Olaug Furu3Olaug Furu og hennes familie bodde i Oksfjorddalen da tvangsevakueringa begynte høsten 1944. Lengre opp i dalen lå Vaddas gruver, der hennes far og mannen som hun seinere ble gift med (Olav Furu) arbeidet for firmaet Sulitjelma. Det kom tyskere til Vaddas og til gården Solvang der Olaug og hennes familie bodde. 

Olaug forteller: 

Faren på Svalbard og i England
Far min var ofte på Svalbard, for det var jo ikke nåkka arbeid her. Han var jo på fiske. Dem dreiv jo med fiske her i Oksfjorden, reiste på Lofoten og på Finnmarka. Om høsten før evakueringa var han og flere fra Oksfjorden reist til Svalbard for å arbeide i gruva. Han trudde at han skulle være bare den høsten. Så skulle båten komme og hente han. Men det gjorde den ikke. Han ble sendt til England. Han var 50-åran, så han ble ikke tatt i militæret. Men arbeidet på et depot der de leverte ut saker og ting. Han var fem år i England, og kom tilbake i 1945. 

Kart oksfjord 800 002

 Kart over Oksfjordhamn med Hamna, Oksfjorddalen og Vaddas

Evakueringa
Vi fikk ikke ha radio, og vi fikk ikke ta klær og mat med oss da vi evakuerte. Dem visste vel at vi hadde sauer. Men de guttan våres, de jaga sauan til skogs og slakta dem der for å få mat til seg sjøl. Og Olav var med de ungguttan. Han bodde jo i Vaddas da. Så parterte dem kjøttet, salta det og la det i sånne breie kasser. Husker du margarinkassan? Vi kjøpte jo kasser med margarin. De pakka inn kjøttet slik at tyskeren ikke så det i det hele tatt. Jeg vet ikke om de hadde vakt noen steder. Tyskerne hadde etablert seg der oppe, på Solvang også. Men de hadde ikke brent enda. Vi var dratt derfra da de brente husan. Alle hus i Vaddas ble brent. 

Kyr slaktes ved internatet
Vi bodde på internatet når vi gikk på skolen. Overnatta der. Vi var tre uker der og tre uker hjemme. Jeg skulle gå et år lenger, men internatet var ikke ledig. Tyskerne hadde tatt det. Og så ble det jo evakuering. 

De hadde laget et skoggjerde slik at kyrne ikke skulle komme seg ut. Og så slakta dem jo på internatet. Blodveien gikk over veien og ned til sjøen. Snakk om blodveien – der var det blodvei! Og det var så trasig da vi kjørte forbi. Det var rødt på veien. Dem hadde slakta attmed internatet. Det var en liten bakke, og det rann … Dem brukte vel vann til å skylle med. Det var mange som gråt sine modige tårer når de måtte dra, og så alle de dyran som ble tatt. Vi kjørte til Hamna, Olav hadde en Sulitjelma-hest. Han hadde gratis hest og hus der oppe i Vaddas. Og så hadde han et lite jordbruk – han hadde ku og gris, som han sjøl stelte. Eller han hadde vel en tjenestepie. Han var oppsynsmann der. Og når vi evakuerte så kjørte vi i lag til Hamna, der kor båten kom. 

Til Tromsø med skøyta Allianse 
Den 9. november reiste vi med skøyta Allianse til Tromsø. Det var fint å reise med den skøyta. Det var lugar, og det var flinke folk som styrte den. Dem (på båten) hadde mat med seg. Jeg husker vi hadde laga blodpølse. Av det vi sjøl slakta. Ikke av det som rann …

I Tromsø 
I Tromsø overnatta vi på barnehjemmet. Det var mye folk, og mange fra Oksfjord. Vi var vel et par dager der før vi fikk tur videre sørover. Da reiste vi med erstatningshurtigrute til Bodø. Det var mange fra Oksfjord som dro med den båten, fra Ytterlandet og ellers. Mor min blei igjen. Men vi – vi var jo tenåringer da. Jeg, Jon og Helga tror jeg. Vi møtte Olav og dem på kaia i Tromsø.

Bodø-Fauske
I Bodø lå vi natta hos Frelsesarmeen, på benkene der, før vi fikk reise videre. Så kom vi til Fauske. Derfra reiste vi med tog. Så kom vi til Sulitjelma, der Olav hadde arbeidd i mange år. Han var jo ung da. 

Sulitjelma 
Vi kom med toget. Og der var det ordna – Olav hadde jo arbeidd for dem, og kjente de ingeniøran. Han hadde med papiran fra Vaddas, som han leverte til de ingeniøran der i Sulitjelma. Veldig fin mottakelse var det. Og det var jo straks før jul. Sverre og Olav, dem var jo brødre. Og så var det – ho var fra Skjervøy, Mikalsen var far til ho. Og Karen het mora. Ho hadde tre eller fire døtre. Den eldste var det vel som hjalp ho. Og så var det en kjekk liten gutt. Han var gal å gjøre galt. Arne Bjørn het han. 

Jeg og Olav hadde bestemt oss for at hvis vi kom til Sulitjelma, skulle vi gifte oss. Og det gjorde vi jo. Jeg hadde ikke brudeklær. Vi hadde bare de klærne vi kom i. Olav hadde kjøpt fin silketøy. Jeg skulle få sydd kjole utoav det. Men han fikk ingen til å sy kjole til meg. Vi hadde bare 10 gjester. Søskenan mine og mor min var i Vesterålen da dem var evakuert. Olav arbeidde i gruva. En gang var vi på julefest, og en tysker skaut i taket. Det var ikke nåkka fest. Så kom det tyskere opp i huset vi hadde.  Vi dro ifra Sulitjelma.

Til Sverige
Vi gikk på ski, med ryggsekk på ryggen. Vi var vant til å gå på ski. Vi hadde gått på ski til skolen når det var godt vær i fra dalen. Fem kilometer var det vel. Men fra Vaddas var det 18 kilometer. Dem måtte handle ved sjøen.  

I Sulitjelma var det nok mat. Og i Sverige fikk man jo mat. Det var så stygt mel her, at vi klarte ikke å spise det. Vet du hva mor gjorde når hun skulle bake brød? Ho tok potet av åkeren og kokte det, og malte det fint. Og så blanda ho det ilag med melet. Men det ble så kleimat. 

Vi gikk over sånne fjellaksler på ski. Men det gikk veldig fint. Og så var det to stykker i fra Nordreisa. De var egentlig i slekt med meg. Ringstad. Og så var det en til – Trygve Strandheim heite han. Dem hadde skohandel i Straumfjord, men det var etter krigen. Det huset står der enda.

Vi var 11 stykker i lag. Og der var folk som haddde fulgt folk over grensen til Sverige. Det var et stort vann – vi måtte gå en omvei, for tyskeren hadde vakthold på den ene sida. Og så var det litt snekov. Jeg tror han var redd. Han var i hvert fall ikke ute og gikk, tyskeren. Men vi gikk en god omvei. Vi kom jo på grensen. Vi var inne i en gamme der, og grov oss ned. Det var folk som hadde vært der før. Så kokte vi kaffe og stekte tørrkjøtt på bålet i gammen der. Og så spiste vi. Vi var kommet over grensen, så vi hadde god tid. Og vi var ikke redd. Så var det nåkka kvinnfolk ... noen menn hadde kjerringene sine med. Men de kvinnfolkan, de skreik og hylte at no tar tyskeren oss, og ka skal vi gjøre no. Så sier Olav til dem: Slutt og rop! Dokker roper jo og hyler slik at dokker viser veien til tyskeren! Dem slutta, dem ble redd. Jeg var ikke redd. 

Vi kom over til Arjeplog, tror jeg det var. Så var vi innom Stockholm. Jeg husker ikke hva det het der de tok imot oss. Men vi overnatta mange ganger før vi kom så langt som til Stockholm. Vi kom med toget, eller var det … Jeg er ikke sikker. I Stockholm kjøpte vi oss kaffe. Vi var jo i Sverige nå. Ka du trur kor god mat dem hadde der! Vi hadde jo dårlig mel – vi kunne ikke bake brød. Men dem hadde hvetebrød og ordentlig grovbrød. Og grøt fikk vi, sånn risengryngrøt. Det hadde jo ikke vi smakt på mange år.

[Om norske flyktninger i Sverige:
https://dokumenteneforteller.no/2016/10/07/norske-flyktninger-i-sverige/]

Hjemkomst
Mor og mine søsken bodde i et gammelt hus, på en gård der i Vesterålen under evakueringa. De var mange … vi var bare tre som ikke var der. Det var jeg og Jon og Helga. Men vi måtte rett hjem og gå i fjøsen, for mor hadde mye krættur på Solvang. Og vi fløtta dit. Olav kjøpte jord, og huset som tyskerne hadde, fulgte med jorda. Det var en stor, fin brakke, og Olav fant ut at han skulle bygge hus av den. Faren og mora var død til dem vi kjøpte jorda hos. Det var stor jord. Skog nok oppigjenna dalen og … Jeg vet ikke om dem hadde noe ved sjøen. Det var jo sjøfolk som bodde der. Dem evakuerte i lag med oss, men ikke med den skøyta som vi dro med. Så sier Olav til meg – det var jo fint å bo der? Det var ikke det. Men det var jo ensomt.

(Olaug og mannen flyttet fra dalen og ned til bygda Oksfjordhamn). Vi kjøpte grenseeiendommen til Vidjeland i Oksfjorden. Det var faren til Bjørg Vidjeland som bodde på den jorda vi kjøpte. 

Hesten vår
Så hadde vi hest. Det var et føll som pappa hadde kjøpt før evakueringa. Og den var så utrena den hesten, ka du trur kor han plagas med den. Og gå med sånn greie som dem brukte, og vogn og slede. Så vi hadde hest hele tida. Men vet du, han tyskeren tok den og brukte den. Men han som solgte, han fikk den tilbake. Så når faren min kommer fra England, det var om sommeren, så fikk han kjøpe den hesten tilbake. Men da var jo tyskeren dratt (forn).

I ettertid
Olav var den som planta nåkka gran der oppe (i Oksfjorddalen). Men han hadde skoleunger med seg, og det var voksne også. Vi var og så på den skogen, Ole-Tom (en av sønnene) og jeg. Mot Lillelvdalen.


Olaug Furus evakueringsrute på kart:
 

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen


Bakgrunn 

Olaug Furu, f. 1919, fra Oksfjordhamn i Nordreisa kommune (Skjervøy kommune fram til 1967). Hun dro med en fiskeskøyte fra Oksfjord i november 1944, sammen med andre evakuerte fra Oksfjord. Etter et opphold i Sulitjelma rømte hun over til Sverige sammen med ektemannen Olav Furu.  

Om familiebakgrunn: "Min far var fra Bavelsnes i Oksfjord. Min mor var for Nordreisa. De hadde en søster som var her i Oksfjorden. De hadde en liten butikk på Øra, ho og mannen. De hadde tre unger. Mamma og pappa ble gift på Skjervøy. Hun var veldig ung da hun giftet seg. Jeg var fem år da vi flytta opp til dalen, som min far hadde fått av sine besteforeldre. Far min arbeidde i Vaddas (gruver). Det var Sulitjelma som eidde det. Men så ble det slutt når evakueringa kom."
Språkbakgrunn: norsk 

Brudebilde Furu 500x

Brudebilde av Olaug og Olav Furu. De giftet seg under oppholdet i Sulitjelma under evakueringa.  

Hamna i Oksfjord 1936

hamna i Oksfjord 1936

Hamna var sentral i tvangsevakueringa fra Oksfjord. De fleste ble trolig evakuert med båter derfra.
Foto: Nord-Troms Museum

Slakting av kyr ved internatet

Oksfjord internat 1944

Her er dyrene samlet for slakting foran internatet høsten 1944, før tvangsevakueringa startet. Folk opplevde dette som en grusom hendelse.
Foto: Nord-Troms Museum 

Oksfjord våren 1945

Oksfjord i 1945 to menn
Fra Hamna i Oksfjord våren 1945. Personene skal være Johan Albert Johansen og Joel-Martin Johansen, opplyser Sigurd Thomassen.
Foto: Nord-Troms Museum

Falne fra Oksfjord

Olaug nevner flere av mennene fra Oksfjord som falt under krigen: Ole Larsen ble skutt på Svalbard av tyskeren. De hadde gravd seg ned i snesørpa. Så sier Ole Larsen og tar av seg gifteringen: "Ta nu den. Hvis du klarer deg over det her, krigen og det her, og kommer deg hjem i live – ta no ringen og gi til Aslaug." Ho var fra Mollvika. Ho hadde mange guttunger, og en jente, Anny.

Og så var det en som var på en destroyer, et krigsskip. Alf Skogstad fra Bavelsnes. Han ble skutt da han sto framme på destroyeren. Det var jo engelske båter som kom fra Norge. Og der passa tyskeren på og skulle jage dem. Han var på samme alder som jeg. Jeg husker at vi gikk på skole i lag.

Det var flere som sank i sjøen.
Det er en minnestein på kirkegården.

Evakueringsprosjektet
Intervju og utskrift: Svanhild Andersen 
Kart med reiserute: Sigvald Persen

logo 2