Av Aase Synnøve Falch, opprinnelig fra Storvik i Nordreisa. Nå bosatt i Tromsø.

Aase Falch som barn 350xKveldene var kalde, men klare. Himmelen var dekket av stjerner og månen ga lys nok til at man kunne bevege seg ute uten å snuble i steiner eller små tuer. Jordene var bare og i noen skråninger lå blank is som vi unger akte på med pappflak under baken. Vi hørte voksne snakke om faren for «isbrann» til våren, men våren var så langt borte. 

Vi følte de voksnes engstelse, mumling om en reise, hva vi kunne ta med oss. Bare så mye hver kunne bære var det lov å ta med. Faren min og de eldste brødrene mine grov ned børnskap, og verktøy, husgeråd og ting som kunne berges. 

Storvik, der jeg vokst opp, hadde ikke veiforbindelse ut av bygda, så alle handlinger i kirka, ærender til offentlige kontor, eller nødvendige innkjøp av noen størrelse skjedde med båt.

I bygda var den læstadianske menigheten aktiv. Hvis man ikke dro til kirkehelg, hadde man forsamlinger i bygda. og jeg kan ennå de fleste salmene som vi sang.

Evakueringshøsten opplevde jeg en sterk rørelse blant bygdefolket. I de siste dagene før avreise, husker jeg at det var flere dager med forsamlinger. Folk var usikre og redde. Ingen fikk vite hvor de skulle. Døden var like om hjørnet. Ryktet om at tyskerne hadde sagt at det var plass nok i Vestfjorden, nådde ørene våre. Min mor, som vanligvis ikke gikk i forsamlinger, gikk nå på hver eneste en. Predikanten, Karl Lunde kom også til bygda vår for å lese for menigheten. Skolerommet var fullpakket av folk. Jeg husker at jeg ble skremt over all gråt, jammer og høye bønner. Jeg var sikker på at vi gikk til bunns alle som skulle reise. Med min mors varme hånd rundt min gikk vi hjem der fra, og hun fortalte at jeg ikke måtte være redd.

En dag før vi skulle reise, kom tyskerne og hentet husdyrene våre. Jeg ser mamma for meg der hun står i fjøset og løsner halslenka på en av kyrne som var med kalv. En tysk soldat står og ser på henne. Hun henger med armene rundt kuas hals og gråter. Jeg står der og gråter fordi hun gråter. Da kremter soldaten og sier på norsk: «Ikke gråt mor, krigen er snart over.» Om det var noen trøst for henne, vet jeg ikke. Min mor var slik at hvis et av dyrene i fjøset hadde det vondt, så hadde hun det også.

Utenfor fjøset herjet tyskerne. De ropte og slo med svepe etter de vettskremte dyrene. Et par kyr klarte å rømme ned på jordet. Tyskerne løp etter, fikk tak i halen, tok spenntak med lærstøvlene mot bakken og holdt igjen. Kyrne rautet av smerte og redsel, tyskeren brølte av sinne. Sau og lam ble løftet etter ulla og lempet opp i ei vogn som ble trukket av en hest. Min søster som hatet tyskere, ble rasende og begynte å kjefte høyt på dem. Offiseren som var der trakk pistolen og truet henne med den. Hun ba ham om å reise til helvete. Naboen gikk imellom og forklarte offiseren at hun ikke var helt velbevart. Han laget geberder mot hodet hennes. Da lot de henne være i fred.

Det ble sen ettermiddag, før familien min kom seg ombord i skøyta vi skulle være med. Da var det blitt ganske kalt, og jeg husker jeg frøs på føttene i mine nye «jentekommager» som jeg hadde fått fordi jeg fylte ti år. Jeg hadde ønsket meg dem lenge, for de hadde ikke utvendig søm og ikke den krumme tippen på tåa.

Det var en stor ansamling av skøyter og kuttere som til slutt dannet en konvoi. En tysk lege kom ombord for å se på en svull på brystet mitt etter en vaksine. Han sa at han ikke behøvde å skjære, den ville sprekke om natten. Konvoien gikk med slukte lanterner. Mennene ble beordret å være på dekk. Kvinner og barn ble stuet ned i kahytten. Kahyttdøra ble stengt utenfra. Svullen sprakk om natta, den tømte seg i køya. Man kan vel tenke seg lukten av puss som blandet seg i klærne.

Vi kom tidlig morgenen etter til Tromsø. Der ble vi satt i land og ført nordover til «Lærfabrikken» for å bli avluset. Jeg glemmer aldri det hvite pulveret og den lange sprøyta som de stakk innenfor klærne ved halslinningen og sprøytet pulveret på kroppen. Den syrlige lukten ligger ennå i nesen min. Etterpå fikk hodet behandling. Vi så ut som snømenn. Derfra ble vi ført til Den Katolske Kirke. Der hadde allerede flere familier etablert seg. Vi ordnet oss med noen benker som vi lå på om natta. Vi bodde der en uke før vi ble sendt videre. Jeg husker bombingen av Tirpitz, de svarte fuglene som kom over byen. Det tordnet og smalt. Vi krøp sammen på benkene og holdt oss inne. Siden hørte vi at folk stimlet opp Røstbakken og helt opp på øya for å se det store skipet bli senket.

En dag satt jeg som vanlig på kirketrappa og så på torget og Storgata der en hærskare av folk beveget seg i alle retninger. Noen hadde ungene i band, på andre hang merkelappene og dinglet på ryggene deres. Ved kaia og i huken lå båter tett i tett. Da fikk jeg øye på far min som gikk over torget og ned mot kaia. Far og mor min hadde i flere dager snakket om at det var så usikkert når tid vi skulle videre, kanskje måtte vi reise på timen. Da jeg så faren min stakk det i meg at nå skal vi reise. De hadde nok bare glemt å si fra til meg. Jeg reiste meg og sprang etter ham. Jeg mistet ham av syne og kom ned på kaia der folk akkurat hadde gått ombord i ei skøyte som sakte bakket ut fra kaia. Jeg vinket og ropte så høyt jeg klarte at de måtte ikke gå, fordi jeg skulle være med. De kom tilbake og løftet meg ombord. Alle var nede i kahytten, skøyta gled fra kaia. Jeg kikket ned i kahytten, bare fremmede ansikter så opp på meg. Så snudde jeg ansiktet mot land, og til min forskrekkelse så jeg far min stå og prate med en kjenning. Jeg hylte og skrek til han i styrhuset at jeg hadde gått i feil båt, og at jeg så far min på kaia. Så gikk skøyta tilbake og jeg ble løftet på land. Far min så sjokkert ut og tok meg i hånden og gikk til kirka. Det er vel i slike tilfeller at man har en "medhjelper".

350px Ervik skole fra 1892Vi ble sendt med ei skøyte til Ervik utenfor Harstad. Der bodde vi i skolen som allerede huset mange mennesker. Etter noen dager fikk vi høre at vi måtte lete etter et sted å bo for tyskerne skulle bruke skolen. Min far gikk omtrent kanossagang i bygda, men det var vanskelig for vi var 9 i familien. Til slutt fikk vi innkvartering på Årnes hos en snill familie. Vi fikk ei av stuene nede og to rom på loftet. Etter hvert kom to av mine søstre, den ene med en liten gutt, til oss. Det ble trangt, men vi klarte det. Det var et stort hus, vi fikk et lite rom til på loftet. Nede i stua lå mamma og pappa og min yngste bror i ei uttrekksseng. Vis a vis lå jeg og mine tre brødre i ei uttrekksseng.Vi unger gikk på skole hjemme hos læreren, fordi skolen var opptatt. 
Skolebygningen i Ervik bygd 1892 
Foto: Harstad Tidende 1963  

Aase Falch fra klassebildeEn dag ga mor min meg brødkortet og penger, hun ba meg gå til Ervik på Gamnesbutikken og kjøpe et brød. Jeg gikk av gårde, og på butikken fikk jeg brødet i en papirpose og begynte på vandringen til Årnes med brødet under armen. Like etter at jeg forlot butikken møtte jeg en kolonne med russefanger. Tyske vakter passet på dem. Geværene hang over skulderen deres. En av fangene må ha skjønt hva jeg bar på, han rakte frem hånden og ba om brød. Jeg så på den tyske vakta, han så bakover rekka med fanger. Jeg ga fangen brødet og han stakk en ring til meg. Jeg gikk videre med bankende hjerte. Jeg vet ikke om vakta så hva jeg gjorde, men han lot meg passere. Jeg grudde meg skikkelig for å komme hjem, men mor min sa at jeg hadde gjort det som var rett, og det var en lettelse.

I løpet av den tiden krigen varte ble vi vekket to ganger av tyskere om natta med et par ukers mellomrom. Vi fikk beskjed om å kle på oss og vente, det ville komme en bil å hente oss. Vi satt oppe hele natta. Ved åtte-tiden om morgenen kom suppebilen og vi fikk beskjed om å hente suppe. Far min sa at det kunne vi ikke, vi skulle hentes og fraktes videre. Da fikk han vite av en tysker at det skulle vi glemme, vi skulle være der vi var.

749px Elever ved Ervik skole 1946 1Der bodde vi i to år. Vi besøkte dem i flere år etter at vi reiste hjem. Det er sterke, men gode minner jeg har fra dem.

Vi reiste hjem tidlig på høsten 1946. Før vi reiste måtte vi til Harstad og røntgenfotografere lungene. På kortet mitt, som jeg ennå har, står det: KAN REISE.

 

 


Bilder:

Det øverste bildet er ved Solsvikgården. Aases bror giftet seg med en jente som bodde der, og hun var ofte på besøk i dette huset. 
Under bildet av Ervik skole: Utdrag fra klassebilde, Ervik skole 1946. Aase i 3. rekke, nr. 3 fra venstre.
Bildene av skolen og elevene er lånt fra Lokalhistoriewiki sin presentasjon av Erdal skole

Om Aase Synnøve Falch

Aase Falch er lyriker og romanforfatter, se presentasjon i Forfatterkatalogen.

Aase Falch 300x

Aase Falch utenfor huset på Årnes der hun og hennes familie bodde under evakueringen.

Evakueringen inngår som tema i de fleste av hennes bøker. Hun forteller: 
«Blåkammerset» er min første roman i en trilogi der hovedpersonen, Ragna, evakuerer sammen med familien. Men ettersom det er en roman, er historien veldig annerledes enn slik jeg opplevde den. Bok nummer 2, «I lyset fra ei måneskinnslampe», handler om livet på Årnes og hjemkomsten til Storvik. I bok nummer 3, "Kittys hus", er Ragna blitt ungdom og vender tilbake til Årnes, og handler om henne fra ungdom til voksen kvinne.

I «Steinete stier», også bok i en trilogi, er også evakueringen med. Den er litt mer i pakt med hva jeg opplevde, i overfall turen fra Storvik til Tromsø. (Her begynner familien i boka sin evakuering når de rømmer nordover fra Narvik i en skøyte og blir boende i en liten bygd i Nord-Troms. Bok nummer 2, «Det dages», (som forhåpentligvis kommer ut i vår) handler om etterkrigstiden, gjenreisningen og livet for hovedpersonen, Sara. Og bok nummer 3 har verken fått navn eller er påbegynt."