Ragnvald Benjaminsen er oppvokst i et finsk-/kvensktalende miljø på Gjøkenes i Øvre Lakselv. han var sju år da han kom til Hopen på Smøla i månedsskiftet november–desember 1944, sammen med sine foreldre Andreas og Hilma Benjaminsen, besteforeldrene Benjamin og Elen Marie Iversen og søsknene Alida og Helmer, samt enken Josefine Lindbeck. Da evakueringsordren kom, rømte de først til fjells. Der ble de oppdaget av tyske soldater og kommandert ned fra fjellet og til å dra sørover. De ble sendt sørover fra Hamnbukt i Porsanger med det tyske transportskipet Adolf Binder.
Hans yngste bror, Einar, døde under evakueringsreisen og ble gravlagt i Trondheim, bare seks måneder gammel. Bestefaren Benjamin Iversen døde 17. april 1945, det vil si kun tre uker før frigjøringa. Han var i Kristiansund for å handle, og der døde han plutselig. Han ble gravlagt på på Aunvågen gravsted, i nærheten av der Ragnvald og hans familie var innlosjert hos enken Barbara Staurhaug (Kjønhaug).
Tilbake til Smøla
Ragnvald hadde i flere år tenkt på å reise til Smøla på Nordmøre. Han ønsket å se dette området igjen, et område som var knyttet til en periode i sitt liv som han aldri kunne glemme. En ting var minnene knyttet til det å måtte forlate hjemmet på Gjøkenes i Lakselvdalen, reisen sørover og oppholdet på Hopen på Smøla fra januar til juli i 1945, men det var også takknemlighet som gjorde at Ragnvald la ut på reisen mot Smøla igjen, 70 år etter evakueringsreisen. Takknemlighet for hvordan han og hans familie var blitt tatt imot for 70 år siden, for hjelpen de fikk under oppholdet og for at grava til bestefaren har blitt stelt i snart 60 år.
Det er Aud Hopen på Smøla som steller grava, fant en slektning av Ragnvald ut da han besøkte gravstedet på Smøla i 2006. Ragnvald tok kontakt med henne før reisen, og bodde hos henne og ektemannen Johan under oppholdet på Smøla da reisen ble realisert i september 2015. Med på reisen var Ragnvalds fetter Arne Benjaminsen, og også Svanhild Andersen og Sirkka Seljevold evakueringsprosjektet ved Sjøsamisk kompetansesenter. De hadde lest i avisa Ságat at Benjaminsen planla å dra tilbake til Smøla etter 70 år for å takke, og ba om å få bli med for å dokumentere en slik unik reise som del av nevnte prosjekt.
Vertskapet på Smøla: Aud og Johan Hopen
Ved bestefarens grav 
Kirkegården ble første stoppested under reisen i 2015. Arne Benjaminsen hadde besøkt Smøla og bestefarens grav på 1990-tallet, og kunne nå vise oss veien og gravstedet. – Jeg husker begravelsen, minnes Ragnvald. Presten snakket først på norsk og så sang de på finsk. Blant dem var Peder Samuelsen og flere andre som også var evakuert til Smøla. Han ga preken også på finsk.
På bildet: Ragnvald legger mold fra bestefarens hjemsted på grava, og tenner lys for en kort minnestund.
Barbarahuset
Ragnvald og hans familie boddde hos Barbara Staurhaug (Kjønhaug) mens de var på Smøla. Huset står fortsatt, men er falleferdig. Det var vemodig for Ragnvald å være i huset. Han så seg nøye om for å se om det var noe han kunne kjenne igjen.
Flere av vinduene i Barbarahuset er knust. – Det var gjennom det vinduet vi som barn så at folk kom med noe til oss, klær og sånne ting, minnes Ragnvald. – Vi hadde vært to måneder på rømmen, først i fjellet, og så to uker på internatet i Lakselv, så to uker i Trondhjem, jeg tror det het katedralskolen der vi bodde. Og så hit til Smøla. Klærne var bare filler. Og vi som barn så ut av vinduet, at nå kommer de med klær til oss. De hadde heller ikke mye, det var krig og rasjonering. Da spretta de opp gamle klær og sydde til oss. Men det var jo klær likevel.
Kart over Ragnvald Benjaminsens evakueringsreise: