Reidun Erdal 300xJeg var femten år da vi måtte evakuere. Vi dro herfra 5. eller var det 6. november. Da ble det brent her.

Forberedelser til evakuering
Vi hadde jo gravd ned saker og ting, gjemt og båret vekk. Og far hadde jo skøyta. De var tre som hadde båten i lag. Det var en sånn bankbåt, så den var jo beordra i tysk frakt. Så han fikk ikke tak i den båten. Vi hadde jo planer at vi skulle reise, men nå ble det så intenst det her at vi rømte opp til fjells. Men så kom en annen bror av han hit, onkel Per kom hit med båten Libakken. Vi hadde ligget ute den natta, oppe på bergan her og så når de tente på gardinan. Jeg ble livredd. Pappa gikk da ned om morran, og så kom han oppover igjen og sa “vi reiser når vi får skyss”. 

Da tok vi med oss det vi klarte å ta med oss, og så dro vi da med Libakken. Vi var vel i Klubben og henta noen, jeg husker ikke akkurat … Det ble da fylt opp med så mange som dem kunne ha med. Så gikk vi over til Kvalsund og lå over natta der, og om morran starta vi fra Kvalsund. Og da gikk vi mot Loppa. Der ble vi stoppa. De hadde planer om å prøve å komme seg over mot Sverige, skipperan, det fikk jeg vite etterpå, men da visste jeg jo ikke noe. Men så ble vi stoppa. De begynte å skyte etter oss, så vi måtte dra på land i Loppa. Vi gikk da med to båter, to fiskeskøyter. Det var Dønn og Libakken som gikk i lag.

Det var to av onklan mine som eide Libakken, og Dønn var onkel Anders sin. Når dem da begynte å skyte, da ble vi redde. Det var tyskeran som skaut med kanoner. De skaut over oss, selvfølgelig for å stoppe oss. Og da måtte alle skipperan på land. Tre mannfolk fra hver båt måtte ro på land for å gjøre rede for seg. Men de hadde heldigvis fått papirer og det i Kvalsund. Og da skjedde det ikke mer drastisk. Men jeg skal si deg at det var nervepirrende. Far min måtte også på land. Kommer de om bord igjen? Slipper vi herifra?

Nuvsvåg
Vi var i Nuvsvåg og overnatta ei natt. Da ble vi kvinnfolka beordra å melke kyr som ikke var slakta. Melka fikk vi med om bord. En del var brent i Nuvsvåg da, men ikke alt.

Grøtnes ved Tromsø
Så gikk vi da og stoppa på Grøtnes på hitsiden av Tromsø. Der overnatta vi par tre netter, og noen av familien vår ble igjen der. Onkelen min fra Klubben og familien ble igjen i Grøtnesdalen. De var der til etter krigen. Vi dro da derifra, vi kom dit på en fredag og var der til mandag morgen.

Vi var i Grøtnesdalen da Tirpits ble senka i Tromsø. Det bombetrykket der, jeg skal hilse og si det var nifst. Det er jo ikke så langt, man så jo kuleregnet. Så sier pappa at vi kan være glad at vi ikke hadde gått til Tromsø på kvelden som først var planen. Det var bare sånn tilfeldig at de fant på at vi skulle stoppe, det mangla vann om bord. Så for dem på land, og så ble vi invitert på land der. Det var tre familier som ble igjen der.

Folk sa jo sa at det var Guds lykke at det ikke var – ka du trur hvis masse av de der fiskebåtan hadde kommet inn der, det hadde blitt kaos. Vi snakka jo med noen som var i Tromsø, de sa det var grusomt, masse som mista livet og masse som ropte om hjelp, men ingenting kunne dem gjøre. De var livredd for at byen skulle bli bomba, men det var bare den båten de var ute etter. Da vi kom dit var det borte alt sammen. Den var søkt der, vi så ikke noe til den.

Det er veldig dramatiske historier.
Ja, det er ikke så enkelt alt sammen, når man tenker tilbake. Når man er oppe i det så går det veldig greit. Det er heller bare å overleve det og ikke noe annet som tenkes på.

Tromsø
Da vi kom til Tromsø – der var vi vel et par døgn. Vi måtte på land alle sammen, og der ble vi avlusa. Vi ble sprøyta med luspulver, det var fælt. Dem hadde en boks med pulver som dem strødde ned gjennom skjortekraven og ned til mannfolkan, og samme til kvinnfolkan også. Vi var heldig, vi hadde heldigvis ikke fått lus. Men vi fikk en familie om bord, og de hadde så mye lus at de smitta allesammen om bord. Du vet når den først kom dit – det helt forferdelig. Jeg husker ikke hvor de kom ombord. det var no en eller annen plass vi var på land. 

I Tromsø var det mye om og men om hvor vi skulle hen. Men så kom Lillesund som var far sin båt, og han som hadde vært med den, beordra oss da å reise til Vesterålen, for han var fra Vesterålen, Nordmela i Vesterålen. Og da ble vi overført på en annen båt. Vi var nokså mange familier, pappa sin familie og onkel Nils og Olav Monsen og – det var en fire– fem familier som ble ført over. Så vi for da til Vesterålen og der var vi til krigen var slutt.
Jeg husker ikke hva båten hette, det var så kort tid ombord, det var bare noen timer. Det var en fiskebåt det også. Men det var veldig rent og pent ombord der, for den hadde jo gått i evakueringstrafikk den også. Det var sameieren i lag med pappa som ordna denne båten for oss. En grei kar. Han hadde ordre om å gå en annen vei med resten som var ombord. Han ble jo beordra av tyskerne til å frakte evakuerte, ikke nokka spørsmål. De måtte bare stille opp der der hvor fikk beskjed om.

I Tromsø lå vi ved siden av en annen fiskeskøyte med evakuerte. De hadde grovve ned nåkka kjøtt i tønner, kukjøtt og hestekjøtt. De skulle ta kukjøttet med seg, men tok feil og tok med hestekjøttet. I forvirringen – han sa jo gubben, han grov det opp i mørke og det var ikke bare å se hva slags tønne han skulle ha. Og dem kokte det jo – det var ingenting som feilte kjøttet, det var godt brukanes. Vi var ombord der en tur og fikk smake. Dem flirte sjøl. Nei, det var ikke verre, man bergas. Så jeg måtte no flire, leste om det i en bok, tenk at jeg har opplevd det.

Bagasje

Fikk dere med dere mye da dere ble evakuert?
Nei, vi fikk svært lite med oss, kun det vi gikk og sto i. Vi hadde kanskje et skift hver. Jeg hadde klart å lure med meg noe, men om de andre hadde det, husker jeg ikke. Pappa hadde vel noe klær liggende ombord i skøyta. så vi fikk vaska og stelt oss, men ellers så var det temmelig lite.

Så dere hadde ikke mye bagasje med?
Nei, det var så lite som ... du bar det godt hvor du ville. Og du vet at det hadde vært såpass lenge krig og elendighet – jeg var jo i voksealderen og hadde vokst ifra det jeg hadde. Det var vanskelig å få nytt så ... Jeg hadde jo ei kåpe som var temmelig liten til meg, som jeg reiste i. Men jeg bergas. Pappa hadde fått tak i kåpestoff så skulle jeg sy meg kåpe av, men jeg fikk ikke sydd. Og han tok og laga sovepose av seilduk og la kåpestoffet som fôr inni. Så når vi kom til Vesterålen så var det ei sydame som sydde kåpe til meg, så da fikk jeg no kåpe. På den måten berga vi oss, ellers hadde vi ikke bergas hvis det ikke var for det. Pappa fant vi ut han skulle lage sovepose, for det var bedre det enn teppe, hvis vi ble å overnatte ute.

Vi bergas godt med det vi hadde. Den som hadde mest klær med seg var guttungen på to år. Klærne hans hadde de sørga for å få med seg, men ellers var det ikke så mye vi hadde. Vi hadde ruska litte grann sammen i en liten koffert.

Nordmela på Andøy, Vesterålen
Det var først i desember vi var i Vesterålen. Vi ble godt mottatt og traff på kjentfolk. For at de kjente jo han Hjalmar Mikalsen, de var jo fra Vesterålen, så på den måten så ... Han hadde gitt beskjed at vi skulle dit, og onkelen min bodde hos mora som hadde stort hus alene. Og vi ble kjørt til et hus hvor det var bare to enslige i et toetasjes hus, full leilighet både oppe og nede. Vi fikk bo der, så vi hadde god plass.

Dem hadde jo ku og noen sauer, og hun var veldig sykelig. Dem hadde syv barn, men bare en levde. Hun var helt utslitt. Så Helga, husbestyrerinna vår, tok seg av fjøsstellet og hjalp ellers også så godt hun kunne. Der hadde vi det veldig godt til freden kom. Folket der var veldig greie, det skal være sikkert. Snille folk var det. Kan ikke si noe annet.

Du ble godt mottatt der av de andre på din alder?
Jada, det må jeg si, de kom opp og henta meg, vi var kjempegode venninner. Det var en veldig kristen forsamling der, jeg tror det gjorde mye at de ikke overså noen. De syntes jo veldig synd i oss, og støtt og stadig så fikk vi noe. Og første jula fikk vi jo så mye mat.

Så dere var flere familier der på Normela?
Ja, vi var to der. Onkelen min og pappa med familier, så var det en annen familie også, men de flytta ifra Nordmela til et eller annet sted i Lofoten. Men de kom opp året etter.

Et skrekkelig syn
Vi kom på en fredag, og mandag skulle jeg begynne på skolen. Så kom jentan som var på min alder og henta meg på søndags ettermiddag og skulle vise meg hvor skolen va. De hadde jo vært flere ganga for å hente meg, men no skulle vi gå ned for å vise meg kor skolen va, for mandag skulle jeg jo begynne på skolen.

Og vi gikk nedover dit, det var en sånn vei som gikk rett ned og kryssa hovedveien. Så gikk vi ned på et jorde. Vi går den veien mot skolen. Læreren hadde skole nede og bodde ovenpå. Da vi var hundre meter fra huset - plutselig forsvinner blendingsgardinan fra vinduet. Så er det en av jentan som sier, se, ka e det der for nåkka? Da er tyskeran der. Og du verden, det synet glemmer jeg aldri! Kor dem banka den mannen med geværkolbe! De banka han rundt i rommet der, det var helt forferdelig å se. Så til slutt så forsvant han, antakelig ramla han, og da var det en stund etter, vi sto der helt til de hadde båret han ut i bilen, de bar han ut. Og da ble han arrestert og ført bort. Vi var jo helt sikker på at han var død da de bar han ut. At de fikk han til live ute forstår jeg ikke. Men han hadde no overlevd. Men han hadde vært veldig dårlig. Vi var jo så redd at ... Det var jo læreren der. Så derfor så ble det ikke skole. Så jeg har ikke lang skolegang, jeg har knapt seks års skolegang.

Arbeid og fest

Der var jo fiskera og gårdbrukera, og forskjellig arbeid som alle andre steder. Det var veldig dårlig med arbeid da vi kom dit, men de evakuerte var med på det meste. Jeg var som oftest bare husmor hjemme. Husbestyrerinna våres havna på Harstad sykehus, og hun var borte så lenge at jeg måtte holde huset. Vi hadde jo gutten på tre år som måtte tas vare på. Pappa var mye ute og arbeidet hos forskjellige folk. Han var på torvmarka, kjørte torv ned, for han kjørte med hest. De hadde alltid noe å gjøre.

Det som var artigst der var om sommeren når de hadde torvskjæring. Da var vi med. Det samlas masse ungdomma som gikk på omgang til bøndene og de som skar og reiste torv. Vi var jo tyve-tredve støkka i myra. Gikk på omgang. Så var vi par-tre daga hos hver enkelt så dem fikk torv nok. Vi var med og hjalp i lag med dem, samla sammen. De hadde et veldig fint samarbeid. Og når dem var ferdig med all torva – og det samme når de var ferdig med å rake – så var det fest. Dans på vollen –musikk og dans, og det var mye sånn der skøy. Musikken var fra trekkspill eller grammofon. Noen spilte gitar også, men det var mest trekkspill. Vi dansa på vollen, Det var slett og fint der, ingen problemer. Du vet unge bein, det var ikke farlig, det er verre i dag. Det var veldig artig egentlig. Så mange i lag, og man ble kjent med dem som man ellers ikke møtte.

Hjemover
Da freden kom dro dem oppover, han pappa og Hjalmar Mikalsen og onkel Nils. De var litt over ei uke. Pappa var her og setta opp en skjå. De hadde samla sammen material, for onkel Ole sitt hus ble sprengt, de brente ikke det, så det var masse material som ikke var ødelagt. De brukte det til å sette opp en skjå.

Pappa hadde bursdag syvende juli. Han kom nordfra dagen før. Jeg tjente hos en familie da og hadde fått bakt bløtkake til han. Jeg gikk hjem med kaka, og da sier han til meg at jeg måtte bare slutte for vi skulle reise hjem. Hun jeg tjente hos var helt i fra seg, “nei, du må ikke slutte”. Han sa «jeg elter ikke jentungen her». “Jentungen sier hun, “hun jobber jo.” “Jaja, det hjelper ikke hva hun gjør og hva hun ikke gjør, men hun skal hjem”, sa han. Det var klar beskjed. Og da pakka vi og dro hjem. Jeg hadde lyst til reise, og var jo veldig spent på hvordan det så ut hjemme.

Underveis: møte med huleboere
Vi stoppa ved ei øy, jeg huske ikke hva den heter den øya, men der var noen fiskera, de hadde overvintra der i ei berghule. Men herre verden, de så helt forskrekka ut i ansiktet. De hadde stoppa der da de kom nedover, han pappa og ... Så hadde de handla noe til dem og stoppa og leverte varan. Sjøl hadde de bare sånn småbåt. Jeg husker vi fikk laks enda fra dem. Og de var jo helt – fikk ordentlig mat som de ikke hadde hatt på lenge. De hadde jo selvfølgelig levd på fisk og det, men dårlig med brødmat. Men man så kor forjaga dem va, øyan var helt sånn der, jeg huske pappa sa når vi gikk derfra: Ja det spørs om de der kommer seg og blir ordentlige. For det så helt trist ut. Det var bare ansiktan – dem glemmer jeg ikke. Og de var veldig sånn – skvatt for liksom det minste, en lyd så skvatt dem til. Han sa jo den ene av de mannan, det var tre-fire mannfolk, han sa det at det ska ikke så mye til før man hopper, ja for det minste. Men de hadde klart å holde seg skjult der.

Så dere skjønte at de hadde hatt en hård tid?
Ja. Og det var nok mange som hadde det hårdt av de som klarte å bli igjen her oppe.

Men reiste de ikke hjem da?
Det var hjemplassen deres det der. Ja, de hadde bodd der og hadde klart å skjule seg. Hvordan de har klart det vet jeg ikke, det er ikke så godt å si.

Å komme hjem
Vi var tilbake her i slutten av juli måned i femogførti. Det var veldig rart. Da vi kom hit så var det den bitte lille hytta som sto her. En liten hytte i forhold til det huset vi hadde hatt. Det var bare tak og vegger. Far hadde satt den opp. Han hadde laga den slik at vi hadde fått et soverom og kjøkken. Men likevel, det var jo så lite i forhold til det huset vi hadde hatt, bare som en prikk midt på gårdsplassen.

Pappa bygde på den lille hytta, fant planker i fjære og sånn. Så vi hadde fire rom til slutt og en gang utenfor. Vi flytta vel inn i det her huset i treogfemti, fireogfemti eller noe sånn. Vi bygde først fjøsen og så bygde vi huset. Det var vel tre hus som kom samtidig. Det her, Ytre Erdal og Klubben. De husan står no også enda, men den på Ytre Erdal råtner vel ned snart. Men Klubben den har vært holdt ved like hele tiden.

Onkel Nils kom vel faktisk ikke da, dem kom vel etterpå. Hjalmar gikk nedover og henta dem etterpå. De måtte få ei brakke, for de hadde så mange småunger at det var ikke bare å reise. Onkel Nils var her på den første turen her oppe, da var han jo her, men han så ikke likt å komme da når han ikke hadde noen steder å bo.

Stjålne eiendeler
Det var veldig koselig å komme hjem, men det som var den største ulempen var jo å se at alt vi hadde gravd ned – mesteparten var gravd opp og stjålet. Det eneste som ikke var tømt det var – vi hadde krustøy som var senka ned i vannkummen, det fant vi mesteparten av, bare en tre-fire ting var borte, men ellers var det der. Det har jeg fremdeles. Det er virkelig gamle ting, ifra syvogtyve-åtteogtyve. Kopper og sånn som pappa hadde fått i bryllupsgave. Vi har berga det og jeg har tatt vare på det. Det er gull verdt for meg fremdeles.

Ei geit med nordover
Vi fikk ei geit med oss nordover. Geita hun var artig for hun fulgte oss, hun kom ut av en flokk alene og fulgte etter oss overalt. Vi måtte sette henne fast for ellers så kom hun i huset også. Kom inn likegodt. Så sånn ble vi kompisa.

Vi hadde fått båt. Vi skulle ro og fiske. Når vi gikk i båten og skulle ro så klatra geita opp i båten. Geita satt i ene skotten og hunden i den andre når vi rodde ut. Det var et sånt artig syn. Geita sto på to med fotan opp på stevna og kikka, og hunden kikka den andre veien. Det var så komisk å se –Helga som rodde ut for å fiske med to stykker med seg. Og dem hoppa bare i båten, det nytta ikke å jage dem. Hvis vi ikke skulle ha dem med så måtte vi sette geita fast.

Ettertanker om Nordmela
På Nordmela var det jo et annet levesett enn vårt. Vi var vant til å leve fritt uten andres innblanding. Der var det tettere og alle fulgte med alle. Ungdommene ble mer overvåka av foreldrene enn det vi var vant med. Så når du hadde vært ute og kom inn så måtte du nesten skrifte hva du har gjort og hvor du har vært og hvem du har snakka med og sånn. Om det var over alt det vet jeg ikke, men det var veldig mye spørring når vi kom inn. Og dit og dit fikk de ikke lov å gå, det var mye sånn der – forbudt.

Minnes fortsatt 
Så det som skjedde da har satt seg ganske godt i minnet. Jeg hadde begynt å fortrenge, jeg prøvde å skyve det vekk mest mulig. Men så ble det så mye som dukka opp igjen. Det dukker bare opp når det blir nevnt om det, litt prat så … Jeg tror at det sitter vel der helt til slutt. Det var ei stund jeg hadde panikk, når jeg hørte flydur så var det nok. Men det seig no over det også. Nei så det er ikke bare. Men det blekner, det blir på avstand. Man ser at alt har gått godt så man tenker ikke så mye på det mer.

 

Kart med Reidun Erdals evakueringsreise: 

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen

Bakgrunn

Reidun Erdal, f. 1929, fra Erdal i Repparfjord. Hun forteller om familie, skolegang og språk: 

Familien
Jeg bodde her i Erdal med min far. Min mor døde da jeg var ett år. Hun døde i barselseng. Min lillebror levde en uke. Vi fikk en husbestyrerinne, og hun hadde fått far sin hit også. Og min far hadde tatt en gutt til seg. Så vi var da tre voksne og to unger med meg.  

Samisk 
De fleste var jo samer på hjemplassen min. Noen gikk i kofte, men det var jo mye gått over til norske klær for det var jo litt vanskelig å få kofte. En stund var det ikke noen som sydde kofter, så da ble det liksom mer vanskelig. Så det gikk på samisk. I Klubben var det skole, men der var det ikke plass å bo, måtte bo privat, og der berga dem seg, for der kunne de snakke samisk hjemme like godt. De fleste av dem har no holdt samisken ved like. Så sånn er det. 

Vi snakka jo samisk og vi hørte til samefamilien. Mor, far og bestemor snakka samisk, de var jo sjøsamer. Husbestyrerinna kunne ikke samisk så hun snakka bare norsk. Jeg mista det samiske språket da jeg var tolv år, for da døde bestemor. Da ble det slutt med samisk i huset. Pappa snakka jo, men han var mye borte. Han var jo fiskar og var mer på sjøen enn hjemme. så det samiske ble mer og mer borte. 

Hva regner du deg som?
Jeg er sjøsame, og det er jeg stolt av.

Skolegang
Vi gikk på skole i Repparfjord, og der var det internat. Vi bodde der i fjorten daga, tre uker i slengen uten å komme hjem. Det var sånn omgangsskole delt inn i tre klasser. Førsteklassingan dem gikk før det ble altfor kaldt, og de store ungan gikk på den hardeste vinteren. Det var vel sjette året – da gikk vi bare til jul. Da tok tyskeran skolen så vi hadde ikke skole mere. I Repparfjorddalen fikk de et hus som ungan der inne kunne bruke, de som kunne gå hjemmefra. Men vi kunne ikke gå herifra Erdal og dit, så jeg kom meg ikke på skole mer. Da var vi ferdig med det. Så jeg hadde ikke lang skolegang. Men merkelig nok har jeg klart meg.

Vi fikk ikke lov å snakke samisk på skolen. Hvis lærerne hørte det så måtte man sitte igjen. Det var det verste som fantes. Vi måtte sitte igjen hvis vi snakka samisk, de var straffa vi fikk. Det var bestemt at det ikke skulle snakkes samisk på skolen.

Kunne du norsk da du begynte på skolen?
Jada, jeg kunne jo norsk da, jeg hadde jo lært norsk fra jeg var liten så jeg hadde det blandingsspråket. Men selvfølgelig, muligens at jeg rota litt, det husker jeg ikke. At jeg blanda litt innimellom, det kan hende. Ikke for det at noen har sagt det til meg, men jeg bare tror det sjøl. Når bestemor ble borte så døde samisken etter hvert. Da vi evakuerte da var jo samisken helt borte vekk, vi snakka jo ikke samisk da. Og når vi kom tilbake så ble det ikke tatt opp igjen. Men klarte meg jo godt enda med samisk. I seksogførti gikk jeg på konfirmasjon. På grunn av krigen og evakueringa var jeg jo godt voksen da jeg gikk på konfirmasjonen. Og da var det seks–syv samiske barn som gikk der. Da prata jeg litt samisk med dem.

UTDRAG FRA INTERVJU AV MARION PALMER

Reidun Erdal har tidligere vært intervjuet av Marion Palmer, i forbindelse med boka Bare kirka sto igjen. Med tillatelse fra Palmer gjengir vi utdrag fra hennes intervju: 

Kaos før evakueringa

Før evakueringa ja … Det va kaos. Vi så jo de tyske troppan som va kommet til Kakelva, på andre sida fjorden. De hadde slått seg ned der. I mørkna så vi bål på bål ufor teltan og husan. Og når dem fór tente dem jo på. Alt sto i et flammehav. 

Vi hadde jo sett de bålan i Kakelva, så vi hadde ordna oss så vi skulle til fjells. Men vi hadde ikke fått hytta opp. Materialen va der, oppe i skogen. 
Dyran jaga vi opp i sommerfjøsen, så vi ikke risikerte at de setta fyr på fjøsen med dyran inne. Vi hadde plukka alle bjellan av sauan og kyrne, så dem ikke sku høres. De va jo helt forvirra, men de lukta vel at det va nåkka galt. Sjøl turte jeg ikke gå oppreist. Jeg krøyp og åla meg på bakken. Jeg va livredd at jeg sku sees. 

Jeg huske da vi sto her om kvelden. Tyskern va kommet på andre sida elva. Så sprengte de fjøsen og tente på høystakken, men den brant ikke. Og nyhuset til onkel min sprengte de også, så materialen føyk alle veia. Det va bare Alette og Marit som bodde der. Onkel Ola og tante va jo død, og Hågen, søskenbarnet mitt, va jo blitt syk. Han hadde tub, og va sendt på sanatorium i Talvik. 

Så kom tyskern over brua. Så sprengte dem brua. Jeg va så livredd at jeg la å springe opp gjennom bakken, og han pappa etter. Jeg sto på berget her og så da de tente på huset våres. 

Det er altså et mareritt jeg hadd lenge. Det gikk mange, mange år før jeg klarte å komme over det. Jeg kunne ligge å sove og drømme at de tente på gardinan. Så våkna jeg. Det der har altså sotte i. Jarle Pedersen hadde jo vært med ho Åse, kona, sørover sankthansaften for nån år siden og sett de svære bålan de har der. Han hadde fått seg en skikkelig støkk av det. Han måtte bare gå. Jeg måtte si til han at det tror jeg ikke jeg heller hadde klart å se. De der bålan i mørkna.

Evakuering
Første natta va vi ute. Om morran gikk han pappa en rekognoseringstur. 
- Neida, vi tar og fær, sa han da han kom tilbake.
Da va Libakken kommet. Og da fór vi. Drønn va jo den andre båten herfra. Det va brødrene hannes pappa, Per og Anders Kvivesen, som eide de båtan.
Det va skikkelig kaos. Vi va vel en førti-femti menneska på hver båt. Mest bare familie. Onkel Nils og dem bodde i Kakelva, og de ble også med. Så hadde det skjedd nåkka med de båtan, så hadde hele Kvivesen-familien vært utrydda. Men vi va jo heldig… 
Så gikk vi til Kvalsund, og videre til Nuvsvåg og overnatta der. På kaia der sendte tyskeran alle kvinnfolkan opp å melke kyrne som va i fjøsan. Og det va jo godt. Det trengtes jo med alle de småungan vi hadde ombord.
Jeg va fylt femten i september, men jeg måtte si at jeg va bare fjorten. Jeg hadde ikke fått det der kortet som alle måtte ha for å komme seg igjennom. Pappa hadde vært i byen og fått kort, men fikk ikke til meg. Alle over femten måtte ha. Så jeg va bare fjorten.

Vi ble beskutt 
Tyskeran hadde jo sånn der Batteri på Loppakalven, eller ka det no hete. Der ble vi beskutt og måtte jo stoppe opp. Vi gikk til land, og alle skipperan og maskinistan, de som hadde med båtan å gjøre måtte ut av båten. Det va seks- syv mann. Han pappa også. Vi som sto igjen, vi va bra nervøs da. Jeg huske jeg skreik mine modige tåra. Jeg visste ikke kor jeg sku gjøre av meg. Kanskje de hold igjen nån? Man hadde jo hørt litt. Men heldigvis fikk de no komme ombord igjen. De hadde unnskyldt seg med at de hadde mista kartet. Så de fikk da kart og ble vist ka vei vi sku gå.

 

Evakueringsprosjektet
Intervju og utskrift: Svanhild Andersen 
Kart med reiserute: Sigvald Persen
Foto og utdrag fra egen bok: Marion Palmer

logo 2