Magnhild Andersen 300xKokelv var minelagt
Det var to sorter miner: folkeminer og panserminer. Deriblant var det miner på våres jord, på nersida internatet. Panserminer. De minela vel der de trodde engelskmenn kunne komme i land. Det het sikkert ikke folkeminer, men vi kalte dem for det. Vi gikk ikke dit, vi så jo minene. En reinflokk gikk inn i et minefelt med folkeminer. Jeg tror det var i Selkop. Det var miner som hang sammen. Når reinene begynte å springe, sprengtes en etter en. Det gikk også en fjellfinngutt i minefeltet. Han tok visst borti en mine med staven sin, og den eksploderte. En tysker gikk også i minefeltet. 

Det er som et eventyr. Som et vondt eventyr.

Fra Kokelv
Vi dro fram Kokelv den dagen Reidar fylte to år, 2. november 1944. Jeg tror det var den dagen. Det var kommet ordre om at folk skulle evakuere. Vi skulle visst til Hammerfest, med den store båten. Sikkert en troppetransportbåt. Folk fryktet at slike båter ville bli senket av engelskmennene, de allierte. Vi bodde cirka to uker i Latter, før vi reiste til Hundstrand i Dyrøy komme. Mamma var jo gravid da. 

Vi ble tatt i Latter. De overga seg sikkert. Mamma var jo storgravid, og vi kunne ikke rømme langt til fjells. Enn hvis vi ikke hadde blitt tatt. Hun måtte jo ha født i berghula. Men folk var vel forvirret. De visste vel ikke hva de skulle gjøre.

Vi sto på en bakketopp i Lillefjord og så på når de brente Kokelv. Hele bygda sto i flammer. Det var jo om høsten.

Hva tenkte dere?
Folk var liksom lammet. Ingen sa noe. Hva skulle man si? Alle var i sjokk. Ingen hadde opplevd noe sånt før.

Gråt dere?
Nei. Vi var som lammet. Det var ikke hysteri. Det gjaldt å berge livet. Og i den tida – folk kunne ikke si noe. De visste ikke hvem som kunne si noe til tyskerne. Og de var bevæpnet. Folk var veldig forsiktig. Det var ingen som protesterte. Sånn som tyskerne sa, sånn ble det gjort. Folk var veldig stille. I sjokk selvfølgelig. Det var det dem var. Dem som ropte og skreik, det var tyskerne sjøl. Det var sikkert en måte å sette seg i respekt. Men dem var vel ikke reist frivillig dem heller. Mange var vel nazister, men ikke alle. Men det var lederen deres de var så uheldig med. Hitler, den galningen.

Reidun (morens kusine) kunne tysk, merkelig nok. Hun brukte å skjennes på tyskeran. Pappa sa til henne, du må ikke skjennes på dem. Du kan bli drept!

Å sitte i berghule – jeg husker det draup overalt. De tenkte vel ikke at tyskeren skulle bli så lenge – tenkte at de kunne komme ned etter en kort tid. Det var jo sånn forvirring og kaos overalt. Folk visste verken ut eller inn. Båter ble senka, og de var nok redd for det også. Det var ikke trygt verken på land eller sjø.

Vi ungan sto og så på når de brente i Lillefjord. De slo på parafin, og tente på. Ropte ‘raus, raus’ – og vi sprang til alle kanter. Det gikk fort. Tørre, gamle hus. Det var bare et øyeblikk, så var det bare en askehaug som rauk.

De som kom for å hente oss, de kom med en større fiskebåt. Fra Lenvik.

De brente hus når vi sto på kaia også. Når vi var gått ombord og båten var skjøvet fra, sprengte de kaia.

Det var en rar tanke tyskerne hadde - å flytte folk. De var redd for at russen skulle overta. Men russen var vel ikke kommet for å bosette seg. Det måtte være rart for dem også. Selv om det var tyskere, var det jo vanlige folk, med følelser. Og så måtte de jage folk ut av husan og brenne. De hadde nok mye å fortelle når de kom hjem – de som kom hjem. Og mye ble nok holdt tilbake.

Og fint vær var det. Folk snakket lenge om det etterpå – at det var noe som beskyttet dem.

På Hundstrand i Dyrøy kommune
Vertsfolk: Odin og Inga Nikolaisen. Vi bodde i Odin og Inga sin stue. De lånte den til oss.

Odin og Inga hadde ikke sjøl unger. Så de hadde adoptert Gunnar og Olaug. Gunnar var gift med Torbjørg. De hadde to døtre, Else og Lillan. Elsa var helt liten, og Lillan var like gammel som Thorald (fem år). Etterpå fikk de flere barn. Ingrid, Olaug sin datter, vaks også opp der. Hun var også fem år. Så det var tre femåringer i huset da (en av dem var Thorvald).

Odin (Nikolaisen), faren i huset, var stor og kraftig. Man måtte stå i kø for å handle. Når de hadde fått noe inn til kopen i Brøstadbotn, dro de dit med rasjoneringskortene sine. Han kom og hentet pappa, pikket på døra og sa: “Per, no skal vi handle.” I butikken sa han med grov røst: “Per, stå rett bak meg. Og følg med. No skal vi baue oss fram! Pappa pleide å si at han så ikke køen foran dem. Han rakk ikke å se over Odin sine skuldre, og flyttet seg bare framover med Odin.

Inga var også stor. Lang og tynn. Det var store folk der på Dyrøya.

Det var koselige folk! De var og besøkte oss etter evakueringa.

I Dyrøysundet: Natt og dag gikk skøyter og sjarker, med mindre båter på slep. Fulle av saker og ting. Og sørover bar det.

Tenk, på Dyrøy – de hadde ikke sett tyskera enda da vi kom. Under tilbaketrekninga kom det tyskere dit også. Folk ble redd og begynte å snakke om evakuering. Noen sa: Tenk hvis dokker må evakuere igjen. Nei, det er ikke nåkka problem, sa foreldran våres. Vi tar ungan med og flytter igjen. Vi har mistet alt allerede. Det er verst for dokker, hvis dokker skal se de vi har sett. At husan og alt vårt ble ødelagt og brent.

De hørte jo nyheter fra London. Tjyvlyttet. Odin hadde radio i sommerfjøsen. Om kvelden kunne han komme og banke på hos oss: “Per, Per, kom hit.” Og vinket med pekefingeren. Da skulle han fortelle nytt fra London.

Åse blir født
Å tenk, der ble Åse født. Den 30. desember 1944. I det samme rommet som vi bodde. Inga ville at vi skulle kom inn til dem, men vi ville ikke. Vi var alle i samme seng, og pappa la et teppe over oss. Vi holdt på å kveles derunder. Jordmora ville ha Åse. De syntes sikkert det var fryktelig. Korsen skulle vi berges, så mange unger, og flyktninger!

Skolen
Vi hadde nesten ikke pakket opp de der gorpian våres, det rasket vi hadde, der sto Løksa i døra. Læreren. Og skulle skrive oss inn på skolen. Det var det viktigste. Herreverden! Vi skulle jo ikke bosette oss der, men bare være der for en kort stund. Å komme blant fremmede unger og alt det der, det var ikke enkelt for evakuert-ungan.

Ungan på Hunstrand var veldig pent kledt. Og vi hadde kommager, og var mye dårligere kledt i det hele tatt. Kanskje hadde de bedre råd. Og dem hadde jo ikke mista nåkka. Men vi kom fra berghuler og brent jord, og hadde ingenting. Bare det vi gikk og sto i. Men på skolen skulle vi. Så viktig var skolen! De evakuerte skulle ha nekta. Tenk, så ubetenkt. De visste ikke ka vi hadde gått gjennom. Du ser korsen de så på det – at skolen var det viktigste – vi måtte ikke forsømme skolen. Det var det som var det viktigste! Da var det ikke snakk om samtaler hos psykolog. Etter alt det vi hadde gått gjennom.

Nei, det var ikke artig. Og så for oss enda – samisktalende unga som kom i et norsk samfunn.
Vi snakka mest samisk, og de snakka bare norsk. Og dyrøyværing enda. Det var litt vanskelig å forstå. Vi snakka veldig lite oss imellom – evakuerte unger. Vi var ikke som de andre. Men det er ikke så rart. Vi kom jo fra krigsområder, og de hadde ikke sett en tysker enda.

Alle ungan var veldig taus. De snakka ikke seg imellom. De var fra alle kanter, og blant annet Korsfjord. En jente som het Gudrun. Det var ho jeg snakka med, det lille jeg snakka.

Ungan på Hunstrand kjente jo hverandre. Vi var fremmed, på en fremmed plass. Etter hvert fikk vi litt kontakt med hverandre. De fleste var kanskje samisktalende. Det gjorde jo ikke saken bedre.

Vi hadde jo kommager. Etter hvert fikk vi trebunn-sko, med papir oppå. De var rett og slett farlig. De samla seg masse sne under skoan. Det var en bakke ned fra skolen, og det kunne være et problem å komme seg ned den bakken med de skoan.

Dem brukte å leke med ball – spille ball. Det kunne jo ikke vi. Det var første gang vi så det.

De skulle latt oss være i fred. Vi hadde ikke gått glipp av noe den tida. Jeg tror ikke vi lærte så mye. Vi var jo samisktalende, og først måtte vi lære norsk. De forsto ikke – de kunne nok ikke tenke seg hva vi hadde gått gjennom. De hadde ikke sett tyskere, og vi hadde hatt tyskere som nærmeste naboer i fem år. De kunne ikke tenke seg – tyskere, brenning, evakuering. For dem var skolen det viktigste.

Dem skulle latt de stakkars evakuerte ungan være i fred. Det var fremmede unger, fremmed skole, fremmed plass. Og alle hadde ikke norsk som dagligspåk, og var ikke vant til å snakke norsk. Jeg tror ikke de kunne sette seg inn i de evakuerte sin situasjon.

Trondenesleiren
Da krigen var slutt ble vi flyttet til Trondenesleiren utenfor Harstad. De evakuerte skulle samles i den leiren. Der hadde de bedre kontroll over dem - når de skulle reise hjem og så videre. Vi bodde i tyskerbrakker. Etter at tyskeren var flytta ut, flytta vi inn.

Vi måtte gå på skolen der også. De satte opp en skoleklasse. Det var ikke fred å få med den skolen. Vi hadde vel annet å tenke på, vi som hadde mista alt. Men vi hadde det bedre der. Krigen var slutt, vi fikk lillefjordinger til naboer og vi fikk klær. Og det var lettere å gå på skole der, for der var det jo bare evakuerte.

Tyskerne hadde laga kinobrakke. De evakuerte, og særlig honningsvågingene, brukte å ha revy der. Og det var forsamling, og pinsevennene hadde møte. Da var det fullt av folk. Bare evakuerte. Det var ofte møter – flere ganger for uka. De spilte og sang. Det var fester også, men det var ikke i den samme brakka.
Revyene gikk mye ut på å herme etter dårlig norsk. Samer og sånn. Jeg tror de hadde laget kofter også. Jeg var jo ikke der, men jeg har hørt om det.

Vi var hos fotograf i Harstad. Og jeg tror de tok bilde av oss da vi gikk på skole i Trondenesleiren.

Andre i samme brakke
Nærmest: Jevnhart og dem fra Lillefjord. Så en familie Jensen fra Hammerfest. De var mange. Foreldrene var døde. Ragnhild var godt voksen. Det var hun som hadde ledelse der. Hun var som en mor for dem. Det var mange barn i familien. Den aller yngste het Ruth. En annen het Lillian. Denne familien var pinsevenner. Og Leikny Pedersen. Hennes mor het Anna. Hun var enke. Kanskje i slekt med Jensen-familien? I enden av brakka bodde rolvsøyværinger.

I brakka ved siden av: En familie fra Loppa kommune, visstnok fra Bergsfjord, eller fra Sandland. Etternavn: Nilsen. Foreldre: Lise og Albert (?). De hadde mange unger. En sønn, Idar, var like gammel som meg. Einar gikk kanskje i Borgny sin klasse. Så var det flere døtre, som var yngre enn Idar.

Konsekvenser for samisk språk
Thorvald snakka bare samisk. Han kunne ikke norsk da vi kom til Hunstrand. Da han begynte å leke med de to jentene i huset som var like gamle som han, begynte han å snakke mer og mer norsk. Noen ganger var han sint fordi de ikke forsto han. Hadde ikke evakueringa vært, hadde ikke Thorvald begynt å snakke norsk. Ikke da i hvert fall. Kanskje seinere. Men da glemte han samisk. Du verden kor fort han glemte! Når han kom dit, snakket han bare samisk. Når vi dro, snakket han bare norsk. Siden har ikke Thorvald snakket samisk. Ikke Reidar heller. Mamma og pappa begynte å snakke norsk med Thorvald og Reidar. Før vi flyttet fra Dyrøy (kommune) snakket Thorvald flytende dyrøyværing. Selv om de kom til Kokelv igjen, begynte de ikke å snakke samisk mer. Ja, det var en rar tid.

Reidar begynte også å snakke dyrøyværing. Jeg husker han pleide å sitte på trappa (i Hundstrand) og vente på pappa. “Der kjææm du”, ropte han når han kom.

Enn dere når dere var der?
Hjemme snakka vi samisk. Når vi lekte med ungene derfra snakka vi norsk. Men det var nok ikke greit for de som ikke kunne norsk. For eksempel en kone fra Lillefjord. Hun ville gjerne snakke norsk, selv om hun ikke kunne det. Det ble “ho Petter” og “han Inga.” 

Enn når dere kom tilbake?
Ja, vi fortsatte med samisk. Vi var jo store unger.

Hvis ikke brenning og evakuering?
Folk hadde bodd i sine gamle hus, og noen i gammer. De hadde vel lappet på sine gamle hus.

Hvordan forandret krigen dere og samfunnet?
Begynne på nytt. Bygge opp alt. Folk hadde vært borte og sett mer.

Om tyskerne
Mange tyskere sa: Krieg nie gut, krieg nie gut. Det var jo vanlige folk, en stor del av dem, som var sendt i krig. Det var jo lederen deres, Hitler den galningen, som det var nåkka galt med. Jeg tror ikke det hadde vært bra for oss hvis tyskeren hadde vunnet. Jeg tror vi hadde ligget tynt an. Tyskeren hadde jo det der med ren rase. Det samiske folket var nok ikke rent nok for dem.

Avslutning
Alle evakuerte hadde sin egen historie. Ja, en sånn tid kommer aldri mer.


Mangnhild Andersens evakueringsreise, se kart:  

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen

Comments powered by CComment


Huleboere, evakuert og internert

Søstrene Erna Samuelsen (f. 1929) og Magnhild Andersen (f. 1931) (pikenavn Pedersen) var fra Kokelv i Revsbotn. Etter evakueringsordren i 1944 flyktet familien først fra Kokelv til Latter-/Lillefjord/Litlefjord-området noen mil lenger ute i fjorden. Etter et par uker ble de oppdaget av tyske soldater og sendt sørover med en fiskebåt. De kom til Hundstrand i Brøstadbotn (Dyrøy kommune, Sør-Troms) og bodde der til etter krigens slutt. Da ble de internert i Trondenesleiren, et oppsamlingssted for evakuerte finnmarkinger. Dette var en forlatt tysk militærleir.

Språkbakgrunn: Familien hadde samisk som hjemmespråk til evakueringa. Etter hjemkomst snakket man norsk til de minste barna. Samisk ble fortsatt brukt mellom voksne og barna som allerede var samisktalende.  

Kokelv skole og internat

kokelv internatKokelv skole og internat som ble brent under krigen. Familien Pedersen bodde like i nærheten av skolen.

Trondenesleiren

trondenesleirenFamilien Pedersen fra Kokelv var blant dem som ble internert i Trondenesleiren utenfor Harstad etter krigens slutt i 1945, i påvente av å kunne reise hjem. Bildet: fra nettstedet Lokalhistoriewiki.no, der Finnmarksleiren på Trondenes presenteres. 


Finnmarksleiren45 400x

Finnmarksleiren på Trondenes. Foto: Sør-Troms Museum. Bildet er hentet fra avisa Framtid i nord 31.03.2015: 70 år siden krigens slutt.
2015: "Nå skal forholdene i denne leiren dokumenteres" 

Huset på Hundstrand mange tiår seinere

Hus i Hunstrand 400 Huset på Hunstrand, slik det var på 1990-tallet, etter å ha stått ubebodd i mange år. 
Foto: Thorvald Pedersen, Magnhilds og Ernas bror. Han var fem år da de bodde der.  

Magnhild Andersen i Hunstrand 400 Magnhild besøker huset over 50 år etter evakueringa. Hun minnes at hele familien bodde på dette rommet i 2. etasje.

Evakueringsprosjektet
Intervju: Svanhild Andersen 
Kart med reiserute: Sigvald Persen

logo 2