Av Jan Jakobsen, opprinnelig fra Straumfjord i Nordreisa. Nå bosatt i Sverige. 

TirpitzlueHøsten 1944 ble vi tvangsevakuert og vår familie havna i Stamsund hvor vi ble boende i en rorbu over vinteren. En av de første dagene i mai ble vi beordret ombord på en fiskekutter som skysset oss til Svinøya. Der ble vi innkvartert i en brakke hvor russiske krigsfanger hadde flyttet ut samme dag. Blodflekkene på veggene og knipper av uisolerte elektriske ledningene som stakk ut fra veggene talte sitt tydelige språk.

Søppelhaugen ved inngangsdøren så ut som den levde. Rottene krøp oppå hverandre. Veggelus ramlet ned fra taket på våre sponfylte madrasser på golvet hvor vi sov. Mamma som låg på en sånn og ammet min seks måneder gamle søster hadde blodige sår i ansiktet og bryst hvor veggelusen hadde bitt henne.

Så kom freden. Nesten som en epidemi bryter ut oppstod en plutselig hjemlengsel hos de evakuerte. Alle hadde vi hørt rykter om situasjonen på hjemmeplassen. Alle bygninger avsvidd helt ned til grunnen. Tak over hode fantes ikke. Tross dette ville alle hjem å se med egne øyne. Morfar ordnet med en fiskekutter som skulle ta oss nordover men i Tromsø ble det stopp. Myndighetene ville ikke gi tillatelse til å reise lengre nord på grunn av akutt husmangel. Å snu om og reise sørover igjen var det ikke tale om. Det ville ingen av oss. 

En ordentlig overraskelse fikk tante Karla som bodde på Tønsnes like nordafor Tromsø da en fiskekutter med hele hennes slekt om bord ankra opp utenfor støa.
De voksne hadde formant oss unger å snakke så lite som mulig om veggelusen. Men då vi landet med lettbåten ved moster Karlas naust og hun kom springende til fjæra for å ta imot oss kunne lillebror ikke holde seg lengre. Før kjølen rakk å skrape mot fjærsteinene ropte han:
– Veit du tante, vi har fått veggelus.
Hun bare lo.
– Da blir det til å skrubbe med varmt vann og grønnsåpe.

Selvfølgelig var vi velkommen. Hun og hennes mann Paul kjente alle i bygda hvor det rådde stor offervilje og hjelpsomhet. Snart hadde alle tolv fått husrom utspredd på forskjellige familier i bygda. Vår lille familie fikk bo i misjonshuset, ikke langt fra Tønsnes fyr. Soverom, kjøkken og utedo. Vi var fornøyd med å slå oss ned her inntil videre, men lengselen til våre riktige hjem i den lille vakre fjorden var sterk.

Evakueringshösten 1944 hadde jeg blitt skolepliktig, men på grunn av den uro som rådde ville ikke foreldrene mine sende meg til skolen på andre siden av fjorden. Nå da jeg fylte åtte fikk jeg begynne på Movik skole. Læreren hette Nygård og var streng men rettferdig. Jeg trivdes og fikk mange nye kamerater. Mange ville vite hvordan tvangsevakueringen hadde vært og jeg fortalte villig. Og kanskje ble historien bedre enn virkeligheten noen ganger.

Det mest spennende med Tønsnes var fjæra. Vestlig vær var best, da kunne det komme drivgods fra selve Tirpitz som hadde blitt bombet for åtte måneder siden utenfor Håkøya. Over 900 mann hadde omkommet og fremdeles lå slagskipet der med kjølen i været. For å gjøre bra funn var det viktig å være først på plass, og mange gikk i fjæra til alle døgnets tider. Foreldrene mine var ikke særlig begeistret for at vi unger gikk alene, man kunne aldri vite hva som lå i fjæra. Folk i bygda fortalte at de første ukene etter bombingen av slagskipet kunne man risikere å finne hva som helst. Hva dette ”hva som helst” betydde, forstod ikke vi unger riktig men senere på skolen fikk jeg høre at noen hadde funnet både sprengstoff og daudinger.

Det var også stor konkurranse om det som kom på rek. Eiendommene som gikk helt ned til sjøen hadde strandrett. Når større ting kom rekende ute i sundet satt folk med kikkert og fulgte nøye med. Alle håpet at godset skulle havne på deres side av eiendomsgrensen og nåde den som gikk over grensen for å berge noe. En gang var jeg og min bror på leting med onkel Paul. Vi fant en halvmeterhøy blank fin boks med vanntett lokk full av skipskjeks. Det var tykke fine kjeks av hvitt mel. Kjeks av hvetemjøl hadde ikke vi smakt på år og dager. Det ble populært med skipskjeks i matpakken til skolen. Mest populært var det med uniformsluer. Alle de store guttene hadde sånne, og finest var de som hadde et band med gyllen gotisk skrift ”Schlachtschiff Tirpitz”. Jeg fikk en litt skadet lue som en større gutt ikke ville ha, men jeg syntes den var kjempefin. Den bar jeg til det ble så kaldt at pappa bad meg ta på skinnlua når jeg gikk til skolen.

En dag kom en mamma på besøk till skolen. Hun beklaget seg til Nygård:
– De e nefst at gutan går med hue til daue tyskerta på haue, det sku ha vørre forbudt.
Men Nygård bare humret litt og sa.
– Det er jo lov å ta krigsbytte.

Comments powered by CComment