Til Tonje fra mormor
Dette er en fortelling om evakueringen fra Finnmark høsten 1944.
Det begynte å gå rykter om evakuering hele denne høsten, men ingen ville vel trodd at sånt kunne skje. Det kom en del nye tyske soldater til Kokelv. De var liksom anderledes enn de som var der fra før, mer frekke og uvennlige. De begynte å ta dyr fra folk. En dag hentet de bestefar sin hest også. Straks etter fikk vi beskjed om å reise fra Kokelv. Vi flyttet til Litlefjord. Datoen var 2. november 1944.
Det var ikke så mye vi fikk med oss. Jeg husker at pappa og noen naboer lastet noen små båter med varer og ting, og rodde til Litlefjord en natt, mens andre gikk til fots over fjellet. Jeg var med det følget. Det husker jeg så godt.
Det var nydelig vær hele den høsten. Vi var flere ilag. Vi hadde med oss noen kyr og kviger som vi leide på. Det var jo nokså mørkt, men det var jo bare en fordel, fordi da ble vi ikke sett fra luften. I Litlefjord ble vi i 14 dager. Derfra kunne vi se at de begynte å brenne i Kokelv. Jeg husker at vi gikk ut på en høyde og vi kunne se hele Kokelv i flammer. Det var helt nifst.
En dag kom det 2 store fiskeskøyter til Litlefjord. De kom fra Dyrøy kommune i Troms og var blitt sendt nordover for å hente folk. Vi ble med den ene båten. Det var fullt av folk ombord og nokså trangt om plass, men det gikk på et vis. Vi måtte ordne oss som best vi kunne. Folk lå og sov overalt, men matmangel var det ikke. Alle hadde rikelig med kjøtt, poteter og annen mat med seg. Vi hadde også ei flink kokke med oss. Det var søster til Marit Solbakk, hun hette Everine. Jeg husker min mor var så imponert over den unge jenta, som ca 18 år var så flink.
I Tromsø ble vi noen dager. Det kom så mange evakuerte til Tromsø i de dager. Vi reiste videre til Brøstadbotn. (Hundstrand). Der ble vi innkvartert hos noen folk og bodde der til krigens slutt.
Litt om tiden vi hadde i Brøstadbotn: Det var før vi flyttet til Trondenes ved Harstad hvor vi ble værende til krigens slutt. Vi bodde hos noen snille folk som overlot oss bestestua si. Mannen vi bodde hos het Odin Nikolaisen. Vi bodde veldig trangt der, men det var veldig snille folk. Mannen der i huset og pappa ble bestevenner. Han var en tur i Kokelv etter krigen på besøk hos oss.
Jeg kan huske den samme Odin hvordan han ordet med mat til oss, og han og pappa var stadig på farten. Det kunne være at han hadde hørt at de hadde fått et eller annet på butikkene. Brøstadbotn var nordover eller Kastneshamn var sørover eller Langhamn var å ro over til Dyrøy. Da pleide han å rope (han var litt høymalt): «Peder, Peder, kailann fær nordover eller kailann fær synnana». Synnana er dialekt for sørover. Da for han og pappa sørover eller nordover.
Fredssommeren 1945 flyttet vi til Trondenes ved Harstad. Der var det opprettet ei leir for evakuerte fra Finnmark. Der ble vi værende til sommeren 1946. Da flyttet vi nordover. Pappa hadde reist nordover i forveien og ordnet med husværet. Det var satt opp ei brakke. De fleste bodde i brakker den første tiden. Vi syntes det var så morsomt å komme hjem igjen. Selv om alt var rasert og ødelagt så trivdes vi godt og gjenreisningen pågikk for fullt.
Erna Samuelsens evakueringsreise: