Ivar LudvigsenJeg var seks år da krigen begynte. Jeg bodde på et barnehjem i Alta sammen med noen av mine brødre, og mange andre barn.

God kontakt med en tysk baker
Ved siden av barnehjemmet var det et fjøs som var gjort om til bakeri. I 1.etasje var det tyske bakere og i 2.etasje var det russiske bakere. Det var spesielt en tysk baker som tok seg mye av meg. Hver jul brukte han å gi meg julegave. En sommer var jeg og han ute å plukka blåbær. Tyskerne likte blåbærfyll i kaker. Da gikk flyalarmen, og engelske bombefly kom for å bombe Tirpitz. Vi måtte gjemme oss under en berghylle, for det fløy splinter overalt, og det var et forferdelig bråk. Da flyalarmen slutta, gikk vi tilbake til barnehjemmet. Tantene hadde lett etter meg under flyangrepet og var veldig sinte. Men jeg sprang opp i fanget til den tyske bakeren, og tantene torde ikke si mer.

Flere russerfangeleirer i Alta
Det var flere russerfangeleirer i Alta. Om morgenen var det vanlig at folk kunne se at tyskerne hadde hengt fanger. På den gamle skiferkaia brukte tyskerne også å henrette fanger. En gang om vinteren hadde de hengt opp en naken russerfange der, i kulde og frostrøyk slik at han frøs i hjel. Russerfangene måtte måke snø fra alle veiene om vinteren. Da brukte folk å lure seg til å putte brødskalker og annen mat i snøen når de gikk forbi, slik at fangene fikk noe å spise. Russerfangene brukte å lage fine ting i tre som de solgte eller ga bort for mat og klær.

Tirpitz
De engelske bombeflyene skulle ta båten Tirpitz som lå i Kåfjord. Det var ca. 2000 tyske soldater på båten. Når flyalarmen gikk brukte folk å gjemme seg i bomberom. Det var ikke bomberom på barnehjemmet, så vi måtte gjemme oss i kjelleren. Soldater fra Tirpitz brukte å komme til bakeriet for å hente brød med lastebil. Når de skulle kjøre tilbake til Kåfjord, brukte ungdommer fra Alta å hoppe opp på lasteplanet og kaste brød ut i grøfta mens lastebilen kjørte. Etter en stund hoppet de av, samlet sammen brødene og gikk hjem. En gang lurte vi tyskerne. Vi hadde funnet et pulver som vi blanda med vann sånn at det så ut som melk. Dette solgte vi til tyske soldater. Vi torde ikke møte de samme soldatene igjen etterpå.

Bonbon!
Da tyskerne trakk seg ut av Finnmark, gikk det enorme kolonner med soldater, tanks og lastebiler gjennom Alta og Lakselv. Vi brukte å springe etter dem å rope «Bonbon!», - det betyr sukkertøy, og så brukte soldatene å kaste sukkertøy til oss.

Evakueringa
Da evakueringa begynte ble vi på barnehjemmet henta av to busser fra Narvik. Jeg hadde en liten hundevalp som jeg ville ha med, men bestyreren for barnehjemmet slo den i hjel mot en murvegg før vi kjørte. På veien fra Alta til Narvik overnatta vi en natt i en stall tyrkerne hadde laget. Vi måtte spise fisk fra boks som reisemat, og det var fælt. Mange unger spydde av det. Vi måtte tisse på potter i bussen. En liten unge døde av difteri på den turen. Da vi kom til Narvik bodde vi i en kirke før vi fortsatte reisen sørover. Mange folk stor langs veiene og hadde god mat som de ga til oss. Vi ble fordelt til Vikersund, Modum Bad og Hakadal. Det var godt å være sørpå. Vi hadde det varmt, fikk god mat og ordentlige klær. Folk som ble evakuert, dro sørover enten med båter, busser eller noen brukte hest og kjerre. Etter evakueringa brukte vi å lete etter gamle ovner og kobberstenger som vi solgte til en skraphandler for 5 kr. kiloen. Noen ganger hentet vi kobberstengene tilbake om kvelden og solgte dem igjen til den samme skraphandleren neste dag. Han merka ikke noe.

Da vi kom tilbake til Alta
Vi var sørpå en stund etter at krigen var slutt. Men så måtte vi reise nordover igjen i kalde båter. Vi hutret og frøs. Da vi kom til Alta var det nesten bare ruiner igjen, men folk hadde begynt å bygge opp husene igjen. Mine eldre brødre hadde reist hjem før meg, og hadde hjulpet med å bygge opp barnehjemmet. Jeg synes vi måtte reise hjem altfor tidlig, det var godt å være sørpå. I Alta var det jo nesten bare ruiner, og ikke ordentlig stell.