Solveig Johansen

Bakgrunn
Solveig Petrikke Johansen (1924-2018) fra Oksfjordhamn i Nordreisa kommune (Skjervøy kommune fram til 1967). Hennes familie ble tvangsevakuert til Lofoten. Derfra reiste hun videre sørover med sin søster Lilly og hennes famile, og var storparten av evakueringstida hushjelp på Beitstad i Trøndelag. Hun fylte 20 år under oppholdet i Lofoten. 

Språkbakgrunn: Hun vokste opp i et trespråklig område i Oksfjord (norsk,samisk, finsk/kvensk). Selv lærte hun norsk, men kunne også en del finsk. 

Solveig fortalte i intervju i 2014: 

En hendelse før evakueringa: Det skytes med granater over fjorden
Det her var noe som skjedde like før vi evakuerte, for vi var de siste som evakuerte her ifra Oksfjorden. Og jeg husker så vel at min far, han dreiv på og kjørte møkker ut på vollen vår med trillebåra. Tyskeren hadde etablert seg i Storvik, der hadde de mye skytevåpen, både kanoner, diverse raketter og gud vet hva.

Og når min far da kjørte ut – holdt på med dette møkkerarbeidet – så havna en granat like i nærheten. De hadde fått noe nytt der på andre sida fjorden – og da begynte de å skyte rett over fjorden til oss, og det var en granat som eksploderte ikke så langt ifra der min far sto. Og den grov jo et dypt hull i jorda og han fikk noe slagg over seg. Og så var det en til granat som eksploderte lengre borte. Naboen vår som vi kalte for Johan Olsa, han het jo Johan Olsen – da kom han springende – han ble jo forferdet – og da satte de opp en sånn stolpe, hesjestolpe, og smurte den inn med olje som brann. For det var i den tida sånn at hvis det skjedde noe, så satte de sånne stolper i brann. Det var et varsko om at det var fare. Det rigga dem til og fikk fyr.

Jeg husker ikke om det ramlet flere raketter ned der med oss, men nok om det, vi så at det eksploderte lenger ute på fjorden. De hadde snudd disse rakettene slik at de eksploderte i sjøen, lenger ut på Oksfjorden. Det så jo noe nifst ut, og redd ble vi jo også, det kan jeg garantere for at vi ble. For det så jo skummelt ut – hvis de hadde fortsatt å skyte sånn. Så det var mange opplevelser. 

kart oksfjord vann 002


Oksfjorden med bebyggelse. Solveig vokste opp like innenfor Arneng. 

Forberedelser
Folk måtte bringe alle sine kyr til tyskeren. De skulle ha mat til soldatene som kom, nordfra ikke minst. Det var jo i kolonner! Hvis du har sett de kolonnene – det gikk i timesvis, hele dagen. Og de trengte jo mat. Hver familie fikk beholde kun en ku som de kunne slakte og ha til eget bruk. Det gikk strengt for seg. Først så kom det ordre om at ti av bygdas ungdommer – det var jo mye ungdommer her – de fleste gikk jo på tyskarbeid. Det var ikke så mange som dreiv fiske da, for det var mye miner som rak og alt sånn. Så de fleste ville være hjemme og ta det arbeidet som var hos tyskerne for å overleve. Og da kom det beskjed om at ti av Oksfjordens ungdom – hvis de ikke møtte opp og hjalp til med slaktinga, så skulle de bli skutt. Det var harde ord. Og da måtte de. Dem ble jo tvunget. Jeg husker min bror Thomas, han var veldig glad i kjøtt, både som barn og ungdom. Men når han kom hjem ifra den slaktinga der inne med internatet, så fortalte han at det flaut av blod der. Hele stikkrenna ble var full av blod når de slakta. Når han kom hjem og skulle spise middag og hvis vi hadde kjøtt til middag – e det nu kjøtt igjen, sa han. Kan dokker ikke koke fisk? Og siden den tid så ble han glad i fisk, han som hele tida før hadde vært glad i kjøtt.

Andreas Olsen og noen andre sykla innover til Fjordbotn for å se etter kyrne våre. Jeg husker spesielt godt den ene, hun var så liten, hun var nesten bare kalv, hun var kvige. Jeg var så glad i henne. Når jeg melka henne så brukte hun å strekke seg så langt hun kunne for å slikke meg. Og det var litt artig. Man lærte seg å bli veldig glad i dyr. Jeg vil huske at de så ikke våre kyr. Men det sto mange dyr som var så tørst, de åpna bare kjeften, de hadde ikke vann, de hadde ikke mat. Ingenting. De arme dyra! Lei folk, så lei de arme dyra også. Det var en forferdelig tid. Den Hitler, den Hitler, han gjorde mye vondt.

Jeg husker pappa slakta kua som vi hadde fått beholde. Og det hjalp jo på mange måter. Han salta kjøttet og la det i en 100 liters tønne. Den grov han ned i fjæra og dekte alt med stein og annet fra fjæra. Den fant han jo igjen, og tønna var tett. Så vi hadde godt med kjøtt da. Det var en ganske ung ku det også. Jeg kan ennå se henne for meg. Hun var rød, eller sånn brunrød. Hun var blitt alene. Hun slutta å spise, sånn sørga hun over de andre. Hun kikka bortetter båsene, og store tårer trilla fra øynene hennes. Vet du, jeg syntes så synd i henne at du aner det ikke. For hun sørga over de andre kyrne, de som var blitt borte. Hun sto alene der til pappa slakta henne.

Et møte med fienden
Det her hendte like før evakueringa. Det var den siste søndagen før vi måtte reise hjemmefra. En søster av meg og jeg var alene hjemme den dagen. Så kommer det tre tyskere. En enhet av tyskere marsjerte da i lange kolonner sørover. Det var de som kom fra Finland og de som hadde bodd lenger nord i Nord-Norge. De hadde også hester med seg, og diverse annet. Disse tre som kom til oss den søndagen, og vi kom i snakk med dem. En av dem var offiser la jeg merke til, enskjønt han hadde tatt alle paljettene av seg. To av dem hadde vært i Finland. De tok fatt i min søster og begynte å være litt småfrekk. Men offiseren så dette, og varskudde at de måtte la min søster være i fred. Og de tok ham ad notam og oppførte seg skikkelig.

Jeg kom da nærmere i snakk med han, selv om jeg var redd tyskerne. Og det var ikke fritt for at jeg hatet dem også, for vi mistet jo tre unge gutter her ifra Oksfjorden. De var i samme alder som min bror. Men min bror hadde heldigvis fått permisjon i ett år, for han og min far bygde opp et nytt fjøs i 1939. Og disse guttene som var fra Oksfjorden, de omkom da med “Norge” og “Eidsvoll” som gikk ned i 1940 da tyskerne kom til Norge. Jeg var nokså striks av meg mot denne tyskeren som var i hjemmet vårt, så jeg sa min mening, men jeg fikk også svar. Han sa at vi kan jo kanskje bytte. Jeg hadde nevnt at vi blir å reise ganske snart herifra, og vi vet ikke hvor vi havner hen. Og som du ser, har våre foreldre bygd opp et godt hjem for oss og når vi kommer vi kommer tilbake – hvis vi kommer tilbake – så finnes det ingenting igjen av dette. Jeg var ganske arg. Så svarer han med det at vi har nok ikke ønska dette. Det er ikke vårt ønske at det skulle bli sånn. Men så sier han da også som sagt – på skøy – at vi kan jo bytte. Vi går hele dagen, og langt utover natta mang en gang, sa han, og da er vi så såre på beina at resten av natta går nær sagt til å pleie beina våre slik at vi kan fortsette neste dag. Og jeg vil også gjenta det han sa; at vi er jo ikke skyld i det som har skjedd.

Før de gikk derifra oss, så sa jeg til han at om en uke fyller jeg tyve år. Og da vet jeg ikke hvor jeg er hen. Og da tar han et lite lommespeil og en kam og en tredje ting, det husker jeg ikke nå hva det var, men det var en liten gjenstand det også. Og så sier han – det her skal du ha som et lite minne ifra meg. Og sånn skiltes vi. Jeg ble jo litt glad over hans vennlighet. Og han fikk også et inntrykk av hvordan jeg hadde det, og at fremtida vår var temmelig usikker; hvor havnet vi hen? Så det var et lite lyst øyeblikk, for å si det sånn.

Min far eide en 30 fots båt i lag med en onkel av meg. De bygde da opp en sånn – jeg vil kalle det for en lavvo – på dekk ombord på båten. Det var en ganske gammel båt som de hadde kjøpt, og den var ganske lekk av seg, men de tetta vel de verste feilene mens de bygde opp denne lavvoen på dekk.

Tromsø
Jeg husker ikke hvilken dag det var vi reiste herifra Oksfjorden. Vi var ikke mindre enn 14 mennesker med både smått og stort som da dro – ja kom oss til Tromsø. Der fikk vi maskinskade på båten, og der overnatta vi da, og vi fikk beskjed fra evakueringskontoret om hvor vi skulle hen. Jeg husker hva jeg hadde på meg under reisen. Hjemme hos oss hang det noe gamle kommager. Vi måtte bløyte dem opp og ble påbudt av våre foreldre å smøre dem inn med tjære, senne dem godt og ta dem på, for det var det varmeste og beste fottøyet. Til vanlig gikk vi jo med beksømsko som det het den gangen. Da vi kom til Tromsø så var jeg litt redd for å møte kjentfolk, fordi at jeg hadde en gammel, stor kåpe som var ganske tjukk og god, og så da kommager på beina, så jeg så jo ikke noe særlig attraktiv ut. (Ler). Jeg var jo ung jente, og sånn er det når man er ung, da har jo utseendet en god del å si.

Lofoten
Vi hadde som nevnt feil på motoren på båten som min far og onkel eide i lag. Så fikk vi beskjed om at vi skulle til Ballstad i Lofoten, og da lå der en 70 fots båt inne, og vi satte av gårde. Den båten tok oss på slep. Det var et himmelsk uvær og det var mørkt, i slutten av november. Da rauk tampen på båten. Det var mørkt, forferdelig tett snekov og stor bølgehøyde. Og der lå vi og rak. Så vidt jeg minnes, så var det ganske lang tid for oss. Men heldigvis, båten som hadde slept på oss hadde stor lyskaster, og de begynte å leite etter oss. Det gikk jo en tid før de fant oss. Den tiden som vi hadde der i ensomhet og mørke og kav av sjø og tett snekov var vond – hvordan skulle det ende med oss. Men heldigvis så fant den store båten frem til oss med lyskaster, og da fikk kvinner og barn beskjed om å gå i den store båten. Det mannlige personalet ble igjen på vår båt. De passa på at slepet holdt og sånne ting, og styrte med årer for at de skulle holde nokså stø kurs. Vi ble tatt vel imot på den store båten som vi kom ombord i, og fikk varmt å drikke.

Jeg kan ikke huske hvor lang tid det tok til Ballstad, men der ble vi installert i et fiskeskur som det lukta veldig vondt av. Det hadde vært egning med sild i den bua, og sjøen skylte under den, og der lå en masse sildeslog og lukta. Og det var bare en liten buovn i den fiskeribua. Det var endel køyer over hverandre, og vi hadde heldigvis sengeklær med. Vi fraus, enskjønt min far satt og fyrte i ovnen. Det var noe ved der. Men det store rommet ble jo dårlig varma opp, for det var jo et gammelt bygg, som det blåste inn i fra alle hold, kan man si. Og vi som barn måtte krype til køys, og enda var det ikke fritt for at vi fraus litt. Dette skjedde på min tyveårs dag, så det er med vemod jeg minnes den dagen. Den var ikke særlig hyggelig. Men vi fikk heldigvis flytte i en annen bue. Den var mindre, men den var i hvert fall tettere. Men det rant av veggene. Det var så fuktig at det rant væte av veggene. Så det var jo ikke noe særlig hyggelig – i forhold til det hjemmet vi hadde forlatt, som var både pent og varmt. Og et stort hus hadde vi jo også. Og var bedre vant enn som så. Men, men, det gikk på sitt vis.

Tidligere, før jeg reiste sørover, så var jeg i Stamsund og hjalp min søster var dårlig etter lang tids sykdom og som hadde et lite barn.

Videre til Trøndelag
Så fikk jeg beskjed av min søster – hun og hennes mann kom da til oss. De var evakuert til Stamsund, og min eldste søster hadde ligget på sykehus i Tromsø. Hun hadde difteri, og hun hadde en av sine barn som var baby, de hadde ligget på kysthospitalet i Tromsø som tok imot diferipasienter den gangen. Difteriet herjet svært her i Oksfjorden. Hvis jeg ikke husker feilt, så var den en ungdom som døde av difteri den høsten. Og så kommer det en lokalbåt imellom Stamsund og Ballstad, så kommer da min svigerbror dit og spør om ikke jeg kan følge med dem sørover, for de hadde fått beskjed om å reise sørover til Trøndelag, siden hans kone – min søster – var syk og svak og hadde som sagt en baby, og en av barna med seg – en jente. Jeg husker ikke eksakt hvor gammel hun kunne være, men hun var vel sånn i åtte-ti års-alderen, tror jeg. Så jeg måtte reise med dem da for å hjelpe familien. For min søster var svak enda av sykdommen. Og vi havna da ... Vi reiste med hurtigruten til Trondheim. Og derifra reiste vi med tog til et sted som heter Stod i Nord-Trøndelag.

Trondheim
Vi stoppa jo i Trondheim. Der overnatta vi i en kirke, oppe på galleriet. Det var et stort galleri i den kirka, men jeg husker ikke nå hva den heter. Nok om det. Da kom det også masse av de her huleboerne som var blitt fanget opp i Finnmark. De kom også dit. Og vi fikk jo bada oss der. Det jeg kan huske er at det var mye lus. Vi ble avlusa der, og alt med seg. For disse huleboerne de var jo fullgått av lus og elendighet. De hadde jo ikke fått bada seg, for de hadde jo bodd i huler langt ifra hjemmene sine. Vi ble flytta fra kirka og til en skole, men jeg husker heller ikke hva den skolen heter. Da var vi liksom reinvaska, og da ble vi flytta dit. Det var en stor skole, som sto tom da. Eller det kan jo være at deler av den var i bruk. Vi var ikke der så lenge, før vi fikk beskjed om hvor vi skulle – til Stod. Så ble vi sendt dit.

Stod
På Stod ble vi putta i en gammel leilighet, som var for de gamle der når de gikk av, ble eldre, da fikk de bo i en kårsleilighet som det het den gangen. Og vi fikk da bo i en sånn leilighet der. Der var jeg og hjalp til så min søster da skulle bli bedre etter hver, og det gjorde hun. Så da fikk jeg meg jobb på en stor bondegård i Beitstad, som er de innerste herred i Trondheimsfjorden. Ho vi bodde hos var enke. Ho hadde en voksen sønn som var reist til Sverige. Og så hadde hun en sønn som gikk på gymnaset. Og en yngre sønn, han var vel 10-11 år. Hun hadde vært gift to ganger, og hadde også to voksne døtre. Og det var derigjenna den ene dattra, ho jobba i sykepleien på Steinkjer, ho fikk tilfeldigvis hybel i samme hus som ho Sara bodde i. Og da var det ho Sara som hadde spurt hos ho om ho visste av noen som kunne ta jobb hos dem som hushjelp. Så derav fikk jeg den jobben i Beitstad.

Det var like etter at vi var kommet til Stod, så var jeg inne på kjøkkenet hos hun som var enke. Ja, vi hadde mye omgang med hverandre. Men det hadde jo vært veldig trange tider gjennom lang tid hos bøndene i Trøndelag, så da tyskerne kom dit, så het det at de klinte med tyskerne. De solgte både egg, fløte, smør og diverse jordbruksartikler til tyskerne. Så hadde de en dreng er. Han var onkel til den den dama som var huseier. Han kunne ikke snakke skikkelig, og han pleide å stå å hogge ved, det var hans jobb. Og han laga til låter og sånn, men man fikk ikke forståelse av det han sa. Så han var på legd der som det heter.

Og en dag jeg var inne der så kommer en tysker, en underoffiser, og det var akkurat da tyskerne hadde kapitulert i Norge. Men det var litt uklart enda der, men som sagt så kom han dit, han var på kjøkkenet hos ho huseieren. Og da begynte vi å krangle, jeg og tyskeren. Og da jeg klappet i hendene for at Norge var fritt, og fortalte til han hvordan vi måtte forlate hjemmene våre, og så løy tyskerne at det var russen som gjorde sitt til at vi måtte flykte ifra Nord-Norge. Det var jo ikke sant. Russen var jo på vei til Kirkenes da, men de gikk ikke så langt videre. De forfulgte jo ikke oss, de holdt seg jo der dem var. Men tyskerne brente jo alt videre nedover Nord-Norge for at ikke russen skulle komme etter dem. Og vi kom i storkrangel, for jeg var jo som sagt veldig hatsk på tyskerne. Og sint ble han. Så sa han: Ja, nå slår amerikanerne og de vestlige landa seg i lag med oss, og så går dem imot russen. – Aldri i livet, sa jeg og hånflirte han opp i auan. Aldri i livet, det kommer aldri til å skje! Og tyskeren er kaputt, sa jeg. Hitler er kaputt! Jeg var så sint da også. Og da begynner han å dra revolveren frem. Da ser jeg på ho kona der – hun blir kvit i ansiktet. Hun skjønte jo – hun var redd. I det samme så kommer han som sto og høgde ved ute, dagen på tamp. Så kommer han inn med en vedfavn, og slenger vedfavnen attmed ovnen der. Og så tar han to kubber og setter den ene kubben imellom skrittet, og den andre banka han med. Og så danser han rundt heile golvet. Og alle setta jo i å flire da, for det var jo et komisk syn, dette. Og han sang jo på sin måte. Og alle flirer. Selv tyskeren – han ble sittende med revolveren i handa, og storflirte. Men ho Solveig ho var ganske snar med å komme seg ut derifra da (ler). For skutt hadde jeg nok blitt den gangen. Og det vil jeg si til dennes ros, til han som verken kunne snakke eller noe, han var den som redda mitt liv fra tyskeren.

Beitstad
Jeg traff en svært hyggelig familie i Beitstad. De hadde to barn, og de var voksne begge. De hadde ganske stort jordbruk. På gården så hadde de hvete og flere andre kornsorter. Så hadde de turnips som de også hadde til kyrne. Så hadde de to svære hester og ti griser. Og om vinteren så gikk kyrne på båsen. Så hakka de opp disse turnipsene som var veldig store. Dette fikk kyrne spise av før de fikk stråfôr. Så det var jo atskillig større forhold enn jeg var vant til fra mitt hjem, der vi hadde tre kyr og 40 sauer med lam den høsten vi evakuerte.

Jeg ble jo på alle måter godt mottatt der. De ville jo ikke at jeg skulle reise derifra. Mannen på gården sa alltid: For deg å komme hjem til ruiner, det vil ikke være morsomt. Jeg måtte huske på at hos dem var jeg hjertelig velkommen om jeg kom tilbake. Men jeg reiste aldri tilbake dit.

Far blir syk
Min far var blitt sjuk i mellomtiden. Han skreiv til meg ofte at jeg måtte komme hjem. Og jeg kunne ikke unnstå fra alle brev han sendte meg, hvor jeg fikk inntrykk av at han var svært dårlig – døende. Jeg reiste da hjem på den betingelse av at jeg måtte komme tilbake til Trøndelag, til disse menneskene jeg hadde vært hos. Jeg hadde sagt at jeg kom tilbake.

Jeg kom hjem like før jul i 1945. Jeg husker ikke om jeg kom med melkebåten eller lokalbåten for Skjervøy – det var nok lokalbåten jeg kom med. Jeg grynte utover, det var mye snø. Og mørkt var det også. Jeg så bare et lys hist og her. Jeg hadde jo selvfølgelig en del klær og kofferter med meg, som jeg bar på.

Min far lå dødssyk i et lite kott ved siden av det lille kjøkkenet. Han hadde sjøl en gang i tiden, før krigen, sydd seil til en stor kjeks som man kalte det den gangen – det var en sånn 3-roring. 3 rors båt. Og det hadde han spikret på yttersida av det lille rommet han lå i, som vegg. Det var vinter. Når jeg da tenkte på det hjemmet vi hadde hatt som han og min mor hadde arbeidet for at vi skulle ha til glede for vår fremtid og som barn og ungdom, og så se min far ligge dødssyk der. Jeg gikk ut og gråt bittert, for jeg syntes så uendelig synd i mine foreldre.

Jeg husker ikke – det er liksom gjennom en drøm jeg husker at mamma åpna døra og kom ut, - er du ikke tenkt på å komme inn. Hun så sikkert at jeg hadde grått. Og så går hun ned i kjelleren og henter opp tre grønne epler. Og ellers mat, selvfølgelig. Hun syntes jo det var stort at hun hadde samla på epler. Jeg tror jeg kan si at jeg har aldri, aldri, hatt så vondt av mine foreldre som der og da. For når jeg visste korleis de hadde strevd og slitt gjennom alle år for at vi skulle ha det godt - så ble det sånn. 

Ikke lenge etter begynte jeg å ordne med plass til pappa på det gamle sykehuset på Skjervøy. Etter at han fikk plass der satt jeg mange netter og våkte over han. Jeg satt da i en kurvstol om natta og våkte over han. Han døde i 1947.

Ettertanker
Krigen tok fem år av mitt liv. Jeg var femten år da krigen brøtt u, og jeg var tyve år som jeg fortalte – jeg feira min tyve års dag i den sildebua der hvor vi både frøs, og stygg lukt var det. Det var ikke noe artig tyve års dag, nei. Så mye har man opplevd, det skal Gud vite.

Men jeg må jo også si det at jeg har mange gode minner fra evakueringa, om folk man traff og ble kjent med. Trønderne var virkelig hyggelige mennesker å komme til. Og det var ikke bare for oss, men det var for alle evakuerte, fikk jeg inntrykk av.

 

Kart med Solveig Johansens evakueringsreise: 

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen

Comments powered by CComment

Hamna i Oksfjord 1936

hamna i Oksfjord 1936

Hamna var sentral i tvangsevakueringa fra Oksfjord. De fleste ble trolig evakuert med båter derfra.
Foto: Nord-Troms Museum

Slakting av kyr ved internatet

Oksfjord internat 1944

Her er dyrene samlet for slakting foran internatet høsten 1944, før tvangsevakueringa startet. Folk opplevde dette som en grusom hendelse.
Foto: Nord-Troms Museum 

Oksfjord våren 1945

Oksfjord i 1945 to menn
Fra Hamna i Oksfjord våren 1945. Personene skal være Johan Albert Johansen og Joel-Martin Johansen, opplyser Sigurd Thomassen.
Foto: Nord-Troms Museum

Foreldre og annen familie

IMG 5305Gustav Johansen, Solveigs far, i unge år. Bildet er visstnok tatt i hammerfest der han var i forbindelse med fiske i Finnmark, som var vanlig blant menn fra Nord-Troms. Under: Solveigs mor. 

IMG 5309IMG 5307Solveigs bror Thomas og hans kone. 

Evakueringsprosjektet
Intervju og utskrift: Svanhild Andersen 
Kart med reiserute: Sigvald Persen

logo 2