Oliver Knutsen 300x Oliver Knutsen forteller om da de ble hentet i Frakkfjord, og transporten sørover. 

(Versjon 1, med videosnutter, publiseres senere.) 

Vi blir henta 
Vi reiste den ellevte november. Vi satt og spiste middag, men det va på formiddagen, for eg og faderen va og fiska, og dro fersk fisk og den måtte i gryta med en gang. Og vi va jo nokså stor familie i gammelhuset hjemme. Og mens vi sitter og spiser så ser vi at det kommer en båt fra Loppa innover. Så roper dem at dem skulle ha han Jens Knutsen med fire, dem va fem, og Peder Solli, dem va fire, og han Skallebø og kona, det va de fire dem skulle ha om bord i båten. Men så hadde dem blitt enig at en tante som bodde på andre siden av fjorden skulle være i samme følge som vi. Så dem ble tre stykker til som ble med, og det varskudde vi ifra da dem kom. Og når vi hadde vært på nesset og henta dem og det bar ut fjorden så ... for båten kom fra Bergsfjord, den hadde vært i Bergsfjord og henta folk der.

Til Burfjord og videre sørover
Så hadde dem ikke fått full last, det dem skulle ha, dem hadde jo liste over hvem som skulle være med. Så det bar ut fjorden, og så på turen hit (til Burfjord), det var ei kai her, ei malmkai. Her skulle vi omlaste på en større båt, en troppebåt som lå her. Men heldigvis så va den gått. Så vi var ved den kaia her, du ser en flytebrygge her, så da vi kommer om bord så treffer vi mange kjenninger, deriblant ei tante av meg fra Olderfjorden her i Kvænangen. Som va forn dagen før til Bergsfjord.

Men så var det to eldre par ute i Olderfjorden som hadde stukket av kvelden før. Så dem skulle ut å se. Det begynte å bli mørkt, og dem gikk no dit opp og lyste opp i fjellet der. Det var svigerforeldran til tanta mi, Guttormsen fra Olderfjorden. Så går dem til Segelvika og hente en familie der som hadde en båt med hus på, som skulle henge på slep. En åpen båt, postbåten. Det var ekspedisjonsbåten i Segelvika, og den hengte dem på slep etter den dampen vi for med. Dem var i fra Andsnes. 

Så var dem under Stussnes på Skjervøy og henta papiran der for videre seiling.  Dem var der i lysninga på morran på søndag.

Mot Tromsø - og venting når Tirpitz bombes 
Så kommer vi vest i sundene der, og det husker æ, vi var på dekket der og gikk, vi var akkurat da ved Vognnes. Da går flyalarmen, da e bombeflyan og tar Tirpitz i byen, eller ved Håkøya. Så da ble båten sendt tilbake, ut av sundet og inn i Ullsfjorden. En masse båta der, store og små. For i tilfelle flere ble angrepet. Der lå vi til over midnatt. Så fikk vi lov til å gå inn til byen, og om morgenen var vi i Tromsø. Vi fikk høre på båten før vi kom på land at Tirpitz var senket. Kordan det var eller ei så kom vi til Tromsø, og da fikk vi ordre at vi skulle fare på land der. Vi var fjorten i følget og vi fikk alle sammen bo på Bangsund. Og vi bodde jo der i flere daga.

Tromsø
Og da vi kommer på land fra båten i Tromsø, så kommer store lastebila kjørende forbi og dem hadde reist likkistan, og dem var gråmalt, dem skulle opp på ferga og så opp på andre siden og hente tyske lik etter Tirpitz. Og så fikk vi da høre at - det var sånne studenta som skulle være våres folk, som hadde med oss å gjøre - men av og til så kom de der gestapoan og ga andre ordrer.

Og vi varskuer dem at dem hører oss til. Det var ungdommer fra videregående skole, fraTromsø gymnas som veiledet oss, og dem fortalte alt og visste alt når det var nokka. Og dem var to stykker som gikk døgnet rundt, var på rommet våres. For æ husker den natta da dem var vekke, dem var forn oppover, da skulle vi om bord på en stor båt. Utav de troppebåtan, om det var til Narvik eller Trondheim, da kommer dem jo inn, gestapoan, og varsku at - så sier dem at ingen på våres rom kunne reise, for vi hadde folk som hadde reist tilbake til Finnmarka og hente bruk. Og da var det greit. Så slapp vi den. Men æ trur ikke vi var unna en halvannen uke, fjorten daga i Tromsø. Vi var jo godt kjent, i rette alderen, og så var vi jo flere stykker i lag, som treftes der.

Hans kone Anna: Det var jo gruelig masse folk i Tromsø og dem klarte å skaffe mat til alle.
Alt gikk greit. Du skulle ha sett den havna, med båta, i fra sørjeteen og til nordjeteen, du måtte gå langt bortigjennom for å komme ombord hvis du hadde noen kjenninga. Det lå båta i ett. Det var daga da hurtigruta hadde vanskeligheta med å komme til. Og det var fra små sjarker til store skøyter.

Og i Tromsø så fikk vi jo mat, suppe. Det var jo kraftsuppe, mye grønnsaker. Men du vet, unge maga, det forsvant snart. Den suppa, det var jo potet og kjøttkraft.Det kom en gutt til fra Frakkfjorden, han var for seg, så var det å springe, vi hadde opptil tre middaga for dagen. Så begynte dem da å forlange at vi skulle ha kort, vi fikk utlevert kort. Nei vi var nettopp kommet, kor vi enn kom så var vi nettopp kommet.

Hente kjøtt
Så får vi høre det at dem får lov til å fare østover, å fare oppover å hente bruk. Bror min og han som var gift med tanta mi, dem fær oppover, men dem var ikke interessert i bruket, men dem skulle opp å slakte kyrne, og se om der var kjøtt. Og æ huske han Karl, han hadde en tønne kjøtt gravd ned i potetlandet, før dem for, den skulle ligge der. Æ huske enda ka han sa før dem for at det var ikke farlig for han, han hadde jo bare å hente kjøtt. Når han kommer tilbake så e det bare hollet igjen, kjøttet e vekk. Dem slakta jo kyrne, dem tok visst alle, nei kviga hadde vi slakta, vi hadde to eldre kyr og de slakta dem. For tyskerne skulle være med dem, det var to tyskere med den båten, den hette Ørnen av Tromsø. Politibåten. Og så var det to norske politi med, og skipperen og maskinisten.Det var vel andre planer dem hadde, de der politian, dem skulle stikke av, men det gikk ikke den gangen. Det var vel ikke så bare heller. Det var to tyskera, men nok med det, dem gir jo ordre til tyskerne å skyte kua. Da leverer han pistolen til den norske politimannen, han greide ikke. Han hadde sagt at han har sett nok, så det var en human mann.

Så dem skaut begge kyrne og det var en ku til som dem delte til båtfolket. Og sauene våres det så dem oppe i lia, men dem lot dem no bare være. Og da kommer dem til Tromsø og vi pakker no ned og salter og ordner kjøttet og det får vi jo med oss. 

Svolvær
Da vi var ferdig der i Tromsø så sendte dem oss til Svolvær med Sjøstjerna. Og der skulle vi no være noen daga, skulle se om dem fikk plass til oss. Nei så fikk vi ordre at vi skulle lenger, det kom ei skøyta, en båt og henta oss. Og i Svolvær der bodde vi i ei kirka. Og det kan æ fortelle at vi var to stykka der som hadde komaga. Det var æ og en same i fra Laksefjorden. En flyttsame som hadde rein på Laksefjordfjellet, en gamling der. Og så traff pappa enda en forretningsmann, faderen han hadde jo rodd der seinest i seksogtyve, i Kjøllefjord. For søskenbarnet til han pappa var også der i kirka, dem va der fra Kjøllefjord, ho går og varsku han pappa at han er en angiver, han var en stor nazist. Men gamlingen han leste no til ham, det som han fikk sagt. Han ga seg no en glad dag i alt. 

Når vi da kom om bord, og det var mye folk på den skøyta, det var en gammel yakt, som vi kalte for yakt, det var en sånn med tverr ræv, vi skulle bortover. Så sier han skipperen at han går indre leia, han skulle til Hamarøya, for han måtte dit å bunkre. Og det var tjukt med folk, det var en familie fra Oksfjorden. Dattera ble gift på Kjerringøya. Så gikk dem da opp Hamarøya og der var vi heldig og fikk kjøpe sild. For da visste vi at vi skulle til Kjerringøya.

Kjerringøya 
Han var en heil kuling over Folla og inn mot Kjerringøya. Det var no ikke så langt, men han skalla stygt. Når vi kommer dit til Kjerringøya så tar vi på land alt ned på brygga. Var det åtteogtyve eller noen og tredve, det skal være usagt, og det var no vel siste dagan av november. Da ble vi sendt opp på ungdomslokalet, og der var det avkokt kveite. Og det er jo godt i en sulten kropp. Dagen etter skulle vi få greie på hvor vi skulle bo. Siden vi var fjorten og vi ville bo i et hus i lag, vi ville være i lag, så fikk vi overta bedehuset på Kjerringøya.

Det var bortimot hundre evakuerte på Kjerringøy, en liten kommune. Det var mange fra Frakkfjord som var på Kjerringøya.

Bedehuset og skogsarbeid
Og der var kjøkken og lillesal og så da ovenpå. Vi lå ovenpå men vi hadde alt stellet nede på kjøkkenet. Kaldt var det huset, men æ må si vi hadde det godt. Og så var vi så heldig, da vi kom dit, så noen daga etter vi var der borte, så kommer det en mann og spør om vi var interessert i å gå i skogen. Brensel skulle vi få hugge så mye vi ville til eget bruk, gratis, det var de her forpakterne på Kjerringøy gård. Og dem var jo der innenfra Ofoten, æ trur fra Bogen i Ofoten. Kjempefolk. Så vi jobba jo i skogen, så var vi og spiste på Kjerringøy gård. Utover vinteren når dem hadde arbeid til oss. 

Æ huske enda det siste på våren som vi fikk - da skulle vi rydde en skogdott, en vik som de skulle ha til hestene. Og vi saga jo reint og det var stor god ved, kjempebjørk. Vi saga reint der og så skulle vi begynne å rive røttene, og det fikk vi to store hesta til. Men da kom freden og vi ble å reise hjem. Vi reiste jo hjem da på sommeren.

Å arbeide med hest
Æ husker den første veden vi hadde hugd oppe i skogen, det var mot jul. Så er det en kar som sier til meg at gå no du til presten. Æ visste jo hvem han var, for han var nesten hver kveld der borte hos oss og prata i bedehuset. Men nokka bedehusfolk va vi akkurat ikke, i hverfall ikke de yngre karan. Ja, æ gikk til presten og så satt akkurat de andre karan til middags. Så sier han eldste gutten, prestegutten, at han skal bli med. For æ sa at æ har nesten ikke sett en hest, og slett ikke rigga han til for draging. Vi hadde jo ikke hest der ute, men det var jo hesta på Sandland. Og vi var jo redd hesta. Nei æ gikk no tel og henta de sakene, og han hjalp meg no litt der og du skjønne på turen opp så gikk dem med hesten dit dem skulle hente ved, så på turen opp så kommer dem imot meg, de Kjerringøy guttan. Så sier dem, nå det var du som ikke var vant med hest.

Nei, men hesten er så gammel at han vet kordan han skal ha klærne på. Så heiv vi ved på vogna. Det var en langvogn, og på veien var det bart for sne. Så kommer vi kjørende der, æ går no ved siden av og holder i tømmene. Æ fikk jo være skipper, æ synes jo æ var svær da å kjøre hest. Da kommer dem, dem som står ute, presten og guttan, æ fikk skjenn hos presten for æ hadda lasta for lite på. Så kjørte vi no hjem med veden, og dagen etter var æ og henta hesten og fikk kjørt to lass hjem. Så da hadde vi no ved utover vinteren. 

Betaling 
Det var jo litt penger blant folk også da, æ huske det var opp mot jul, så ble dem jo enig foreldran våres og dem som no hadde med pengan å gjøre at dem skulle gi presten noe. For han hadde jo ikke lønn. Og han var nesten løsmunnet om hvem han hadde fått pengan fra. Han holdt en tale første juledag, og hadde vært litt løsmunnet der. Nei, du vet han fikk jo så god lønn for hesten, vi betalte jo for hesten. Folket der - dem visste ka dem skulle ha i pris når dem skulle selge noe. Kjøtt  og sånt, men folk hadde jo arbeidd for det. 

Greie folk
Men kjempegreie folk. Æ har enda kontakt med en. Han er vel nærmere nitti no. Tormod Moen heter han. Vi har vært en gang på Kjerringøy for noe år siden. 

Komager og sko 
Du nevnte i sted at dokker var to i Svolvær kirke som hadde komaga.
Ja. Det var jo ikke sko. Og ho mamma, æ må skryte av ho, ho var flink å sy komaga, og det var pene komaga. På Kjerringøya ble det nesten - æ ble sur på han gutten som lurte på koffor æ brukte komaga. Æ sa vi bruker det vi har. Han va vel på samme alderen som meg, eller kanskje litt eldre.

Så du reiste i komaga hele tiden?
Jeg reiste i komaga og æ brukte dem over vinteren. Men så fikk vi jo tak i sko i Bodø. Nei æ hadde spilder nye komaga da æ dro hjemmefra. Du skjønne, det va jo det fineste du kunne ha når du skulle på frieri. Du trengte ikke å kle av på føttene, du gikk under teppet med komagan på. (Ler)

Men ble dokker ikke våt, dokker som reiste med båt?
Nei, vi hadde senna med. Vi hadde sennagress med for å legge nedi. Og så hadde vi stømpa, ikke som saman, dem var jo barføtt i komagan. Dem gnikka jo senna. Nei æ brukte de komagan helt til det gikk holl i dem. Og mamma vevde komagbandan. 

Anna: Æ huske i Trondheim, æ fikk sko og det va fiskeskinn. Kunne det være steinbitskinn eller ka dem laga av?
Dem laga ut av alt. Men dem varte ikke mange dagan.

Æ fikk et par sko i Tromsø av papir, det va eller tvinnet papir. Det va jo bare en dag ute, så va jo dem oppbløtt. Det va dongeri også å få kjøpt.

Hjemover - først til Loppkalven 
Vi reiste hjem sommeren 1945. Eller vi evakuerte tilbake til Loppkalven, ei øy der ute.På Loppkalven sto huset igjen, det var ikke brent. Det var ei lita stue. Vi skulle no bo der, men så fikk vi no ei brakka på høsten som vi setta her inne i fjorden, på den gamle hjemplassen. Der var no æ mest, men ho mamma og sauene dem ble der ute, for vi hadde ikke ordna nokka fjøs til dem. Men der ute på Kalven der sto det et fjøs på berget der, det var no egentlig et uthus, et brukshus dem hadde. Og der ilte vi rundt og stelte sauene. Vi fant visst syv sauer, tre voksne og fire lam, da vi kom oppover. Det hørte vi allerede i Tromsø, at vi hadde sauer igjen. Det var de huleboerne som bodde inn i fjorden som fortalte at det var sauer igjen. For vi fulgte med en båt fra Tromsø til Kalven som hette Segelvik. Den hørte Kvænangen til, den hadde Kvænangsnummer, men to av eierne bodde i Frakfjordbotn.

Vi hadde det mye fint på den turen, evakueringsturen. Det var jo mange som syntes synd i oss, når vi kommer dit, og det blir snakk om, nei så sier far at ikke hadde vi ubåta rundt oss, ikke hadde vi fly over hauet. Det eneste flyene vi så var da dem tok Tirpitz. 

Ettertanker 
Æ for min del har hatt bedehusasyl i åtte måneder, og så to dager i kirka i Svolvær. Så æ e lat å gå i bedehuset eller i kirka. Æ sa til en læstadianer her som mente at æ måtte komme i kirka. Nei sa æ, æ har fått min kvote. Æ var jo åtte måneder i ett i et bedehus.

Vi hadde sånt nydelig vær under evakueringa. Men tidligere på høsten, i september var det mye ruskevær. Men han lysna op i oktober og november og ble fin hele vinteren. Lite sne kom det det året, på Kjerringøya og der. I Frakkfjorden kom sneen mellom jul og nyttår. Det var bar mark. Det var jo virkelig bra at det var så fint vær, for alle slags båta sørover.

Comments powered by CComment


Bakgrunn 


Ekteparet Anna (f. Pedersen) og Oliver Knutsen er fra Frakkfjord i Loppa, men har vært bosatt i Burfjord i Kvænangen siden 1960-tallet. 

Anna var evakuert til Tustna på Nordmøre, og Oliver til Kjerringøy i Nordland. De giftet seg og stiftet familie etter krigen. En viktig årsak til at de valgte å flytte fra Frakkfjord, var den lange skoleveien for barna, med båt. 

Språkbakgrunn: Hennes far hadde samisk som morsmål, og moren norsk. Både Anna og Oliver hadde norsk som hjemmespråk.


Evakueringsprosjektet

Intervju og utskrift: Svanhild Andersen
Kart med reiserute: Sigvald Persen

logo 2