Odin Juliussen 300xKrigen
Vi bodde i Steinbukt. Pappa og søskenan mine, Arne, Helge, Kalle og æ og Signe og... Inger og Nils bodde også der. Mor min snakka bare samisk, så det va jo det vi prata. Æ brukte være med når ho va i Brensvika. Ho stelte for en gamling der, og der gikk det også på samisk. Så æ lærte jo ikke norsk.

Mor min døde den dagen krigen brøyt ut. 9. april 1940. Æ va seks år da. Æ huske veldig godt det, for dem arbeide forferdelig med å stenge igjen den døra så ikke vi ungan gikk dit inn. I de gamle husan seig jo de døren. Ho fikk akkurat høre at krigen brøyt ut. 

- Åja, sa ho bare. Så blei ho borte. Sånn fortelte no far min det.

Signe og Arne kokte og stelte. Det va nok ikke helt enkelt med mange sultne unga. Sist på krigen ble det mindre og mindre mat. Dem måtte spe ut melet når dem bakte brød. Æ huske dem blanda med litt rogn.
Æ huske en gang det lå ei mina rett på nersida huset våres. I havsjøen rulla den jo der, frem og tilbake. Da blei vi ungan sendt over nesset på andre sida bukta i fall den eksploderte. Men den gjor ikke det. Tyskern kom og henta den. Og om det va Tirpitz eller Scharnhorst som gikk gjennom Sammelsundet? Det va nesten så det ble flosjø, sjøl om det va fjærasjø. Da va det bare å springe ned i fjæra. Det gjaldt å berge båtan. Og en gang nån gråmalte 50-60-fots kuttera gikk ut igjenna. Da dem kom tilbake va dem sønderskutt.

Tyskern brukte å komme patruljeranes hitover fra Revsnes. Frem med landet gikk dem til Brensvika. Da skaut dem ea og kokte e-suppa. Dem hadde havergryn med sæ. Potet va det jo ikke. Dem spanderte på oss også, og så fikk vi ungan bonbon.

Nåkka skolegang blei det jo ikke. Vi gikk ikke mange daga, så tok tyskern skolen, vil æ huske. Kirsti Leiros kom jo hit. Ho va no ikke så lenge her. Æ trur ikke ho va utdanna lærer. Ho va jo ung.

Evakuering med ishavsskuta «Asbjørn»
Da evakueringa kom...Vi så dem brente på Kråkenes og i Toknebukta på andre sida Sammelsundet. Det va jo masse herfra som rømte. Deriblant han Arne og han Helge. Oss kom dem og henta med en svart båt i Steinbukta og tok oss til Kvalsund.

Fra Kvalsund fór vi med ishavsskuta «Asbjørn». En svær båt. Petter og Samuel Andersen med familie og ho Åsta Berg. Ho hadde en liten unge. Dem va med og låg i lugaren. Vi ble plassert i lasterommet. Der va det nån som spelte kort, andre ba til Gud, og så skreik dem. Og nån drakk brennvin, det huske æ. Men det va en som døde på der i rommet mens vi va der. Det va en eldre mann enda. Æ trur han va fra Kvalsund, men æ vet ikke helt sikkert.

Det va bare en sånn toalett på hele båten og der sku alle gjøre sitt fornødende. Det va jo trangt og det va ikke enkelt å komme opp. Det va bare en sånn stige. Men syk ble vi ikke. Det eneste va... Vi lå jo nesten oppå en an. Dem lå jo oppå han Kalle, bror min også. Han holdt jo nesten på å gå åt. Da ble vi fløtta til maskinrommet. Der va jo fint og varmt. Motorn dura jo litt, men det estemerte vi ikke. Og kor dem kom på, de der motstandsfolkan, det huske æ ikke. Dem va vel en to - tre. Ikke vet æ katti dem kom ombord, og ikke vet æ katti dem forsvant. Æ huske vi ungan va stor i øyan da vi så dem reiv sund de der Steingunsan og satt og pussa dem der i maskinrommet. Dem va fåmælt. Dem sa ikke mye.

Æ huske vi gikk gjennom et trangt sund en gang. Da fikk vi være på dekk. Det va helt grunt. Vi så masse småseia som fór og pilte. Det va med en gang å leite fiskesnøre. Men vi fikk jo ingenting. Båten gikk jo med full fart.

Mosjøen Okkenhaug Frosta
Vi stoppa i Mosjøen og ble innkvartert i ei kirka der. Om natta ble vi stua inn i et tog og sendt til Okkenhaug. Det e visst ikke så langt fra svenskegrensa. Mange rømte. Dem sku jo ha han pappa også med, men nei, sa han. Han tar ikke sjansen. Det e jo langt å gå og hvis en av ungan ble syk, så må han jo bære dem. Og dårlig kledd va vi jo også. Aron i Storbukta, han fór. Han hadde to guttunga. Og flere. Otto Nilsen, trur æ det va, han tok med trekkspillet over til Sverige. Det va frøktelig sånn hysjhysj. Om morran hadde dem opptelling. Der mangla det jo folk. Da ble det oppstyr. Ingen visste eller sa nåkka. Det hadde dem prenta i hodet til alle.

Fra Okkenhaug ble vi sendt til Frosta. De fleste snakka jo her samisk og finsk, så det gikk jo ikke. Så mye misforståelsa ble det jo. Sønn på gården han va voksen og vi va vel ikke englebarn heller, så det ble no en del ørefika. Han va fæl å slite oss i luggen.

Det va jo skole der. Vi kunne jo lite norsk, så å komme lammi de der trønderan… Utpå våren va æ og han Kalle mest og grov i søpla. Der satt vi og spiste skolematen. Pappa trudde jo vi va på skolen, men så kom lærern på besøk en dag og spurte koffor iallverden ikke pappa sendte oss på skolen. Så det ble no litt skrubb, da også.

Hjemkomst
Det va en tysk leir attmed der vi bodde. Æ hadde funne en gammel munnspell i en tyskbrakka der. Blank og fin va den, så den sku man ha gjømt. Den blåste æ fælt på da vi fór nordover med hurtigruta utpå sommern. Det va jo vask i lugaren. Så kokte dem kaffe på primusen og kvelte kaffegruggen i vasken. Så gikk den tett. Ja, det va mye... Og de små lugaran va jo smekke full av folk. Unga og voksne.

Hjemme i Steinbukta hadde dem jo setta oppe en liten kåk. Bror min, Arne, han satt jo på Grini. Han og flere va jo allrede kommet oppover. Dem bygde av sprengte kaiplanka. Materialan dem rak jo i land i fjæra. Den har æ bilde av. Den va 26 kvatratmeter. Der bodde vi opptil 21 støkka. Det va hems oppe. Der va det liv. Der låg vi på flatseng på golvet. Det va jo ikke flere hus her på den strekninga.

Finnfjordbotn
Vi hadde ikke vært hjemme så lenge, så kom han Leiros med ”Renøy” og henta oss om høsten. Det va fullt av unga om bord. Dem hadde visst vært helt i Tana og henta unga. Vi sku til Finnfjordbotten å gå på skole. Helge, Kalle og æ. Det va flere unga fra Klubbukt som va med. Æ va elleve år da. Om vi villa fære? Æ vet ikke... Vi va jo vant med å bli poffa hit og dit, så vi hadde vel ikke så mye valg.

På Lopphavet fikk vi storm. Da va det liv. De voksne, som no liksom sku passe oss, va mer sjøsyk enn oss ungan ombord.
Da vi kom til Finnfjordbotten… Det va hundtjukt av tyskerbrakke der. Tyskeran hadde jo hadd det som leir under krigen. Vi va visst seks støkker som låg i sånne jernsenge på kvert rom. Veggelusa gikk i taket rett over oss som låg i senga. Plupp! Der datt dem ned.

Og ka man lærte på den skolen? For oss gikk det jo mest på samisk, så vi forsto jo lite. Læreran dem snakka jo norsk og dansk. Vi såg nesten ikke læreran. Vi ungan va jo ute for det meste. Sånn va det jo her også før evakueringa. Læreran kunne ikke samisk. Så det va ikke mye vi fikk med oss. Det eneste vi lærte der i Finnfjordbotten va slossing. Det va mang gang så blodet fløyt. Det gjalt å kjenne nån som va sterk.

Mange va smart å stjele også. Penga hadde vi jo ikke. Vi fant en gang fullt av tyske lommeløkte på mørkloftet i en av brakken. Sånne gråe, firkanta militærløkte. Men vi mangla batteri. Det va langt å gå til forretninga, huske æ. En forstyrra ekspeditøren mens to stjal batteri til de løkten.

Vi fant lik
Et støkke fra de der brakken fant vi en gang en firkanta plass kor det va grovve. Vi va jo nysgjerrig og fant nån stava som vi stakk nedi der og rota. Vi så nåkka beinresta og klær. Det va jo lik, men dem va jo råtna. Og den stanken! Om det va russefanga, eller ka det va? Æ vet ikke. Vi estemerte ikke. Æ huske ikke om vi varsla engang. Hadde vi gjort det villa vi kanskje blidd sendt hjem.

To unga døde
Det brøyt ut influensa eller nåkka der. Det va to unga som døde. Den ene va datra til Leiros. Og Petter Johansen sin sønn fra Repparfjord… Da kom Henrik Pettersen med skøyta fra Klubben og henta hjem Ingvald og Jarle og Arne. Vi ble ikke med. Far min mente vel vi sku være der. Det va jo tross alt tre munna mindre å mette. Vi va der hele vintern, til skolen va slutt om sommern. Ikke trur æ vi villa hjem heller. Æ vet ikke…Vi holdt no i hvert fall sammen, vi som va herfra. Vi ble kompis med han Asbjørn Oksehode. Han va 16-17 år og sterk.
Danmark

Da skoleåret va ferdig fikk nån unga fære til Danmark. Helge, bror min, fór. Æ villa også fære. Vi hørte jo at det va så god mat og sånt der. I Finnfjordbotten va det jo bare den der makaronisuppa. Æ va så lei av den. Det e så vidt æ greie makaroni den dag i dag. Æ og Kalle fór hjem. Kossen vi kom hjem, huske æ ikke. 

 

 

 

 

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen

Comments powered by CComment

Om intervjuet

Odin Juliussen f. 1934, Steinbukt/Klubbukt i Repparfjord. Hans fortelling er hentet fra Marion Palmers bok "Bare kirka sto igjen", med tillatelse fra forfatteren.  
Foto: Sirkka Seljevold

logo 2