Sigvald Samuelsen 300xFør evakueringa
Du nevnte at du kunne tysk. Hvordan hadde det seg at du snakket tysk?
- Det bodde jo tyskere i Smørfjord, og vi ble kjent med dem. Det var ikke større plassen, og det var bare noen få tyskere der. Og de gikk jo i husene til folk. Så det oppsto et slags vennskapsforhold mellom folket og tyskerne som var der. Slik tror jeg det var på alle småplassene. 

Var det tyskere dere kjente som ga ordre om evakuering?
- Nei, det kom nok fra andre hold. Jeg vet ikke – jeg tror ikke jeg hadde så mye å gjøre med de vi kjente etter at … Det var bare å flytte.

I Billefjord
Hvordan dro dere fra Smørfjord til Billefjord?

- Med bil. Vi sto på kaia i Indre Billefjord og venta på at vi skulle om bord. Det var en sånn klynge, en familie. Mine foreldre og åtte barn, og bestemor med de hun reiste i lag med.

På vei til carl arp 1024x706På bildet: Sigvalds bestemor Anna Malene Larsen og barnebarnet Petra (hans kusine) på vei til Carl Arp.  


Ombord på Carl Arp
- Det var ikke en fin reise nedover. Det var det ikke, med Carl Arp. Der døde folk, og der fødtes folk. Skipet vi dro med ble kalt for dødsskipet. De hadde et til skip som gikk ifra Hamnbukt, «Adolf Binder». Carl Arp var større, og det var flere mennesker om bord. Vi var 1850 evakuerte om bord. Vi hadde en krok for oss selv, og det lå vi på halm. Der var bestemor også. Nei, det var ikke så greit det der.

- På den ene sida på dekket laga dem mat, og på den andre sida hadde vi do. Det ble jo måkka ut på havet det der. Og dopapiret fauk i matkasserollan. Det ble jo smitte i maten. Jeg fikk diare, og det har jeg vært plaget med siden. Jeg hadde, antar jeg, tander mage. Jeg har mange ganger spekulert på hvorfor jeg hadde vondt i magen. Jeg hadde lest litt i bøker, og jeg lurer på om det ikke sto i det her «Porsangerfolket» om evakueringa, og da kom jeg på hvorfor magen var så slitsom. Jeg skjønte hvorfor jeg ikke tålte noe, og hadde diare på diare.

- På båten klatret vi unger oppå dekk og pleide å være under presenningen. Vi ble jaget ned av tyskerne i full fart. Før vi kom til Narvik måtte han far føre meg på dekket. Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å stå på beinan. Jeg måtte få frisk luft. Han førte meg opp, og heldigvis var det en snill tysker der som tok meg imot og satte meg i et hjørne av skranken. Holdt meg oppe - sånn at jeg fikk være oppe. Men det husker jeg ikke – jeg tror jeg var så dårlig at jeg husker ikke om jeg måtte ned igjen, eller var der til vi ble sendt i land. Men jeg antar at jeg var sendt ned igjen.

Så du ble syk på båten?
- Ja, jeg gikk jo om bord som en frisk gutt, og gikk ut som en syk. Da var jeg 14-15 år. En syk, ung gutt.

I Narvik
- Vi kom til Narvik. Der var vi på jernbanestasjonen. Det ble reid opp senger av halm, og vi lå på dem. Jeg hadde ikke klær, og måtte ta en dametruse på meg. Alt rant rett igjennom meg. Jeg hadde fått sånn der diare. Og det har jeg vært plaget med opp igjennom tida, nesten hele tida etterpå. Diare på diare.

Livet på Løten
- Vi ble sendt videre med båt til Mo i Rana, og med tog sørover til Løten. Vi ble godt mottatt i Løten, men der var det nazister også. Det var en storbonde vi bodde hos. Der ble vi godt mottatt, og han var veldig snill med oss. Der hadde vi ingenting å klage over. Vi bodde i bårstua, og ungdommen hadde rom i 2. etasje. Han far han hadde nokså harde konflikter med nazistene. Han protesterte på at det var russerne som hadde jaget oss fra Finnmark. Nazistene mente at det var russerne som hadde gjort det, og brent ned hele Finnmark. Ettersom jeg har forstått, så var det lensmannen som berget han far, ellers så har han blitt arrestert.

-Jeg hadde åtte svuller og de måtte skjæres opp da vi kom nedover. Vi bodde først i en AT-leir der vi ble delt ut til de folkene som skulle ha oss. Jeg husker ikke navnet på den plassen, men det har jeg mange ganger lurt på. Jeg tror det het noe med Krogselv. Det var der vi var da vi kom til Løten, og der var vi helt til vi ble sendt nordover igjen. Vi var der i 18 måneder.

- Jeg var ferdig med skolen, så jeg gikk ikke på skole i Løten. Hverdagen var ikke så verst, men jeg følte en stor lengsel etter sjøen. Når jeg fikk veldig sjølengsel reiste jeg til Hamar. Vi reiste med mjøsbåt.

- De skulle flytte oss fra Løten – jeg tror det var til Fredrikstad. Det var i hvert fall en plass ved kysten. Men de ville ikke slippe oss der vi var, de ville ha oss der. Vi skikket oss kanskje så bra at de ville ha oss der.

Så de likte å ha dere der?
- Ja, min far jobbet jo der og høgde ved til dem. Vi hadde det fint der. Det var ikke noe å klage over, folk der var veldig snille.

Var det andre evakuerte der?
- Ja, det var folk fra Seljenes, en av dem het Johan Olsen. Leif (en av sønnene) var jo også der. De bodde hos en handelsmann oppe i 2. etasje. Jeg tror Jon Olsen (en annen av Johan Olsens sønner) var evakuert til Møre og Romsdal på Vestlandet.

Møtte dere dem noen ganger på Løten?
- Ja, vi møttes ofte. Leif var hos oss nesten hver dag. Jeg husker de sa der på gården – når han Olsen gutten kommer, så er det ikke fred her (ler). Da fauk sengklærne ut av vinduet, og det var basketak med andre gutter, og særlig Rolf. (Sigvalds bror). De var på omtrent samme alder.

Hadde du lagt om dialekten når du var på Løten?
- Det var litt, men det forsvant fort når jeg kom hjem.

Reisen nordover
- Vi reiste med tog til Trondheim tror jeg, og derifra nordover med hurtigruta, eller en erstatningsbåt. Jeg tror det var til Honningsvåg, og så til Porsanger med en skøyte. Og de skøytene gikk vel helt til 50-tallet, tror jeg. De gikk lenge som lokalbåter.

Hjem til Smørfjord
Husker du noe fra da dere kom hjem til Smørfjord? Er det noe som har satt seg i minnet?
- Ja, det er jo det. Jeg husker at det var øde, men det var en sånn herlig følelse. Det var en sånn herlig følelse du hadde inni deg, en sånn jublende følelse. Jeg husker at jeg sprang til Brennelv og hilste på folket der. Så møtte man folk etter hvert som de kom hjem. Det var veldig mye ungdom i Smørfjord straks etter krigen. Men det var ingenting å gjøre vet du, så det var det bare å reise bort, blant annet på fiske.

Når vi kom hjem til Smørfjord så sto brakka der. Broren min Selmer reiste tidlig nordover, og han ordna med brakke. Vi bodde der i flere år, og den ble bygd ut. Det var ikke så fint rundt vinduene på brakka. Når det var synnavind så var det snø på teppene om mårran. Og det var åpning rundt rørene. Men vi syntes vi hadde det fint likevel. Vi hadde sengklær nok over oss, så det var ikke noe problem. Vi ble herda på den måten, vet du.

Jeg husker at vi hadde en ku med oss fra Løten. Om vi hadde sauer også, det husker jeg ikke, men jeg tror de fikk kjøpt seg sauer fra Brenna.

Hvor lenge bodde dere i brakke?
- Jeg tror det var i 50 vi bygde. De hadde jo kjøpt materialer tidligere men det kom ikke i gang før. Jeg vet ikke hva de ventet på. 

Det var nok mange ting som skulle ordnes?
- Ja, alle papirene vet du og…

BrakkeBrakka har siden blitt flyttet til Sjånes i nærheten av Samuelsens hjemplass, og brukt som båtnaust. 

Foto: Jon Egil Nilsen

Brakke 2

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Har du tenkt mye på krigen og evakueringen i ettertid?

- Nei, i bunn i grunn så har jeg ikke tenkt så mye på det. Jeg har skyvd ifra meg det der. Det var derfor jeg sa nei når du en gang tidligere spurte om å få intervjue meg. Jeg har skyvd ifra meg alt og trødd det under beina. Det skulle jeg ikke huske noe av. Men så er det kommet opp igjen etter all den skrivingen og det vi leser om alt som er fortalt. Så har jeg husket mer og mer.

  

Sigvald Samuelsens evakueringsreise avmerket på kart: