Kari SivertsenKari Sivertsen, f. 1934 i Hamningberg i Finnmark, oppvokst ved Oksfjordvannet i Nordreisa kommune (tidligere Skjervøy kommune). De bodde like ved riksveien, og like før evakueringa måtte de jevnlig ta imot tyske soldater som var på vei sørover.  

Tyske soldater 
Før vi evakuerte så kom tyskeran og overnatta hos oss. Hver kveld kom det et gjeng med tyskera. Og når dem kom, så kunne ikke vi ha nåkka i kjøkkenet. Da hadde dem sånne kopper som dem varmet middagsmat i. Da setta dem ovnen full av det, og bodran og benkan. Og vi måtte rydde bort alt. Når mamma hadde vært i fjøsen så var det så fullt i kjøkkenet at ho måtte sile melka i spiskammerset. Og dem lå i soveposer i stua på golvet. Om mårran så for dem, og neste kveld så kom det et nytt gjeng ilag. Og sånn var det flere dager. Når dem bodde hos oss – jeg gikk jo på skolen da. Når jeg gjorde lekser, så brukte jeg å sitte i trappa. Så var det en tysker sa sa at han skulle komme og hjelpe meg å regne. Han leste jo og gjorde det på tysk, og jeg på norsk. Og han spurte mamma en gang om han kunne få kjøpe meg. Hun spurte hva han ville med det. Ja, han skulle sende meg til sin mor i Tyskland. Mamma fikk jo så mye brød hos dem, men ho bakte brød sjøl. Så ho ga brødan ho hadde fått til en mann som gikk med posten. Han gikk på ski over vannet med ryggsekken på ryggen.

kart oksfjord vann 002

Kart over Oksfjorden med bebygggelse. Kari vokste opp i en liten grend ved øvre del av Oksfjordvannet. 

Hva man kunne ta med seg på evakueringsferden
Vi fikk jo ikke så mye med. Dem sa vi skulle ta med det vi kunne bære på ryggen og sånt. Vi hadde nu litt klær med, og så litt sengklær. Og så hadde vi nu litt kjøtt og litt poteter.

Tromsø
Vi overnatta en natt i Tromsø da vi reiste hjemmefra. Og da ble vi jo bada, og dem smurte oss inn med noe sånn at vi ikke skulle få lus. Dem smurte nåkka olje i håret og strødde nåkka pulver innunder klærne. Du vet, det var jo mye folk, og de var redd for at vi skulle bli lusat. Og når vi overnatta hos ei kusine av oss på Tromsø en natt, så ble en båt som heter Tirpitz, den ble senka. Og da skaut dem så veldig om natta, så vi var så redd at – noen lå i kjelleren, dem var så redd når de hørte så mye bombing og skyting om natta.

Transporten sørover
Jeg husker ikke hvor lenge vi var hos kusina mi på Reinan (?), men så blei vi å fære med en båt til Trondheim (?). Og det skulle være bare 40 mennesker på den båten, men dem sa vi var dobbelt så mye, vi var visst 80. Og det var mange som hadde små barn og dem fikk ikke tak i melk til dem, så dem måtte koke havresaft. Men mor mi hadde brystmelk, og hun var så glad for det. Hun sa at hun skulle ikke venne av søster mi før krigen var slutt når hun så hvor vanskelig det var for folk å få tak i melk.

Og du vet, dem hadde bare sånne bøtter når vi skulle gå på do. Så det var et problem når vi var så mange. Og når vi skulle spise – og det var et problem med klærne også når det skulle bytte på dem som var små – og stelle dem.

Strand i Sortland
Vi var først evakuert på en plass som heter Strand på andre sida Sortland. Men der bodde vi ikke så lenge, for det var så trasige folk vi bodde hos. Og vi fikk jo nesten ikke kjøpt mat, så far min måtte fære over til Sortland og handle hver uke. Men vi fikk kjøpt melk på en gård hos noen som hadde en ku. Og vi gikk på skole der, og vi bodde så nært skolen der at vi gikk hjem og spiste frokost. En gang hadde ikke vi smør å ha på brødskiva, så da måtte mor mi steike kjøtt å ha på brødskiva til oss. Og i den tida var det jo sånne kort og merker for å få kjøpe.

Der vi bodde på Strand hadde vi ei stua som vi var i om dagen, og et rom på loftet som vi sov i. Og vi hadde poteter i en kjeller, på samme rom som dem hadde. Og så var det en brynn i kjelleren som vi måtte hente vann i. Og når ho mamma gikk i kjelleren og henta poteter, av vår egen potet, så var det ei gammel kjerring som kom etter ho og sa at ho stjal av deres poteter. Og ho mamma sa en gang at hvis ho kjerringa kom flere ganger, så skulle ho dyppe ho i den kommen ho henta vann i. (Ler). Vi bodde ikke så lenge der før vi blei å flytte sørover.

Trondheim
Så overnatta vi i Trondheim i ei kirke, og der sov vi på sånne benker. Og der gikk det vakt om natta – at dem som ikke var gift burde ikke ligge i lag. Men noen av naboene våre var forlovet, men dem lå nu så bredt ilag. Så fikk vi ulltepper som vi skulle ha på oss om natta. Men dem var det direkte tørka mannskjit på, så vi hertes ikke å ta dem. Så vi tok bare våre alminnelige klær på oss. Og der fikk vi kjøttsuppe i sånne blanke bokser, sånne avskårne pølsebokser. Og svart brød, og svarte kaker var det jo da. Vi fikk kjøpt det. Jeg husker ikke om vi hadde noe mat med oss sjøl, men vi fikk nu kjøpt det til middag.

Jeg tror vi bar bare ei natt i Trondheim, og så reiste vi med tog til Oslo. Og så fra Oslo til Sandvika. Jeg husker ikke om vi tok trikk fra Oslo til Sandvika, det er ikke så godt å huske alt.

Sandvika
Far min hadde en bror som hadde reist sørover før oss. Bror til far min fikk arbeid på en annen plass, så da fikk vi overtatt der som han hadde bodd. Han het Hans Ås, han vi bodde hos. Tanumveien 37 i Sandvika.

Og når vi kom dit, så hadde vi så mye merker på margarin og sukker og sånt. Og der på gården hadde dem både bringebær og jordbær, sånne hagebær. Så ho kona på gården ho bytta med ho mamma – ho fikk sukkermerker hos ho, og så fikk ho mamma syltetøy. Og dem hadde gartneri. Dem hadde både potetes og grønnsaker. Og dem hadde store fjøs, og dem hdde hatt tusen høns under krigen. Og dem sa til oss at vi skulle bare gå i kjelleren og hente potetes og grønnsaker. Når vi ikke gjorde det, så kom dem med bøttevis til oss. Og når dem gikk i fjøsen og henta egg, så kom dem med egg også til oss. Vi ble nu å kjøpe noen hønser sjøl, for vi hadde bestandig hatt hønser hjemme. Så vi fikk ha dem i den fjøsen. Jeg tror vi hadde 10 hønser sjøl. Men så lenge vi ikke hadde egg sjøl, så kom dem med ...

Om høstan så brukte dem å kjøre til torvet i Oslo når dem hadde tatt opp poteter og grønnsaker. Da brukte dem å kjøre med biler til Oslo og selge på torvet. Og så var det ei budeie – et par som var sånne gårdsfolk, som jobba i fjøsen, som bodde attmed oss. Mannen arbeidde nu på jorda. De hadde ei lita jente som var like gammel som min minste søster. Og den dama, ho hadde en grønn alpelue, det husker jeg. Jeg brukte å spørre om jeg kunne få vaske kopper. Ja, det ville ho gjerne. Så jeg brukte å vaske kopper til ho, og jeg brukte å vaske golvan. Den dama var så intelligent. Da prins Harald var født, da hadde ho skrevet dikt til han, og ho hadde fått tredjepremie. Så ho skulle jo hatt en annen jobb. Og hun brukte å hjelpe meg å skrive stiler når vi hadde stiler på skolen. Så jeg hadde så veldig fine stiler. Vi bytta – jeg vaska til ho, og ho skreiv til meg.

På bytur i Oslo 
Og en gang reiste æ og ho til Oslo. Vi måtte gå et stykke fra der vi bodde og til en trikk. Og så gikk strikket av i ei sånn underbukse som ho hadde på seg. Så tok ho bare buksa av og stakk den i veska. Da vi kom til Oslo, så kjøpte ho sæ ny. Og jeg husker at vi gikk på mange butikker der i Oslo. Vi gikk no og så, og vi var på en kafé. Men det var ikke så mye å få kjøpt i den tida. 

Seinere, når det ble fred, så var vi ilag med foreldrene våre i Oslo. Og da var det så veldig mye folk i Oslo. Det var neste ikke innkommende på butikker og kafeer. Og da ble det jo mer å få kjøpt av klær og sånt. 

Bedre sørpå 
Og far min hadde jo lyst å flytte sørover – å bygge sørafor. Men i den tida fikk man ikke betalt krigsskade der – man måtte reise dit man hadde bodd før. Vi hadde det jo bedre sørpå. Det var lettere å få arbeid, og vi gikk jo på skole. I Oksfjord hadde jo vi gått på skole bare hos sånne erstatningslærere. Så når vi kom sørover, så ble vi først setta i sånne mindre klasser. Men de syntes vi var så flink på skolen, så vi ble flytta opp i høgere klasser. I Oksfjord hadde vi bare en lærer, men der var det jo flere lærere, i forskjellige fag. Så vi hadde det jo veldig godt der.

Det var en dame fra Oksfjord som jobba på Bærum sykehus. Ellers kan jeg ikke huske at det var noen fra Oksfjord der i Sandvika.

Hjemkomst
Da var jo alt brent. Og far min reiste nordover før oss, og han hadde sånn vannsag, og han hadde saga materialen til folk som bygde de første husan. Han hadde bygd ei hytta som vi bodde i da vi kom hjem først. Men seinere fikk vi utdelt sånne brakker – det var noen som fikk brakker. Og vi fikk en brakke. Den ble jo pussa opp etter hvert. Det var også en annen familie i nærheten som fikk brakke og pussa opp. De har det så pent. Far min døde da han var 58 år, så det ble jo ikke gjort så mye etter at han døde.


Kart med Kari Sivertsens evakueringsreise: 

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen

Glimt fra livet før evakueringa

Kari Sivertsen forteller: Min far dreiv med fiske, og brukte å være på Finnmarka. Så kjøpte han jord i Oksfjorden, og bygde både hus og fjøs før krigen. Han jobba litt med bygningsarbeid og veiarbeid, så han gjorde nu forskjellig. Han kjøpte en gang en liten motorbåt, og den brukte han å gå aleina med til Finnmarka på fiske. Og vi var så redd når han gikk aleina når var stygt vær. Men han sa at når det var stygt vær da brukte han å sette båten fast. Og vi kjøpte jo litt dyr og sånn. Vi hadde ei ku og noen sauer, og 10 hønser. Det var ingen naboer som hadde hønser, så dem brukte å kjøpe egg hos oss.

Pappa sin søster, ho som drukna, ho hadde butikk både før og etter krigen. Ho hadde et lite hus attmed samvirkelaget i Oksfjorden. Men når samvirkelaget kom, så gikk alle hennes kunder over dit, så da løntes det ikke for ho å ha det. Mamma brukte en gang å bake smultringer som ho solgte på butikken. Før i tida vet du, så fikk dem visst ikke kjøpt brød og kaker og sånn på butikkan. Og melk. Alle måtte visst ha kyr på grunn av det. Og de fleste hadde jo fjøs og litt jord og sånt. For det var jo ikke så mange som hadde fast arbeid. Pappa fikk jo pløyd opp sånne stykker på jorda etter hvert, for vi har jo stor jord i Oksfjorden. Og vi setta jo potet og gulrøtter. Og nabokona vår ho hadde gått på gartnerskole, og ho brukte å sette grønnsaker, og selge litt grønnsaker om høstan. Og ho kom med grønnsaker til mamma, og bytta med egg.

Mor mi var fra Hamningberg i Finnmark. Ho brukte å gå på egning i Hamningberg, egne lina. Å brukte å gå i bua og egne lina og han pappa fiska der. Da jeg var liten kunne ho ikke gå i bua og egne. Da tok ho linestampen hjem og da satt ho hjemme i kjøkkenet og egna lina, og så hadde ho ene foten på vugga når jeg var liten. Der var bare en butikk, sånn kolonialbutikk. Dem måtte visst reise til Vardø når dem skulle handle klær og sånn.

I Oksfjord: Heimevernet brukte å ha øvelse i Oksfjorden. Da bodde dem på samfunnshuset, og da brukte mor mi å være å koke til dem. Jeg brukte også å være der å hjelpe. Det var ikke vann på samfunnshuset, og ikke var det utslagsvask. Så det var jo tungvint. En gang kokte hun i feltkjøkken på yttersida, og en gang bodde dem i Vaddas, og da var hun der og kokte til dem.

Kari Sivertsens foreldre

Kari Sivertsens foreldre 

Kari Sivertsen i unge aar

Kari Sivertsen i unge år 

Evakueringsprosjektet
Intervju og utskrift: Svanhild Andersen 
Kart med reiserute: Sigvald Persen

logo 2