A Forsberg 300x229 Tyskerne kommer
Det var i nittenførtito så vidt jeg husker, det var høst, og vi gikk på skolen. På samme tid hadde tyskerne kommet og de hadde tatt den største av de to skolebygningene. Den var der hvor Astrid Josefsen har huset sitt. Det var etter krigen at de bygde huset sitt der. Den andre bygningen var lenger nord. Og det var en skolegård mellom de to bygningene. De kalte den for banen.

Og tyskerne tok den største bygningen?
Ja, i begynnelsen, og slik gikk det med den minste også, de tok den også. Men vi gikk enda på skole, i Billefjord der hvor kapellet står, der var det et bedehus, der gikk vi på skole en tid. Men de tok det også og da var det ikke mer skole. Det var skole i Kolvik etter det en periode, men jeg ble ikke å gå der. Det ble omtrent fire år skolegang på meg.

Evakuering
Da det ble evakuering var det noen som først ikke trodde det. Vi trodde ikke at det kunne hende. Olssá Anton hadde bosatt seg på vestsiden av Gåradakvannet, der hvor Reidar har hytta si. Det var før krigen, på tredvetallet.  Vi gikk først dit. Det var folk hos Olssá Anton familien. Og når mannfolkene skulle sove så gjorde de det i låven. Det var fjøs med låve på loftet. Det var ikke plass i huset. Det var kommet folk fra Kolvik, Márttá Johán, og Astrid som den gang var et barn. Så hadde Sverre og Kirsten fra Kistrand kommet. Kirsten var Amund sin datter, søster til Hans Opstad. Og de hadde et barn som var født noen måneder tidligere.

Og de hadde flyktet fra Kistrand, og bodde i låven?
De bodde ikke i låven, de var i huset med barnet, på vestsiden av Gåradakvannet.

Peder Henriksen hadde samme sommeren bygd en stor gamme. Den var ved siden av vegen som går til Gorbovuonluobbal. Den var oppe i skråningen, mer mot Gierddotvarri, hvor det gikk en sti og hestevei om vinteren. Han hadde begynt å bygge gammen om sommeren, men han fikk ikke særlig nytte av den. Folk tok over gammen og laget den ferdig så de kunne flytte inn. Litt mold var det, men det gjorde ikke noe.

Og den fikk navnet Tusenhjemmet, fordi det var så mye folk der.
Og tenk, det var Dánil-familien, og de var fem, og så var det Olssá Anton-familien, og de var fem, og så var det et lite barn som var født evakueringssommeren. Så var det Sverre og Kirsten, og var det flere? Olssá Anton-familien, Dánil-familien, Sverre og Kirsten, de var fire, så var det en gutt som jeg ikke husker alderen på, og så var det barnet som var født om sommeren. Og ikke bare Dánil-familien, men Sofe Máret, Dánel Sofes mor var også der.

Det ble mangeogtyve mennesker
Ja, og så kom de som pleide å ferdes fra Luobbal og ned til sjøen for å se om det er mulig å komme dit. Vet du, det var fullt selv om det var en stor gamme.

Så når de begynte å bygge på gamma, utvidet de den også?
Jeg tror ikke de utvidet den, men de gjorde ferdig taket, det manglet på den ene siden.

Heaikka Piera hette han, jeg vet ikke hvor han dro, han bodde på Storneset, der hvor Amon Piera- familien bodde. Visstnok var han derfra, hadde gamme der, men de måtte også dra derfra. Men han måtte lage en ny gamme, de sa de gamle gubbene, som min far, de hjalp ikke Heikka Piera med å lage gamme, de hadde jo tatt hans gamme som han hadde bygd den sommeren.

Dere hadde fått beskjed om evakueringa?
Ja, det var en natt, det var nede i Gåradak. De kom om natta og ga beskjed om at den som ville berge livet sitt måtte dra. Jeg hadde akkurat vasket klær som var halvtørre, det var ikke annet å gjøre enn å ta de på seg. Det høres ut som løgn, men slik var det.

Vi dro først til Antons hus, de reparerte ikke gammen da enda slik at man kunne bo der. Husdyrene hadde de flyttet tidligere. Vi hadde tre kyr, far hadde slaktet to og spart den tredje. De var slaktet av hensyn til mat.

Så da dro dere av gårde?
Ja, fra Anton-familiens gård til gammen. Og Anton-familien hadde et barn som ble syk og døde.

Hvor lenge bodde dere i Tusenhjemmet?
Jeg husker ikke nøyaktig.

Men dere overvintret ikke der?
Nei det gjorde vi ikke

Ble dere hentet derfra?
De hentet oss, jeg ble ikke med dem. Jeg var også nødt til å evakuere, men jeg var ikke sammen med de andre. Jeg havnet i Salangen. Jeg reiste sammen med Piera Káre Ánne til Salangen. Det var Peder A. sin søster, Káre Pedar i Bevkop. Han ble kalt for Peder A. Min familie var på Nordmøre.

Vi reiste med bil. Ingen i min familie reiste med båten som gikk fra Billefjord, Karl Arp. De reiste senere. De reiste også med bil til Alta og derfra med båt til Tromsø. Men vi dro til Salangen. Jeg hadde fått nok av reising, så jeg ble igjen der. Og jeg hadde en god tid i Salangen.

Salangen
De hadde bondegård, og det var mye arbeid. Men jeg hadde det godt. Det var gode mennesker. I juli nittenførtisju dro jeg tilbake og bodde der et år. Jeg har angret at jeg dro derfra.

Hjemover

I august måned (1945) kom familien min nordover igjen fra Nordmøre. De kom med Hurtigruta, og de som jeg hadde bodd hos i Salangen, skysset oss til Finnsnes. Da gikk ikke hurtigruta lenger enn til Tromsø. Og derfra videre med skøyte, eller det var noen større båter som fraktet folk nordover.

I Tromsø, de som hadde små barn – jeg og Gunhild fra Kolvik sitter på en kasse på kaia i Tromsø, med hvert sitt barn i fanget. Og sjåføren som kjørte oss fra kaia til hvor vi skulle bo til vi skulle videre – mannen småbannet og sa hvilke idioter er dere som skal til Finnmark med små barn, der det ikke finnes noe annet enn aske og mold. Han bannet direkte, og sa hva slags idioter er dere som skal dra herfra! E dokker ikke ved dokkers fulle fem? Han bannet og spurte hvor i all verden vi skulle med små barn.

Inger i Svanvik fortalte at de fleste fra Gåradak, Igeldas og Stabbursnes som var der – Oskár Alfred hadde sagt at han reiser ikke, han blir en vinter til. Hjemme er det ingen steder å bo. Men det var ikke spørsmål, folk bare reiste nordover. Men Oskár Alfred, han hadde blitt igjen.

Hjemme igjen
Det var forferdelig å komme til aske og mold, men det gikk bra. Det var vanskelig, heldigvis hadde Heaikka Biret berget en ku, da var det melk, uten det hadde det vært verre.

Far min hadde laget en skjå, de hadde tent på den også, men den hadde ikke brent. Så vi bodde der. Hans Hansen bygde det første huset, så når det var ferdig kunne vi bo på loftet til vi fikk hus der nede. Men det var harde tider. Og et lite barn og alt. Men det gikk bra, og når Hans fikk bygd huset sitt, så hadde han et loft som vi kunne bo i. I nittenførtiseks flyttet vi ned i Gåradak. De laget en brakke, der hvor huset står idag.

Bestefar Aslak hadde endel stor tømmer, han hadde vel hentet det i Stabbursdalen. De hadde tent det også, men det hadde ikke brent. Far og Hans saget dette tømmeret og bygde en fjøsgamme. Det var etter krigen. Heldigvis hadde ikke tømmeret brent.

Nordmenn hadde kommet søfra og bygde huset. De hadde kommet for å arbeide. Jeg tror det var oktober da jeg og avdøde Ravdna vasket huset før vi flyttet inn. Det var mørkt, ikke mørkt om dagen, men mørketid. Jeg tror det var oktober eller november.

Om evakueringa i ettertid
Folk begynte veldig sent å snakke om evakueringstida. Allerede da var mange borte av de som den gang var voksne folk.

Innom Salangen
Her for en tid siden dro jeg sammen med Haldis og Ove, de var her med bil, jeg dro med dem. De var på tur til Bergen og vi stoppet i Salangen, men det var ingen der. Der hvor det før var enger som de pleide å slå var det  tilvokst med kratt og skog. Og jeg skulle se på fjøset men det regnet så voldsomt. Bare i småsko hadde jeg blitt veldig våt. 


Kart med Anna Forsbergs evakueringsrute: 

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen

Bakgrunn

Anna Forsberg forteller: 
"På samisk heter jeg Lemet Ánne og Jovnna Lemet Ánne. Jeg er født i Gåradak den 30. 11 1928, og vokste opp der. Vi var tre barn, jeg, Hans og Ragnhild. Mine foreldre var Sofe Elle og Jovnna Lemet. Far pleide å fiske, og hvis han fikk arbeid i vegvesenet om sommeren så var han sesongarbeider. 

Jeg gikk på skole i Billefjord, på Friborg. Vi gikk fra Gåradak til Billefjord, og jeg pleide å være hos Piera Máhtte og Sofe Biret i Kolvik. Sofe Biret var min tante, min mors eldre søster. Jeg pleide å bo der. Da var det nærmere til skolen."

Annas etterkrigshus i Gåradak:
   
Anna Forsbergs hus 400x             

Evakueringsprosjektet

Intervju, utskrift og bilde av Anna Forsberg: Sigvald Persen
Bilde av huset: Kristin Elisabeth Hansen

logo 2