Anne M Aronsen 300x

1944: Fra Gjøkenes til Stabbursdalen
Jeg var i Gjøkenes (Øvre Lakselv) sommeren 1944 og om høsten brente tyskerne. Før tyskerne begynte å brenne planla familien min at vi skulle dra til Deappojohka i Stabbursdalen. Jeg tok to kyr i band og startet å gå. Vi kom til Badnjarga og overnattet der. Vi fikk lov å hente høy fra høykraka til kyrne.

Til Snekkernes
Vi ble der noen dager og jeg gikk for å besøke onkel på Snekkernes, jeg ropte til han over elva og han kom og hentet meg. Han sier til meg at jeg skal ta kyrne over til Snekkernes, de har høy nok. Så jeg flyttet med kyrne til Snekkernes helt til vi måtte dra videre igjen. Tyskerne er på vei for å brenne ned. Ellen på Snekkernes leide også kyr, jeg husker ikke hvor mange kyr vi hadde.

Bestemor
Søstrene mine og Hilmar og Birgit ble igjen på Snekkernes da vi dro. Bestemor ble også der. Det var siste gang jeg så bestemor. Gråtende sier bestemor at hun skal strikke noen grå ullstrømper til meg så jeg ikke skal fryse på føttene. Da skiltes vi og etter det hadde bestemor forlatt Snekkernes og dratt til Igeldas. Der var hun helt frem til nærmere jul. Da startet Tommos Ravdna å lete etter henne. Hun hadde hørt at bestemor var i Igeldas. Da hun kom dit så fant hun bestemor i en gamme hos Lasse Johanas. Lasse Johanas var død så bestemor hadde slept ham bort til et tre og dekket ham til der. Så forteller Ravdna at da hun kom dit så kjente ikke bestemor henne igjen, så hun fortalte hvem hun var. Bestemor hadde en hard brødskalk i handa, det var stort sett alt som var av mat i gamma.

Hun hadde stelt bestemor det beste hun kunne før hun startet til Kolvik. Hun måtte gå gjennom skogene, veiene kunne hun ikke bruke for der var det stor tysk trafikk. Så kom hun frem og fortalte om bestemor og Sivert Birkely fraktet ham med hest til Anopseth. Derfra ble hun tatt med båt over fjorden til Vækker. Dette har jeg ikke sett sjøl, dette har jeg hørt hos Tommos Ravdna. Og videre så forteller hun at de var der i hele vinter helt til freden kom 8. mai 1945.

Kirste hadde gått for å hente melk og Marja sitter ved senga til bestemor. Så sier Marja at bestemor snakker ikke mer. Ravdna forteller at hun gikk også for å se, bestemor hadde nettopp forlatt oss, hun var død. Bestemor pleide å fortelle om alt hun hadde lest i Bibelen, og hun husket alt. Det tør jeg å si at hun var en sann kristen, bestemor. Leste alltid og kunne alle ukens bønner utenat. Mens hun spaserte til morgenfjøset syngende på salme 28, hadde hun allerede gjort morgenbønnen.

På Stabbursnes igjen
Vi hadde dratt og så skulle noen hente de andre. Tyskerne kom før vi rakk ned for å hente dem. Ragna, Hilmar og Birgit hadde kommet opp til gamma i Jorri hvor kyrne var. Ragna fortalte at de var sultne da de kom frem. De fant en tom boks og hun melket kua og de drakk den varme melka. Da de hadde drukket melka og det var varmt inne i fjøsgamma, så la de seg å sove. Ellen og far kom tilbake, og Ellen skulle melke kyrne. Det var mørkt inne i gamma, ikke annen lys enn fyrstikker. Når Ellen kommer inn så tråkker hun på et bein i gamma og skvetter til. Hun var nok litt redd for hva det kunne være, men oppdager etter en stund at det ligger masse barn og sover på gulvet i gamma, sammen med kyrne. Og det her var i Jorri. Dette har ikke jeg sett selv, jeg var med Benjamin oppe i dalen ved Deappojohka.

De var også på tur oppover dalen og kom til Suhpesavvon hvor de laget gamme. De bodde der, og en dag tok jeg meg en tur nedover dalen til dem. Det var allerede blitt kaldt, og elva hadde frosset. Jeg gikk langs nedover Stabburselva til dem. De stekte litt kjøtt til meg og jeg var sammen med dem en stund helt til far sier at jeg burde starte tilbake igjen før det blir mørkt. Og det er et bra stykke å gå.

Gamma brente ned. Og når gamma brente ned så startet de nedover. De pakket lass på kua, jeg tror de hadde en ku, og startet. Ellen, som gikk gravid med Marie, gikk med kua i den ene handa og Birgit i den andre. De gikk seg litt bort i Luoppalområdet før de igjen fant ut hvor de skulle gå, de var på vei ned. Gamma hadde brent ned, eller det var vel nærmere ei rishytte. Det var harde tider.

Hentes av tyskerne
De laget en ny gamme. Der var kyrne til Elle Majja og så kom de med en ku som ga melk til barna. Kyrne ble igjen da tyskerne kom for å hente oss. De kom helt opp til Deappojohka og hentet oss, det her var i desember 1944. Og de som var lenger nede i dalen var alle tatt. Jeg husker da vi var på vei nedover og da vi passerte Baktecohkka med hester og slede. Jeg husker ikke alt, men vi kom et stykke på nersiden av Kievrrasjavri. Der stoppet tyskerne, og vi hadde hest og slede. Der ble to gamle mennesker og 16 barn satt opp i rislasleden til Benjamin. Sleden var full, og Ellen som var rund og gravid satt også av og til i sleden. Noen ganger sto jeg også på bakmeia. Vi krysset blank is over Luoppal. Jeg husker ikke hvor langt vi hadde kommet da hesten til Benjamin mistet en sko. Hesten stakkar den sklei seg ned bakkene på holka, men vi kom fram til Snekkernes. Vi forsatte helt ned til tyskernes brakker på nersiden av brua der hvor Waldemar og Ragnhild Andersen bor. Der sov vi natta over. Der tok tyskerne hesten til Benjamin, den skulle ha føll til våren, men tyskerne bragte hesten av gårde uvisst hvor. I brakka husker jeg de grå ullteppene, jeg tror det var tyskernes tepper, som vi sov under. Det var ikke noe annet sengetøy.

Alta
Neste morgen ble vi satt på biler og bragt til Alta. Der ble vi noen dager. Alta var tom for folk, alle hadde dratt, og vi var uten mat. Men Benjamin og noen andre søkte gjennom husene og fant saltkjøtt i et hus. Og det er så sant det jeg forteller, de fant en vaskestamp som de vasket ren og de kokte kjøttsuppe. Slik fikk vi mat.

Der var også Majja Jovsset, og Benjamin sier til ham at han skal vaske og barbere seg og skifte til andre klær. Jovsset sier til ham at han har ikke tenkt å gjøre det og forble slik han var. Han ble gjenkjent av en russefange og ble arrestert. Og sønnen hans, jeg husker ikke navnet, ble også arrestert. Det var tre fiskeskøyter som fraktet oss til Tromsø.

Tromsø
I Tromsø ble vi tatt imot av Røde kors, og vi fikk noe å spise. Vi hadde sjøl ingen mat, vi gikk som vi gikk. Vi hadde spist suppe i Alta på oppsamlede matrester og kokt i en vaskestamp, og nå fikk vi tildelt mat. Siden ble vi bragt til en kirke for overnatting. Det var mye lus i kirka, jeg husker det var en stor frakk der og du kunne se lusa leve på frakken. Det krydde av den, jeg overdriver ikke. Vi oppholdt oss der en stund før vi ble satt på en båt som hette Fanaråken. Det var tyskere på båten. Da var vi på vei sørover.

Benjamin og alle andre unge menn ble arrestert av tyskerne i Tromsø og ført til Krøkebærsletta. Der ble de i 2 måneder.

Til Trondheim med Fanaråken
På tur sørover måtte båten rømme inn i en fjord, jeg husker ikke hvilken, da det var fiender på havet. Vi ble bedt om å ta livvester på og vi ble plassert på dekk så det skulle være synlig at dette var flyktninger.

Fanaråken var en ganske stor båt. Vi oppholdt oss tidvis på dekk og tidvis i rommet. Jeg fikk sove i lugar fordi jeg ikke følte meg frisk og jeg gikk gravid med Arnold. Vi reiste til Trondheim.

Åfjord
Vi ble i Trondheim til vi ble fraktet til Åfjord. Og der var også Nanna og Lars Persen med familie. Og når jeg fikk en gutt så kom Nanna en gang og badet ungen. Hun viste meg at når barnet gråter så kan det være fordi det er vått. Jeg var så ung den gangen, ikke mer enn 21 år. Nanna var en god del år eldre.

Mens vi var der så hadde Benjamin bøtt et laksegarn. Benjamin hadde vært nede i Åfjord og der var en elv. Han hadde sett at det sto mye laks i en kulp. Så kom han opp og gikk for å besøke Lars, og om natten dro de og fanget mye laks der. Vi hadde fortsatt saltlaks da vi kom nordover til Kirkenes. Det vet jeg ikke om lokalbefolkningen der pleide å fiske laks.

Nordover
I 1945, Arnold var 3 måneder gammel, søkte Benjamin om tillatelse til å reise nordover. Vi reiste 1. august. Først reiste vi med bil til Åfjord, så med båt til Trondheim og deretter med båt til Tromsø. Vi visste at alt var brent der oppe. Men tror du vi hadde forstand. De hadde tilbudt oss en gård som vi kunne kjøpe, men Benjamin var så bestemt at vi skulle tilbake. Det var en stor eiendom med mye skog som kunne utvirkes. Jeg hadde lyst, men Benjamin var ikke enig. Han tenkte mest på laksen i elva ved Gjøkenes. Det tenkte jeg slett ikke på.

Tilbake på Gjøkenes
Da vi kom hit etter krigen hadde Alette og Åge som Alette var gift med, de hadde laget et skur av bord. Der sov vi og taket holdt tett selv om det regnet. Der bodde vi til Benjamin og Ante hadde laget en liten brakke på Gjøkenes, og vi flyttet dit. Så bragte det norske militæret et stort telt fordi de så at det kom mye folk som ikke hadde hus. Teltet hadde gulv og det var sengetøy i teltet. Der bodde vi til det begynte å bli kaldt. I mellomtiden hadde de laget et skur som vi flyttet inn i. Vi bodde i skuret til det begynte å bli vinterkulde. Så laget de en gamme som vi flyttet inn i før vinteren. Der bodde vi til 49. Da hadde huset blitt såpass ferdig at man kunne bo der om vinteren.

Det føltes straks bedre når vi hadde et hus. I begynnelsen var ikke huset særlig bra, det manglet skikkelig tetting rundt vinduene. Det var det året Eldbjørg ble født.

Nå når tyskerne hadde tapt og forlatt så sto det igjen en komfyr etter dem, og Benjamin hadde lånt en hest hos militæret og hentet komfyren, og vi fikk komfyr i huset. Nå kunne vi steke brød i ovnen, før hadde vi bare en båtovn. Da begynte det å gå bedre. Men jeg vil si at det ikke kjentes før på begynnelsen av 70-tallet at det gikk mot bedre tider. Da kunne det igjen bli igjen noen kroner som ikke hadde gått til livsnødvendigheter. Før det var det så som så med penger. Ikke slik at vi sultet, men det var ikke slik at mat ble kastet. Jeg pleier å si til ungene mine at selv om dere har vokst opp i små kår så er dere stolte nå. Det pleier jeg å si til Eldbjørg også. Ja sier hun, vi har nå ikke akkurat sultet og juling har vi aldri fått.

Besøk i Åfjord i 1980
Jeg og Benjamin besøkte stedet igjen i 1980, 35 år etter at vi giftet oss. Vi besøkte kirkebrakka og kirkegården der. De menneskene som var den gang var døde nå. Vi søkte etterkommerne og besøkte dem. Men vi kom ikke på å ta noen bilder fra turen. Og da vi var der i 1980 så ville Benjamin dit for å se om det fortsatt svømte laks i elva. Vi vasset i elva, det var varmt sommervær da vi var der.

Gjøkenes og finsk
Gjøkenes heter Køukeniemi. Men Gjøkenes er den gården hvor Willy bor. Og huset vårt var akkurat der hvor Aro, Benjamins far, hadde huset sitt. Jeg har aldri sett Aro, det vil si, jeg så ham da jeg var på skoleinternatet i 1934. Jeg visste ikke den gangen at han skulle bli min svigerfar. Han var stor av vekst og haltet litt og snakket finsk. Jeg og Benjamin snakket også finsk. Jeg hadde gått på skole i Lakselv og kunne finsk. Jeg hadde lett for å lære og lærte finsk av de finsktalende skuleungene. Jeg snakker med finlendere og jeg trenger ingen tolk. Men Benjamin snakket også samisk. I begynnelsen snakket vi bare samisk, men da vi flyttet til hans hjem, og hennes mor snakket finsk, så svarte jeg henne på finsk. Vi snakket bare finsk til barna våre, men det har vi angret etterpå. De barna fikk en ulempe da de begynte på skolen. Kan hende vi hadde lært dem dårlig norsk, men det hadde vært bedre enn ikke noe. Jeg har lært norsk mye senere, etter at jeg fikk svigersønner fra Oslo. Der er jeg nødt til å snakke norsk, de ser bare på meg når det er noe de ikke skjønner. Men nå har jeg lært noe norsk.

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen



Familie og levevei 

Anne Marie Aronsen, Lude Máret Ánne (f. 1924) vokste opp på Snekkernes i Porsanger. Hun er nest eldst av åtte søsken. Familien bodde på Snekkernes til 1932, da de flyttet i gamme på Bakkely. "På den tiden skulle en være fornøyd hvis man hadde gamme, den var varm om vinteren", som hun sier. "Vi hadde fjøsgamme og der var to kyr, en kvige og noen sauer. Sauene sto også i bås. Far pleide å ro sjøen og fiske. På den tiden pleide far å fortelle at han fikk 5 kroner kiloet for fiske når han leverte til Kolvik. Men så begynte Bull å reise rundt og man kunne bytte fisk mot mel og andre matvarer og det ble på en måte bedre tider. Og Bull kom til også Gåradak hvor de fisket." Der bodde de til de flyttet til Gåradak i 1938. Det var et bedre hus enn gammen. Under krigen, i 1944, flyttet hun til Lakselv. Da var hun 20 år og hdde møtt Benjamin, sin kommende ektemann.  

Skole og språk
"Vi gikk på skole i Lakselv. Også når vi bodde i Gåradak, fordi vi hadde begynt i Lakselv mens vi bodde i Stabbursnes. Jeg begynte på skole i 1932, da var jeg 8 år. Og vi gikk til skolen. Det var internat i Lakselv. Og det var et godt sted, mat nok. Man kan si det slik om gamle dager, uten å forkleine hjemmet, men slik var det i alle fall. På skolen ble det snakket bare norsk. Vi hadde ikke lov å snakke samisk, vi skulle lære norsk. Jeg kunne ikke kunne norsk, og når de spurte noe på skolen så svarte jeg bare med Anne Marie. Jeg visste ikke hva de snakket om. Og du vet det var stor forskjell å komme fra en gamme og til et sted som Lakselv, du skulle lære språk, du ble stor i øynene. Men vi hadde hjemlengsel.

Vi var mange barn selv om det ikke var mer enn tre klasser. Vi pleide å være 3 uker på skolen og i løpet av året var vi 12 uker til sammen slik at vi var der 4 ganger i løpet av året. I de siste klassetrinnene hadde vi 16 uker slik at vi var der 4 uker av gangen. Jeg synes ikke det er noe rart at det ikke ble prester av oss, vi lærte ikke mye. Vi har måttet lære etter at vi ble ferdige på skolen. Det avhang mye på læreren. Vi hadde 6 uker skole om høsten og 6 uker på vårparten. Midt på vinteren var det de større ungene som gikk på skole.

Jeg har lært meg så mye norsk at jeg klarer meg i telefonen når noen ringer lang veis ifra. Selv om det kommer noen ord feil så skjønner de at jeg ikke er så bereist i norsk språk."

Evakueringsprosjektet

Intervju og utskrift: Sigvald Persen
Foto: Svanhild Andersen

logo 2