Av Torleif Lyngstad, Birtavarre

d s UllensvangJeg har blitt gjort oppmerksom på denne bloggen av Jan Jakobsen som sjøl har levert et bidrag til bloggen. Her følger mitt bidrag. Jeg hadde fylt 6 år sommeren 1944, og ble evakuert fra hjemstedet Birtavarre i Kåfjord kommune sammen med min familie – mor, søster og to brødre – samt 197 andre fra bygda fredagen den 15. desember -44 etter å ha tilbrakt 6 uker i en gammekoloni i skogen ovenfor bygda. Et skip fra Hardangerske Dampskipsselskap – d/s «Ullensvang», med hirdmannskap – tok oss med til Trondheim. I det følgende vil jeg fortelle om en spesiell julaften om bord, om inntreden på gården Grindåker ved Furnes på Hedmarken der vi skulle bli boende til vi fikk reise hjem igjen i begynnelsen av juli 1945, samt om frigjøringsdagen den 8. mai -45.
På bildet: Evakueringsskipet d/s Ullensvang


En juletrefest forberedes ...

Julaften 1944 var evakueringsbåten vår, d/s «Ullensvang», på tur over Folla etter å ha forlatt Rørvik. Under dekk akterut var det en passasjersalong der vi unga så at det ble gjort forberedelser til ett eller annet. Bl.a. la vi merke til et furutre som sto foran et bord like innafor døra. Treet var overhengt med glitter og stas, men jeg husker ikke om det var hengt opp flagg.

Som unger flest fòr vi rundt over alt, og det vi fikk øye på i salongen var naturligvis særdeles spennende. Men et tre med slik stas hadde vi aldri sett tidligere. I vår hjembygd var juletre forbundet med stor synd og avgudsdyrkelse fikk vi vite. Læstadianismen var svært utbredt i kommunen vår på den tida. Det var bare noen få husstander som hadde juletre. Det var slike som ikke hørte til den læstadianske menighet.

Omsider ble det klart for juletrefest med alt som hørte til for oss unga. Det var for oss små de «snille» menneskene hadde streva og stått på. Døra inn til salongen ble åpna og vi ble invitert inn. Og vi var ikke tungbedd. Dette hadde jo vært så spennende. Vi strømma inn. Men vi rakk ikke å sette oss ned ved det festdekkede bordet før den første av oss fikk en voksen neve i nakken og ble slept ut fra festen. Så fulgte den ene foresatte etter
den andre og dro sine poder ut fra djevelens hule og grep. Og podene hadde bare med å lystre. Forklaring for hvorfor vi skulle holde oss unna juletre og denslags fikk vi naturligvis – uten at vi egentlig forsto så mye av den. Og mannskapet som hadde stelt istand det hele forsto enda mindre.

Et nytt møte med avguden juletre

Etter et par spennende dager i Trondheim der vi oppholdt oss i Vår Frues kirke gikk ferden videre med tog ned Østerdalen til dit det var bestemt skulle være vårt nye hjemsted i uoverskuelig framtid. Etter en kort stopp i Hamar reiste vi opp til Ringsaker Folkehøgskole for opphold til det var blitt ordning på hvor den enkelte familie eller enkeltperson skulle innkvarteres.

Vår familie ble sendt med ett eller annet transportmiddel – jeg har aldri fått greie på hva slags – til Nydalen stasjon ved Furnes. Derfra ble vi hentet med hest og slede – jeg vil tro at det var en av gårdsarbeiderne som hentet oss i en eller annen form for «finslede» som gårdeieren og hans familie brukte ved spesielle anledninger. Det var nesten mørkt da vi ankom gården Grindåker med sin store kvitmalte bolig, tilsvarende store rødmalte fjøs, drengestue og andre bygninger.

Det jeg minnes spesielt fra denne kjøreturen var den spesielle lukta av brent tre. Den skrev seg fra den såkalte knotten (små trebriketter) som bilene brukte som drivstoff i stedet for bensin. Jeg la også spesielt merke til det flate landskapet som vi kjørte gjennom og tenkte på fjella på opptil 1000-1200 m.o.h. som omga hjembygda langt der nord. Og snøen lå over alt slik den hadde falt. Ikke slik jeg var vant til – i skavler og driver – etter nordvest- eller sørøstkulingene. Det var nå blitt nyttårsaften.

Det sterkeste minnet fra denne dagen / ettermiddagen framme på Grindåker er imidlertid knytta til opplevelsen på Folla en god uke tidligere – nemlig et nytt møte med avguden – nå i form av et stort glitrende grantre i bestestua på gården. Ekteparet på gården slo den breie fløydøra på vid vegg da de tok imot oss, ønska oss velkommen og ba oss inn i stua. Hendelsen julaften om bord på «Ullensvang» sto igjen klart for meg og jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket. Avguden sto foran meg! Jeg så imidlertid ingen reaksjoner fra min øverste foresatte som var min mor. Og så ble jeg oppmerksom på et digert fat på et bord fullt av flotte duftende epler. Jeg hadde såvidt smakt epler. Det skjedde på togturen ned Østerdalen. Folk ved et par stoppesteder hadde møtt opp og delte ut mat og frukt til oss flyktningene. Der var mitt aller første møte med epler. Ennå i dag kan jeg fornemme den nydelige lukta av eplene på stuebordet til Anna og Anstein Jessnes på Grindåker gård.

Jo, vi ble som nevnt veldig godt mottatt ved ankomsten, og vi hadde det bra det halvåret vi oppholdt oss på Hedmarken.

Frigjøringsdagen

I et potetland frigjøringsdagendagenEt fotografi jeg har viser at det var strålende vær på Hedmarken den maidagen som har fått betegnelsen frigjøringsdagen – 8. mai 1945. På gården Grindåker var gårdsarbeiderne Birger og Rolf og en av tjenestejentene som het Solveig sammen med hesten Borken ute på et jorde for å sette poteter.

Jeg antar at husbonden hadde fått nyheten om at krigen var over via telefon. Radio var det jo ikke lov å lytte på i den tida. Men jeg vet ikke ... Kanskje han hadde gjemt den på et lurt sted og lyttet på den i smug. Flagget ble imidlertid raskt tatt fram og heist på stanga på gårdsplassen. Jeg og min yngre bror Eivin fikk stukket til oss hvert vårt lille flagg og sendt ut på potetlandet for å fortelle potetsetterne om at krigen var over. Norge var igjen fritt. Og tror dere ikke at det dukka opp et menneske med fotoapparat like etter. Jeg kan dessverre ikke huske hvem dette var. Kanskje var det Margit, den andre tjenestejenta ...

Jeg husker heller ikke om jeg ble oppglødd og glad over nyheten. Det var vel ikke så greit for en sju-åring å se alvoret i begivenheten og hva den betydde for oss evakuerte. Jeg husker ikke hvordan mor reagerte. Dagen gikk vel i surr for de fleste. To måneder etter frigjøringsdagen tok vi fatt på den lange reisa tilbake til bygda vi hadde forlatt et halvt år tidligere.

 Bildet: Frigjøringsdagen 8. mai 1945 på et potetland på Hedmarken

----------

Andre beretninger om evakueringen av Torleif Lyngstad 
"Raus !! Schnell !! Evakueringen av Indre Kåfjord 1944 - 45". Utgitt av Kåfjord kommune / Samisk utdanningsråd 1999. 
(Kan kjøpes ved henvendelse til Kåfjord kommune, Øverveien 2, 9146 Olderdalen. Også oversatt til samisk.)

"Fra Nord-Troms til Hedmark og hjem igjen". Nordnorsk Magasin nr. 2 / 3 - 1995, s. 47

Lyngstad har også skrevet boka Veien til Sverige - Om flukt fra Nord-Troms og Finnmark til Sverige under andre verdenskrig som ble utgitt i 2015. 

Comments powered by CComment