Skole i Frakkfjord
Vi bodde på austersida som vi sier, så da måtte vi jo over fjorden og bo på internatet. Husmora der ho var veldig snill og grei. Og jeg tenkte i ettertid at hun hadde ansvar for alle de ungan. Både natt og dag, ho hadde jo aldri fritt. Tenk at hun hadde ansvaret for dem hele tida. Ho var aleina der som husmor. Og laga mat til oss og passa på oss, ho var jo der både natt og dag. For dem sa det var så lite unger at det trengte ikke å være meir som en. I Nusvåg var det flere unga. Der fikk dem husmora og så ei tjenestejenta til. Vi gikk på skolen til i treogførti. I firogførti begynte ikke jeg på skolen før i mars måned. Og så kom jo evakueringa, og skolen ble stengt.
Samisk
Han pappa hadde samisk som morsmål. Men ho mamma var ikke samisk, så vi snakka ikke samisk hjemme. Og han fortalte det at når han begynte på skolen, han var født i 1896. Da var jo samisk – man skulle ikke snakke samisk. Man skulle ikke lære samisk. Få lov å snakke samisk. Men han kunne jo en del norsk han, for det var jo mange norsktalende der.
Og på skolen fikk dem høre at dem ikke skulle ... Dem skulle ikke – dem fikk jo ikke ... Dem fikk jo ikke bruke samisk. Det skulle jo bort. Alt skulle fornorskes. Men han pappa kunne både samisk og norsk.
Huleboere
I firogførti – først var det evakuering frivilling, men så ble det tvang. 12. november skulle alle folk flytte derfra, ifra Frakkfjord og rundt omkring. Ja, evakuering. Men så fant dem på – det var han pappa og svigerbroren min – dem hadde to voksne søsken. Så fant dem på at – begynte dem å tulle – nei, vi skal ikke evakuere. For det var folk som begynte å stikke seg unna, og dem skulle nu også finne på det. Ja, og dem ordna svært der. Jeg husker at han pappa fikk tak i noe mel og mat. Kjøtt hadde vi jo sjøl og sånne ting, så dem orna jo med mat. Og så fant dem ut, han svigerbroren min og ... vi skulle fare til en plass mellom Olderfjord og Seglvik, og der var det ei stor hule.
Vi starta hjemmefra 12. november. Pappa hadde sjark. Da var vi 16 stykker med stort og smått ombord. Det var vi, og så var det eldste broren min, og kona og en unge. Og bestefar og en onkel av meg var med båten. Men det var jo så mye rykter da. Og fra London kom det at – vi skulle få hjelp fra London. Folk trengte ikke å evakuere.
For det husker jeg at det kom en stor båt ifra Hammerfest, og vi bodde jo attmed kaia der. Og mye folk ombord. Og den var flere dager der. Og dem brukte å komme til oss, og så fikk de litt melk og sånn. Og en dag – husker jeg – så kom det en mann, eldre mann, og så sier han, nå slipper vi å reise! Vi trenger ikke å reise! Det var evakuerte fra Hammerfest. Ja. Folk trodde jo ..., og så skulle dem snu tilbake. Men dem lå ett døgn, dem lå over natta. Dem gikk visst de fleste, dem ble visst ikke å gå tilbake. Var på spranget og skulle tilbake til Hammerfest, dem hadde hørt at dem trengte ikke å evakuere.
Så vi for nu dit til den hula, og vi var 16 stykker fra Frakkfjord. Eldste broren min, dem hadde en unge på tre måneder. Søsteren min hadde tre unger. Den eldste var nesten to år. Og så var det en som var et og et halvt år, og en som var en måned. Tre småinga, ja. For til hula.
Men så tok dem og ordna, det var jo stor fjellhula, det var 1,90 meter, det var veldig romslig der. Og det var folk fra Olderfjord. Det var ni stykker fra Olderfjord i Kvænangen som alt var kommet dit da vi kom. Så vi var seksogtyve stykker tilsammen.
Dem hadde nåkka material. Dem tok material med, og så bygde dem sånn ... Vi hadde nærsagt hver sin sånn liten kåk som vi bodde i. Inni hula. Og det husker jeg, dem hadde ikke nåkka golv, men sauskinn. Vi hadde vegg-til-vegg-teppe. Det husker jeg vi hadde.
Tilbake til Frakkfjord
Men så etter hvert så var det noen som ... det hadde brent hjemme i fjorden, dem gikk over fjellet. Han pappa og eldste broren og en onkel. Dem gikk og såg. Så såg dem der hjemme i fjorden, der sto bestefar sitt fjøs, det sto igjen, og fjøset til naboen vår på andre sida, det sto også igjen. Men det andre var brent. Og etter hvert så fant dem ut at vi ikke skulle bo så lenge i hula, så var vi ... vi var i hula til ... ja, det var rett før jul. Så for vi tilbake til Frakkfjord, rodde, det var to båter med folk, søster min ...
Dere ville prøve å flytte hjem?
Vi ville flytte nærmere, for vi hadde jo hørt at dem hadde begynt å leite etter de huleboeran. Så flytta vi hjem, ja og ... Jeg husker det var fint vær da vi rodde, vi hadde to båter. Da var eldste broren min med. Men ho eldste søsteren min som ble gift med en i fra Seglvika, dem ble igjen. Dem ordna seg seg der på Seglvik-sida. Jeg vet ikke hva det var ... Dem hadde vel nåkka slags – om han sjøl hadde ordna sånn kåk, eller dem hadde gammelt (...?) dem hadde ordna seg, det vet jeg ikke.
Og vi var der i Frakkfjorden, vi bodde rett attmed hamna. Når vi kom hjem dit, alt var jo brent. Jeg husker jeg sprang – det var ikke så langt fra tomta hjemme vi var. Og der fant jeg fotan til kaninen min, og det var noen levninger etter sauer. Dem hadde nok slakta dyr der.
Og på kaia, det var jo fiskebruk attmed. Halve kaia var brent, og på andre halve, der lå hodene til kyrne våre. For den dagen vi evakuerte, eller kjørte fra fjorden, så kom det en båt inn. Og ho fortalte, nabokjerringa, dem var ikke dratt derfra ennå. Kyrne var der hos oss. Og dem tok ut hele veggen, dem hadde sånn høylae, dem skulle få mat. Der sto kyrne og åt, og det kom en tysk båt inn, og dem var og henta de kyrne. Og tok hennes ku også, for ho var jo i lag med de der.
Og da hadde dem, ho hete Johanna, ho fortalte at dem tok kyrne på kaia der, ho bodde jo rett attmed, og så tok dem øksa og så slo dem ihjel de der kyrne. Og høgde hodene av – hodene lå på kaia. Jeg husker, vi hadde to kyr. Mamma var enda og henta bjella. Ja, så var vi der borte og vi ordna i fjøset der, det var Johanna sitt fjøs vi bodde i. Og det var sånn høylae i ene enden og så var det jo fjøset da. Og så hadde han pappa noe material som dem hadde stukket til side. Det brann ikke med huset, så var han og henta det, så ordna dem golv der, så ordna dem koier til oss å ligge i, vi hadde det jo riktig fint. Og så var dem også i branntomta hjemme og henta komfyren. Du vet det var jo ikke så store hus, det var ikke så høgt, så komfyren var – ho brukte den. Til å fyre i. Og mamma bakte brød og ...
Så var vi jula der, over jula. Og 2.-3. januar – det hørtes rykter at det var to gamle naboer – eller dem hadde bodd der i Frakkfjorden – som var dratt til Sandland, men ikke fått kommet med. Så begynte de å tenke på at kanskje de der to var blitt på Sandland, alene der. Så fant eldste bror min og broren min som var 13-14 år og onkelen min – dem skulle gå over til Sandland og se.
De skal gå og se om de ser noe der. Og så rodde de utover – det heter Langstrand – dem skulle gå over fjellet og ned dalen og ned til Sandland. Men når de kom ned bakkene ved Sandlandsvannet, der ser de syv geværpiper. Da kom det tyske soldater, eller soldater imot dem. Så han Harald fortalte, han onkel Oskar ble så redd, så sier han Oskal, vi snur. Nei, sa Harald, det gjør vi ikke. For da skyt dem oss. Vi skal heller gå imot. Ja trur du det? Ja, sier han Harald, det her går bra, jeg har vært i Narvik under krigen og kom hjem i live, så vi berges. Han hadde tatt den der. Vi berges med de her karan. Så gikk dem mot dem. Og så fortalte dem, de som var og leita etter de der huleboeran – vi var 11 stykker der i Frakkfjorden, i våres gjeng. Dem ville gå dit. Nei, det kunne dem ikke, for soldatan skulle gå gjennom dalan. Det er langt å gå. Dem skulle gå med dem til Kvænangen, til Olderfjord.
Og dem kom jo ikke tilbake fra den Sandlandsturen, så vi visste jo ikke noe. Så var han pappa og fiska, og så broren min Hjalmar, han var vel 14 år da. De var inn fjorden. Og så hørte dem skyting. Så kom dem på land, de var snar. Jeg husker han pappa sa, vi er ikke alene her. Han hører skyting. Og de kom ikke hjem den den kvelden, de der som var gått til Sandland. Men så gikk dem også, han pappa og søster mi, dem gikk over mot Sandland, og da hadde dem sett at det var flere skispor der. At dem hadde truffet folk der.
De var gått med tyskerne, de fikk ikke gå ned. Så gikk dem til Olderfjord, det var jo langt å gå gjennom de dalene. Så hadde dem ruta. Og etterpå fikk vi vite at den skytinga vi hørte, det var ifra Segelvika. Fra Andsnes. For der hadde dem vært og truffet noen folk og der begynte jo dem å rømme til fjells. Og da skaut tyskeran etter dem.
Og søsteren min og dem som bodde der på Segelvik-sida ... Pussig det, de hadde jo tre små unger, han ene satt med den eldste, han Leif på fanget, som var to og et halvt år. Så skyter dem igjenna hytta, og treffer han i nesen. En splint. Men traff ikke ungen som satt på fanget. Han sprang ut, for han ville tisse, og han ropte til dem, dem måtte ikke skyte!
De kom ikke hjem den kvelden. Det var ikke bare vi som var i Frakkfjorden. Det var også fem stykker i Frakkfjordbotn. En tante og onkel av meg, pappa sine søsken, og så var det et par med en guttunge på fem år. Så kom ho tante til oss. De sa hele tida, hvis vi ble tatt eller nåkka, så skulle vi ikke snakke nåkka om dem. Så ho tante var hos oss en halv time før båten kom, storbåten som hadde plukka opp folk kom jo inn dit. Ho var gått ifra oss en halv time før båten kom.
Da de kom til Olderfjorden – de hadde jo ikke så mye mat med seg, jeg vet ikke om dem hadde mat i det hele tatt når dem starta på den Sandlands-turen. Så kom dem ned til fjæra, og der var det en båt med fisk. Det var fersk fisk i båten. For det var jo folk i Olderfjorden. Og det var ni stykker der. Han Harald, broren min, sa dem gikk to ganger over veian, men soldatene brydde seg ikke om. De hadde jo tre stykker. De hadde fått fangst.
Og så begynte dem å steike fisk. De hadde tatt fisk. Der var sånn vedskjul, som vi sier, i fjæra. Det hadde dem tent varme på. Og så stekte dem fisk der. Og han Hjalmar fikk mat, men ikke de to voksne. Dem ga fisk til han. Stekte fisk og ga til han, men de voksne fikk ikke. Nei.
Så det var tyskerne som laga mat?
Ja, det var jo de tyske soldatene de traff oppe på fjellet. Så satt dem lenge der og venta til den båten kom inn til Olderfjorden. Den hadde vært i Segelvika og Andsnes. Og når dem da skulle fare derifra, så fikk ikke de voksne ta skiene med. Men han Hjalmar, guttungen, han fikk ta skiene med.
Og da hadde dem jo sagt, dem hadde fortalt alt på fjellet da, at vi var 11 stykker der. Men de fikk ikke gå – dem måtte gå den lange veien ned gjennom de dalene der og være med til Olderfjorden, for det var ruta demmes. Og Harald fortalte at to ganger gikk dem over veiene til folk, men tyskerne brydde seg ikke om. Dem orka vel ikke, dem var vel trøtt og ...
Hentes i Frakkfjord
Båten kom jo til Frakkfjord og henta oss. Da var søster min der og mannen, og vi var 39 stykker om bord som dem hadde plukka sammen. Jeg ve ikke om det var en tysk båt, men det var tyske soldater ombord. De sa det var en soldat ombord som hadde vært på Sørøya, som var blitt såra der i krig. Jeg husker at den mannen lå i koya.
Når dem kom på land, så var det en masse folk i båten der. Så sier han pappa, vi hadde jo liksom en blendingsgardin. Skal vi ta bort den blendingsgardinen? Dem begynte å ro på land der. Og når dem da begynte å komme opp, så roper broren min: “Er dokker her?” Vi ble veldig glade. Og så begynte dem å spørre hvorfor ikke vi hadde reist. De spurte pappa hvorfor ikke vi hadde reist. Så svarer han: Hvorfor har ikke dere kommet og hentet oss før? (Ler)
Så dere var glad for at dere ble hentet da?
Ja. Når alt var brent ned og ... Og så tenkte pappa han kunne ha lyst til å snakke med denne tyskeren. Han kunne jo norsk denne karen, han snakka godt norsk. Så spør han tyskeren om han ville ha fisk. For den fisken som han fiska dagen før, den lå jo i båten. Den ble jo ikke kokt. Det var jo for at han skulle få prate med han. Så begynner han å fortelle først til han pappa at de har vært i Seglvika, og der sprang folk til fjells og gjømte seg.
Så spør han pappa om vi blir tatt som krigfanger. Neida, sier han. Dere blir ikke tatt som krigsfanger. Og så – jeg husker vi hadde noe mel som lå i den høylaen der. Og så var det noe kjøtt som hang oppe. Han pappa begynte å hive kjøttet ut i sneen. Men så kom han til å tenke på dem som ble igjen.
Ho mamma ho var så optimistisk, ho tok rokken. Ho skulle ta rokken med seg. Når vi kom i fjæra så tok dem rokken og lempa den bortover fjæra. Hun fikk den ikke med. Men når vi var dratt så dro han onkel Isak, pappa sin bror, dit å se hva som hadde skjedd. Og dem setta jo varme før vi kom oss ut. Vi måtte bare komme oss ut av den kåken der. Og da hadde han jo sett melsekken, og da fant han rokken. Så han har tatt vare på rokken. Ja. Hadde gjømt den bakom steinan der. Og den rokken har jeg. Den står her i gangen.
Burde ikke ha rømt
Men jeg tror de angret på at de skulle bekynne å gå i hula sånn. Jeg tror de angret på det. For hvis dere ikke hadde gått i hula, så har vi evakuert. Da har vi jo dratt da de andre ble evakuert. Han pappa hadde jo en liten sjark, og vi var jo 16 stykker ombord med stort og smått.
Vi hadde jo båt med. Ting og tang, det hadde vi sikkert der.
Alta
Vi ble jo samla opp til Alta –vi huleboerne, for å si det sånn. Der bodde vi 39 stykker på et rom. Et nokså stort rom. Det var et slags hotell. Vi var der over en uke. Vi fikk mat, det gjorde vi. Men de hadde brukt kjellernedgangen til do. Det var fullt av skit, for å si det sånn, og den var frosen. Jeg vet ikke hvorfor de gjorde det, om det var for å grise ut ...
Men så skjedde det no nåkka, jeg husker det var to menn, ungdommer, som kom. Om dem var fra Alta vet jeg ikke. Han pappa snakka med dem. Og det var sånne som hadde vært opp i fjellet, og dem var tatt for andre gang. Og så klarte dem å rømme derifra også. Pappa ga dem ei eske fyrstikk, det husker jeg. Og da ble det strengt. Hvis flere gikk, så ble vi skutt, eller ka. Så gikk dem med gevær og pisken, gikk dem og vakta på oss.
Og så fikk dem straff, de skulle tømme den der kjelleren som var full av dritt. Og pappa ilag. Så fikk de en kasse hver som de skulle trekke med. Men kassen var jo så dårlig, den datt jo sund etter andre turen. Og dem tok jo å knuste, ødela den kassen. Første turen gikk det bra. Andre turen gikk kassen sund. Så hadde dem jo ikke noe mer. Så var de ferdig med den jobben.
Det var andre hulebore der før vi kom dit. Men når vi skulle reise ifra Alta, så fikk de største familien reise først. Vi var fire unger, eller vi var store unger. Eldste broren min hadde ei lita jente. De måtte bli igjen der. Det var over ei uke. Så dro vi til Tromsø.
Alta–Tromsø
Vi reiste med en gammel holk som var full av evakuerte og russefanger og alt mulig rart. Ja, det var russefanger også ombord. I Alta var det jo veldig kaldt. Vi satt nede på kaia og venta på den båten. Det var det så mye frostrøyk at vi så bare masta utav den der båten som kom til kaia. Jeg husker vi satt en hel stund der og venta. Men dem hadde tent på – det var nåkka fat som sto der, med vedski i. Så tente dem fyr på, så vi satt og varma oss der. Ved i sånne brannfat. Ja. Eller fakler, eller hva det var for noe.
Det var jo russefanger også der. Og det var en, han tok meg i armen. Så ga han meg ei dukka. Han brukte å lage, de var jo veldig flink å lage ting. Så fikk jeg ei dukka hos han. Og jeg tok og stakk den under jakken eller kåpa, for jeg tenkte at .... Nei men – jeg brukte å passe på en liten jente i fra Seglvika. Ho var ikke så gammel. Jeg ga den dukka til ho da vi kom ombord på båten. Men tenkte etterpå jeg skulle ikke ha gitt den dukka. Jeg kunne hatt den. Jeg treff henne for to år siden på Skjervøy. Så fortalte jeg. Hun kunne ikke huske – hun var vel en fire år. Hun husket ikke at hun hadde fått dokka.
Var du redd da dere satt der i Alta og venta?
Ja.
Tromsø
Vi var i Tromsø over en uke, mener jeg. For han Harald og ho, dem nådde å komme til Tromsø før vi dro videre. Eldste broren min, dem ble igjen i Alta da vi dro. Det husker jeg, det var en gammel mann som lå i en kurv, og han var syk. Og han døde på turen. Ho mamma hjalp han, satt med han og ga vann til han. Vi skjønte jo at han døde, men de sa ikke noe til oss unger.
Var det en av huleboerne?
Vet ikke. Ja det måtte det jo være. Da vi kom fra Alta så kom det mye folk ifra Sørøya, som dem hadde samla sammen. Du vet, på Sørøya var det jo krig. Ombord på båten som vi dro med, det var jo en soldat som var såra. Tysk soldat som var såra. Som hadde vært i krig på Sørøya. Men der ble jo mange folk tatt over til Skottland. Pappa sins søster, ho tante Elen, dem ble jo tatt over til Skottland. Men det var seinere, visstnok i februar-mars.
Hvor bodde dere i Tromsø?
Vi bodde jo på den der .... Bangsund heter det.
Trondheim
....
Tustna på Nordmøre
Vi kom til Nordmøre i februar måned. Det var todelt skole der, og jeg hadde en bror som var to år eldre. Han gikk først. Jeg tror vi gikk to uker. To-tre uker. Det ble jo kamuflering, så fikk ikke han skole han som hadde skolt. En eldre mann var det.
Vi var mange unger i klassen. Læreren var aldri og så så i bøkene våres. Han hadde spurt hos bror min som var større kor vi kom ifra, kossen vi hadde reist. Og han hadde nu vist på kartet kossen vi hadde ... kor vi va kommen ifra. Og dem trudde vi var fra Finland. Finlandsevakuerte. Vi var de første som kom dit til Tustna.
Koffer trudde dem at dokker var fra Finland?
Æ vet ikke. Det kom vel nåkka finsk folk over ifra ... Var det ikke finske folk som kom over til Norge? Da vi kom til Tustna ... Æ må nu fortelle, det var pussig. Så kom vi dit til – det heter Tømmervåg, og så var han ordføreren og tok imot oss. Og så var det en mann. Dem var bondefolk og han bodde midt på øya. Dem kom og tok imot oss ...så hadde dem to hesta med. For vi var seks stykker. Vi var fire unger da, eller ungdommer. Olderstad heter dem. Det husker jeg. Så hadde ho laga mat til oss. Dem hadde stor gård der, med stua midt på. Det var sånn svensk hus. Det var veldig smalt, men det var langt. Og da begynte ho å servere mat. Jeg husker hva det var, det var fiskeboller i kvit saus. Og det lukta så godt, og det smakte så godt.
Men dem hadde også noen folk fra Kristiansund. For Kristiansund var jo mye bomba og sånt under krigen. Så begynte dem å spørre oss. Hanna, ho het Hanna. Jeg kaller ho for Hanna, for vi ble jo godt kjent med ho etterpå. Så begynte ho å spørre når dem gikk igjenna dørene der – snakker dem norsk? Så var det en gammel dame som spurte ... så hørte ho ikke, så spurte ho opp igjen ... Snakker dem norsk? Ho Hanna kom inn med maten, ho va så fullpint av latter. Så sier ho til oss – dem spør her ute om dokker snakker norsk.
Og så må jeg også fortelle en ting. Ho mamma hadde ei søster som bodde i Bergen og ei i Harstad. Så når vi da kom til Tustna så skreiv ho brev til dem, kor vi var havna. Og søster mi som var fem år eldre som meg, vi gikk på posthuset der. Eller på butikken, for å postlegge de brevan. Så spør han postmannen hos oss, kæm som skriver for dokker? Så svarer ho Petra, søstra mi, ho var no også ... vi skriver sjøl! - Ja, kan dokker norsk? Han trodde det var analfabeter som var kommet dit. Ja. Vi har mange ganger etterpå flirt til det der.
Når vi kom dit til – etter at vi kom dit til Tustna, så kom det en familie fra Kvalsund. Og dem snakka samisk. Så når pappa og han mannen – jeg husker ikke hva han het han mannen – dem brukte å treffes på butikken, så snakka dem samisk. Han på butikken hadde sagt at det der forstår dokker ikke sjøl heller. Dem gjorde det nu bare for... men dem snakka også norsk.
Geografiboka
Nord-Norge var ikke med på kartet i geografiboka som dem brukte på Tustna. Det var til Rørvik. Og Finnmarksvidda, der bodde samene, og der var det rein. Det var to setninger i den gamle boka om Finnmarka. En dag på skolen så er det en som spør hos læreren: Slutter Norge nordom Rørvik? Han fikk ikke svar. Det husker jeg. Læreren han sa ingenting.
Godt mottatt
Dere ble godt tatt imot av ungene også?
Jada. Det ble vi, veldig godt mottatt av ungene. Vi hadde et stykke å gå til skolen. Det var ei jente, et par unger, de måtte først ro over et sund, og så kom dem dit på den sida som vi bodde, hvor skolen var da.Så brukte dem å komme til oss, og så gikk vi i lag. Dem hadde lang skolevei. Det var bra langt å gå ifra Viken der vi bodde, og så bort til Leira.
Det var veldig snille folk. Vi hadde det godt der. Ho vi bodde hos ... det var sånt gammelt svenskhus, det var smalt og langt, med dør mellom leilighetene. Det var delt i to, skjønner du. Og så hadde vi den ene og ho hadde den andre. Når ho ville nåkka så brukte ho å komme og pikke i døra. Han pappa het jo Pedersen – “Pedersen”, når det var noe ho ville, pikka ho i døra til oss. Vi unger, vi la jo merke til til sånne ting.
Så kom ho også og fortalte en dag, dem hadde hørt at det var blitt fred. “Pedersen”, ja så fortalte ho at no har tyskeren kapitulert, no er det fred. Søster mi, som var fem år eldre, ho og ei av jentene til Olise der vi bodde, dem var på besøk hos noen andre jentunger. Dem hadde hørt at det var fred og kom hjem og fortalte det. Men vi reiste ikke oppover før i 1946. Vi fikk ikke reise oppover før i oktober måned. Da skulle vi få reise oppover, hjemover. Men vi hadde jo ingenting å komme til. Så var han pappa og snakka med de er i kommunen, og sa av vi har ingenting å komme til. Og for det andre så får jo ikke ungene gå på skolen. Så vi ble til seksogførti. Seksogførti i juni, da reiste vi hjem.
Gode minner fra Tustna?
Ja, det har jeg. Jeg har vært eng gang der, da Oliver kjøpte sjark der i 1984. Og da hørte vi at hun som vi hadde bodd hos, ho het Olise, det var tre måneder siden ho var død.
