Av Hartvig Johansen, Jonsnes i Porsanger 
1950-årene var en spennende tid også for oss ungan, og kanskje spesielt for oss guttunga. Det var stor aktivitet med hus- og fjøsbygging, men også vei, telefonlinjer, broer, ja hele samfunnet var rasert og skulle bygges opp igjen. Det var lastebiler som kjørte materialer og grus til de forskjellige byggeplassene. Fjorden var full av fisk fra tidlig på våren og til langt utpå senhøsten, da pleide fisken å sige lenger ut i fjorden. Følgelig var det også stor aktivitet på fjorden, og på fiskemottakene som også var under gjenreisning.
Tyskerne hadde også rasert båtene til fjordfolket, så fiskeflåten måtte også gjenreises. Mange var det som da gikk til innkjøp av sjarker, og lenger ut i fjorden var det til og med noen som gikk til innkjøp av større båter for å kunne drive helårsfiske.
Om det var en spennende tid for de voksne som just var kommet hjem etter mange år i «landflyktighet» og struttet av arbeidslyst, var det ikke mindre spennende for oss guttunga. Særlig spennende var det om vi fikk være «påsittera» på bilene som kjørte fra en byggeplass til et sandtak f.eks. og tilbake igjen til byggeplassen med støypesand.
Om vi var i Kolvik hvor det var et fiskemottak var det stor stas om vi fikk gå ombord og ned i motor-rommet, styrhuset eller lugaren på en sjark som lå ved kaia i Kolvik og leverte dagens fangst. Noen av de eldre guttene i 10-15 års alderen kunne få ro fiske med en onkel eller med sin far, de anså seg som voksen, og vi smågutta så opp til dem for de tjente jo pengan sine sjøl.
Disse daglige aktivitetene til de voksne kom tydelig fram i leken vår. På byggeplassene kunne vi gå og be om noen bordbiter eller en plankestubb, noen spiker, litt streng og ellers det vi trengte for snekkere en lastebil, på ca. 50-60 cm. Hjulene ble kappet til av en bjørk som sto reist opp mot vedsåta. De måtte være så runde som mulig og passe tykke, ca. 10-12 cm i diameter. Det var med stor iver og entusiasme vi gikk løs på å snekkere en leke-lastebil, eller en sjark med styrhus og lugar, mast og mesan. Resultatene kunne være imponerende. Noen gjorde også flid med å male bilen eller båten, og det kunne til og med vanke litt skryt fra de voksne kan jeg huske. Snekkering av båten eller bilen var kanskje mer morsomt enn selve leken, i alle fall var det knyttet mer spenning til det å snekkere bilen enn til selve leken.
Så var det å samles på en haug i Gåradak, eller hvor det måtte passe for å bygge veier, og ellers etterligne det som ellers skjedde i samfunnet rundt omkring i nærområdene. Og selvfølgelig var det å sammenligne lekebilene en viktig del av leken. Om leken med lastebilene ble kjedelig, kunne det komme et forslag som på samisk lød slik: «vuolgut dal fiervái sakkástallat», på norsk ble det slik, «skal vi gå i fjæra å leke med båtan». Dette var en lek som egnet seg best når sola stod høyt på himmelen og det ikke spilte noen rolle om vi ble søkke blaut. Det var sjelden vi kom tørr hjem om kvelden etter en fjæra tur selv om sola gjorde sitt beste for å tørke oss før vi gikk hjem.
Hvor lekebilene endte sine dager aner jeg ikke. Men båtene som det sikkert ble laget noen titalls av, bare her på Jonsnes, kunne jeg i mange titalls år etter finne på de forskjellige øyene når jeg gikk fjæra langs på leiting etter brensel til kaffebålet, eller på egg-leiting. Noen av båtene endte på bålet, mens de mer forseggjorte ble plassert på en stein oppfor flomålet. Noen båter kunne vi kjenne igjen, andre båter kunne vi sitte rundt kaffebålet og undres over hvem opphavsmannen kunne være. Mon om der enda er noen igjen i flomålet på en øy i Porsanger?
Tegning: Hartvig Johansen