Etter oppfordring fra historiker Arvid Petterson skrev Halvor Karlsen i 2005 ned sine minner fra sin evakueringsreise seinhøsten 1944, i brevs form til Petterson. Vi har fått anledning til å publisere hans svært detaljrike beretning om ferden fra Rognsund til Harstad. Siste stopp på reisen sørover var Aune.
Rognsund minelegges og skyteøvelse på Korsnes
Den 15.4.44 ble to minefelt til satt ut i Rognsund av tyske mineleggere. Den ene fra Mjånesholmen til ytterenden av Junkerhavn, og den andre fra Kvindenes til Bårdfjordnesskjærret. Fra før av, den 30.11.42 minela tyskerne 2 belter fra Nordmannsnes til Lillehavna og to fra Nordnes til Bårdfjordnes. Til sammen var det altså 4 minebelter i Rognsund.
Da vår søster Unni ble født i begynnelsen av mai, hentet vi med ”Pilen” jordmor Alma Olsen fra Kongshus (Årøy). Men på turen dit, utfor Hakkstabben, kom vi i skyteøvelsen fra tysk batteri på Korsnes. Nedslaget i sjøen kom så nært oss at vi faktisk så prosjektilene som når sjøfugl dukker. Det ble reint nifst så vi måtte bare komme oss i le av Kjevlenes og ligge der til kanonaden var over. Det landet også noen prosjektiler nær Oldervikvannet og i haugene ovenfor Seibukt, som den gang var bebodd.
Arbeid før evakueringa
I juni begynte vi å tvinne ut kordelene fra 18 garns hampetau til kveitegarnstråd. I mangel på tråd ble tauverk kjøpt til dette formål, for straks etter høyonna og slakting av husdyr, skulle vi begynne med garnbøting. Men dessverre, slik skulle det ikke gå. Årsaken var at det isteden ble evakuering.
Utmarkslåtta startet vi i juli/august. På østsiden av Store Kjerringfjordbotn, innenfor Revet, som vi hadde forpaktet. Mens vi en av de første dagene står oppe i bakken og svinger ljåene, kom ei ganske ny skute på ca. 70 fot sigende inn i fjorden og stoppet der vi sto, innenfor Revet. Vi lurte på hvorfor den kom. Kanskje var det folk som skulle hentes eller landsettes. Trolig var vi i veien, og derfor dro den tilbake ut fjorden.
I slutten av september startet vi med garnfiske etter sei og torsk nede i Altnesbakken. Det var litt frost, landvind og snø, men etter hvert ble det mildere vær. Fisken ble hengt til tørk, og den kom godt med som boknafisk under evakueringa.
Finlands fredslutning med Sovjet førte til den tyske armeens raske retrett fra Litsafronten og til Hitlers ordre om brenning og evakuering av befolkningen i Finnmark.
Mange flytter til Rognsund for en periode
Den 27. oktober, en søndag, kom de første familiene, fra Kåfjord, hit til Hummelnes. Og etter dem kom flere familier til Rognsund, både fra Alta, Talvik og Hammerfest. De mente at i dette avsides område ville bebyggelsen bli spart. Men dessverre, heller ikke Rognsund var for avsides for det tyske brannkorpset. Alt av hus og kaier var brennbart også her.
Mandag morgen kom to familier Frostmo fra Talvik til Altneset. Den ene familien, Alma og Johan Frostmo, og sønnene Karl og Aimar, kom til oss og fikk stua til rådighet. Den andre familien var ordfører Peder Frostmos. De fikk bo hos Hagbart Pedersen, Altneset. I tillegg kom familien Petra og Armand Larsen fra Hammerfest til Hagbart. Sogneprest Andreas Notø kom til Andor Larsen, Holmen, med sin familie. Den 8. november foretok han vigsling av hjelpekirkegården på Altneset. Det viste seg at foruten Andors bisettelse, ble flere personer gravlagt på Altneset i løpet av 1945.
Tirsdag, den 9. november, dro familiene Frostmo og andre med den 75 fot store ”Guldberg” av Øksfjord. Dagen etter kom M/K ”Knut” av Øksfjord, ca. 80 fot, og hentet resten av familiene som ikke hadde egne båter å reise med. Samme dag gikk jeg med skriftlig beskjed til Bertram Thomassen, Dagsvold. På veien dit passerte jeg kua Nils Kristensens hus og eiendom. De hadde nådd på å slakte kua, men ikke partere den, før de dro med ”Knut”. Det gjorde inntrykk på meg. Sønnen, Ragnar, tok seg av slaktet, for han ble huleboer i lag med brødrene Marthisen, Hummelnes. Vinteren 1945 ble de tatt til fange av tyskerne i Porsanger og sendt til Grini, da de prøvde å komme seg til Øst-Finnmark.
Husdyrene slaktes
Tirsdag den 9. november slaktet vi husdyrene, unntatt en sau med to lam og sauens fjorårslam (gimmer). Vi skysset dem opp til Altnesdalen og inn i skogen. De antok vi var sprekest til å klare seg gjennom vinteren. De var av typen spelsau, med korte ører, kalt nuver. Vi håpet å finne dem igjen, når vi en gang kom tilbake. Men de var også beregnet som mat for Henry Arnesen og hans familie, som ble huleboere. I løpet av vinteren slaktet de dem, den siste i april. Alle slaktene saltet vi i tønner. En av tønnene ble gravd ned i potetåkeren, sammen med en potettønne, beregnet til huleboerne. Resten av kjøttet og potetene tok vi med oss.
«Pilen» klargjøres og spissbåten gjemmes
Det ble bygd hus over lasterommet på ”Pilen” av to toms planker, og nede i rommet en liggeplass på hver side. Det ble plass for fem å sove der. Bak midten av rommet plasserte vi kjøkkenovnen vår. Dermed var det mulig å bake brød og koke mat. I tillegg var det båtovn i lugaren. Det siste vi gjorde før avreise, det var å dra en treroms spissbåt opp til øverste del av eiendommen. Der plasserte vi den i en bergkløft. Deretter fylte vi den med garnbruk, liner og tauverk. Båten ble så bredd over med takpapp og oppå der igjen med torv, slik at den så å si ble usynlig. Den andre spissbåten vi eide, en toogenhalv-roms, og skipsjolla tok vi med oss til livbåt.
Oppbrudd og ferden sørover i konvoi
Oppbruddsdagen var torsdag, den 11. november, om morgenen ved titiden. Sverre Pedersen med sin familie på åtte personer, derav to barn, ble med oss. Han fikk lånt seg en kobring, nordlandsbåt, og fylte den med mat, klær og nødvendige ting. Vi ble til sammen 15 personer om bord, og til sammen sju barn. Det ble nokså trangt om bord i sjarken som ikke var mer enn 35 fot. Vi måtte lære å tilpasse oss hverandre så godt det lot seg gjøre. Verst var det for de minste barna, for de fikk ikke utfolde seg. Lugaren ble oppholdssted for ni personer, mens stefar Halfdan lå på en benk nede i motorrommet. I lasterommet var det fem personer.
Vi startet i konvoi med den 62 fot store kutteren M/K ”Kvalfjord” fremst, med 26 personer om bord med smått og stort. På slep etter seg hadde den kutteren ”Hermes” av Komagfjord, på 60 fot, med i alt 20 personer, og etter den igjen hang en notbåt på 30-35 fot, med overbygg, med 18 personer. Til slutt kom den 21 fots motorbåten ”Glimt”, delvis på slep den også. Her var Hagbart Pedersen og sønnen Kåre (11 år) om bord, mens resten av familien på fem var om bord på ”Kvalfjord”.
Den eldste sønnen til Hagbart, Rolf, ble sammen med Kasper Kristensen, eldste sønn av Ragna og Nils, beordret om bord i M/K ”Alken” av tyskerne. De skulle føre tyskerne under brannherjingen. Det var tungt for dem å se sine hjem i flammer.
Vi gikk midt i følget med ”Pilen”. M/K ”Leif” dannet baktropp med familiene Bertram Thomassen og Oskar Mathisen, til sammen tolv personer, av dem seks barn, om bord. Hofseth, Hakkstabben eide ”Leif”, som hadde en 19 fots motorbåt på slep.
Altafjorden-Kvænangen
Været var klart og det var smul sjø og plussgrader da vi dro hjemmefra. På fastlandssiden kunne vi se flere ild- og røyksøyler som bredte seg ut over Altafjorden som tåke. I Vargsund brant det overalt. Dagen etter ble det brent på Hakkstabben og Altneset, bare huset til Julius Jentoftsen, Skjellbukt, ble spart, sikkert som lokkemiddel for å fange huleboere. Vi passerte Øksfjord, Nuvsfjord og stoppet i Bergsfjord for natta. Kvinnene gikk på land en tur. De gikk inn i stedets forretningsgård. Folket der var reist fra møbler og flotte ting ellers i huset. Det var fælt å tenke på at alt dette skulle bli flammenes rov, mente de.
Om morgenen, den 12. november, dro vi videre. Det flammet opp i enkelte hus i Bergsfjord og på steder vi passerte var det røyk og ild, langs Sandland og videre sørover. Vi gikk mellom fastlandet og Silda. Bak oss, ved Sørøy i nord, var det en nesten sammenhengende ildlinje fra Sørvær til Hasvik. Det gjorde et sterkt inntrykk å se galskapen, og uten at jeg forsto hvorfor, kom jeg til å tenke på sangen Mellom bakkar og berg ut med havet … Opplevelsen var så overveldende at det ble vanskelig med følelsene. Samtidig var vi barna spent på hva som ventet oss i sør. Ingen av oss tenkte på hvor farlig selve reisa egentlig var. Tidvis var det tyske marinefartøy rundt oss som kunne ha blitt angrepet både fra luften og sjøen. I slike situasjoner kunne hva som helst ha hendt oss.
Rundt oss var det både store og små evakueringsfartøyer. Noen av dem, særlig de største, passerte oss, mens vi seig i fra de minste og andre fartøy, til tross for at vi hadde redusert fart. Ved Brynilen ble vi praiet av en enslig mann i en robåt. Vi kunne ikke ta han med oss fordi vi ikke hadde plass om bord, men henviste han til større båter som kom etter oss. De forbarmet seg over han og robåten. Det blåste sørøstlig frisk bris over Kvænangen, og et svakt solskjær lyste like over åskammen. En stor slepebåt passerte oss med to hollenderprammer på slep.
Skjervøy
Neste oppholdssted ble Skjervøy. Der lå vi i to dager, og vi guttunger var snare til å utforske stedet. Kaihusene var interessante steder for oss. Skjervøyfolk var evakuert bort. Det var bare tyskere der. Drengen til Bertram Thomassen, Kristian Bull fra M/K ”Leif”, ble med oss på land. I kaihuset til Kåre Renø fant han litt smøreolje i en dunk og tok den med seg på tilbaketuren. I mørket tok han feil av fartøyene, slapp dunken ned på bakken så den kantret rundt og olja fløt på bakken da spunslokket spratt opp. Kristian skjønte for sent at han hadde gjort en tabbe og skyndte deg bort i stor hast om bord i ”Leif”. Like etterpå var det en som skulle fram til lugarruffen. Han gled i olja, men heldigvis gikk det bra, for det kunne ha blitt både bein og armbrudd. Han var ikke blid på mannskapet som mente de var uskyldige, ingen av dem hadde sølt med olje. mens beviset lå og fløt i lag med dunken. Det skulle bli mer moro. Neste dag gikk vi gutter helt opp på loftet i Kåre Renøs kaihus. Der var det mye rart å se. Et skomakerverksted var det også der. Det ble nokså mørkt mens vi var der og på en av benkene fant vi stearinlys som vi tente. Det var en uforsiktighet som førte til at en tysk vakt oppdaget lysskinnet i vinduet mot veien, på oversiden av bygget. Da vi hørte han kom opp trappene gjemte vi oss oppå tverrbjelkene, men Mathis, som var i korteste laget til å komme seg opp, hoppet opp i ei stor tønne med litt sinkhvitmaling eller kalk oppi. Med nysing og pustebesvær hoppet han ned på gulvet, til stor latter fra tyskvakta og oss. Mathis så ut som en snemann. Tyskerne ba oss gå ned, for det var ikke tillatt å være i bygget!
Til Havnnes for å hente vann
Vi begynte å gå tom for mat og vaskevann. Vanntanken om bord tok bare 200 liter, og med så mye folk om bord ble den for liten. Vi fikk ikke fylt vann på Skjervøy. Den tyske havnekapteinen anbefalte oss å gå til Havnnes, der fikk vi vann, han ordnet det for oss over telefonen. Vi startet om morgenen den 15. november, og da vi kom dit var tyskerne i full slakting av husdyr. Vi måtte vente til dagen etter for å få vanntanken fylt. I mellomtiden fikk kvinnene lov til å vaske barnetøy i stedets bryggehus.
Mens vi lå ved kaia observerte vi en hærskare av tyske avdelinger, både med biler og til fots langs riksveien på Rotsundsiden, mot sør. Og etter dem igjen kom evakuerte med hester og biler. Trafikken var så stor at den varte helt til det ble mørkt. Dagen etter var det på samme vis. Det var akkurat som om veien levde.
Om kvelden, den første dagen vi lå der, kom en tysk soldat med en sekk rugmel med hakekorsstempel på, og en pakke smør, kaffe og tobakk, til stor overraskelse og glede for de voksne. Bakgrunnen for gavmildheten skyldtes nok at de ville gjøre godt igjen for en misforståelse. Jeg hadde nemlig tidligere på dagen vært på tur på land etter vann. Idet jeg entret kaia dukket en tysk offiser opp og trykte en pistol i magen på meg. Han beskyldte meg for å ha forårsaket at schäfervalpen hans hadde fått skadet den ene forlabben. Hunden hadde lekt med dragtauet som hang ned fra hjulet på nothjellen, og hjulet beveget seg i vinden. Nede på tauet var det ei løkke og bar fast i. Den ble dradd opp etter labben. Den haltet da den kom seg løs. Det hadde Arnulf og Mathis sett, og heldigvis for meg hadde også den tyske vakta sett hva som hendte. Han forklarte sin overordnede om den faktiske hendelsen. Det berget trolig livet mitt, men etter skrekkopplevelsen kom jeg meg skjelvende om bord i en fart. Det ble ingen vannhenting på meg, jeg nektet å gjøre det. Andre fikk gå, men ikke jeg.
Det som foregikk av husdyrslakting var rene massakren. Det fløt innvoller av dyr i sjøen, og det luktet kvalmt av alt avfallet og blodet som fløt rundt ”Pilen”. Det merkelige var at det ikke fantes fugl på åtselet. Var de også evakuert?
Den andre dagen vi lå der, kom en nordlandsbåt med motor fra Uløybukt, med tre marinegaster om bord, og hentet noen slakt. Deretter gikk de opp til Annie Giævers hus og hentet en mengde syltetøy og saft. Havnnesfolket var evakuert.
Mot Tromsø
Den 17. november hadde vi fått vann og gikk gjennom Rotsund og Maursund, til vi dreide av mot sør gjennom Kågsundet, mot Lyngstuva. Vi fikk beskjed av tyskerne at det var minelagt rundt Uløya og over Lyngenfjorden, og derfor måtte vi gå en omvei. Tidlig om morgenen, den 18. november, anløp vi Tønsvik for passkontroll. Arnulf Sønvisen, Sverres fostersønn, hadde ikke pass fordi han var 15 år, og 16 år var minste alder for passtvang. Men alderen til tross, Arnulf var kroppslig voksen. Han lå i køya i rommet, og den tyske kontrolløren lurte på hvorfor han lå der. – Her e syk, svarte Sverre, trolig er det tyfus han lider av.” Det fikk tyskeren til å reagere og i en fart klatret han på kaia og ba oss forsvinne.
På vei mot Tromsø passerte vi en god del lasteskip og marinefartøy som lå for anker nord I Tromsøysund. Omkring ved 12-tiden la vi til ved Bergsethers kai, ved Nordtorget, samtidig med at det kom en skalkbauget, ca. 50 fots skøyte sigende med baugen mot kaia, framfor ”Pilen”. Den hentet fanger i fillete frakker. De ble jaget over baugen og om bord av tyske vakter. Den siste vakta som skulle om bord snublet i kaikanten, huket tak i nærmeste gange, som igjen grep fast i neste. I alt 4 personer havnet i sjøen. Tyskeren og to av fangene ble berget om bord, men den tredje fangen fikk ikke mannskapet lov til å berge. Dagen etter så vi at den stakkars fangen hang fast i kaistolpen framfor ”Pilen”, død. Denne hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på alle, særlig på oss barn. En nedslående erfaring av hvor hjerterått fangene ble behandlet.
Opphold i Tromsø
Den dagen var det disig i byen av all røyken fra skipene og en svak frostrøyk.
Sverre og Arnulf gikk til politistasjonen for å få utstedt pass til Arnulf, slik at han slapp å ligge i køya som tyfuspasient. Det var ikke sikkert den samme bløffen lyktes igjen, i en ny passkontroll.
Ågot Pedersen, datter av Mathilde og Sverre, reiste sørover med forloveden og barnet. Det ble straks romsligere om bord. Men fortsatt var motorrommet sengeleie for stefar. Det var fullt av fartøyer rundt Nordtorget, en skog av master over alt. Hadde det vært en vanlig høst, slik det bruker å være, med ruskevær, er det ikke sikkert at alle småsjarkene, spesielt de uten dekk, hadde overlevd seilasen. Det var rene flaksen at evakueringshøsten både var mild og med rolige værforhold.
Vi ble liggende noen dager i Tromsø. De voksne besøkte sine slektninger og kjente. Mor fant foreldrene og brødrene sine i Domkirka. Der var det også andre kjente både fra Rognsund og andre nærområder. Brødrene til mor ble tvangsutskrevet sammen med andre ungdommer, til å lage skyttergraver for tyskerne rundt i Tromsø. Etterpå dro de videre mot sør, til Vesterålen.
Opphold i Harstad før videre reise til Aune
Etter 4 dager, den 22, november, dro vi videre sørover. Det var disig og litt frostrøyk sigende ut Balsfjord. Ved Ramfjord lå to svære sjøfly fortøyd og de beveget seg i fralandsvinden. På nordsiden, ved Håkøya, så vi den runde kjølen til ”Tirpitz” som den 12. november ble senket av engelske fly. Vi gikk gjennom Rystrømmen, over Malangen og gjennom Gisundet, forbi Gibostad og Finnsnes. Det var forl engst blitt mørkt da vi begynte på Solbergfjorden. Vi dreide av mot Dyrøy og bakket opp. Sverre ville om bord på kobringen og skifte på seg rent undertøy. Det var månelyst og jeg sto bak rorhuset og passet på. Jeg syntes det så kaldt ut da Sverre sto der med naken overkropp. Da han var ferdig med påkledningen dro jeg båten inn til hekken, slik at han kom seg om bord. Deretter fortsatte vi videre til vi om kvelden ankret opp i Hamnvik. Kvinnene rodde på land og fikk kjøpt melk, spesielt til barna.
Dagen etter, den 23. november, dro vi videre mot Harstad, og vi var der ved middagstiden. Det var blitt mildvær og litt regn. Mot nordvest, ut Toppsundet, hadde himmelen en nesten rosa farge, mens den mot sør hadde en blågrønn farge. Det var tegn på dårlig vær, men heldigvis ble det bare en kortvarig kuling.
Vi ble liggende i byen i omkring fem dager. Da kom vi oss til Aune. Vi var begynt å bli lei av hele reisa, som hadde vart i atten dager.