Waldemar Aslaksen

Tyskerne kommer
Jeg begynte på skolen i 1938, og da kom veien. Jeg husker vi som skoleunger, det var første gang vi hadde sett sykkel, og det var en vidundermaskin bare det. Så ble det bygd bru over Kokelva. Veien ble stort sett ferdig åran etter, for den var ferdig når tyskeran kom i 1941. Vi fikk vite på skolen at det var krig. Da var jeg ti år. Ja, og også fra folk på bygda. Her var jo folk som var innkalt til fronten, folk i familien, så det visste man jo godt. Det var ganske mye tyskere under krigen i det her området. Det var tyskere her også, på bortsia av bukta. De hadde tatt huset til Andersen sine og bodde der.

Skolen var tyskerne sin hovedleir. Så var det en leir på andre siden av Kokelva, akkurat over bakken bortenfor brua. Der hadde de kanonstillinger og luftvernstillinger.

Forskjellige tyskere
Vi ble kjent med dem som bodde her i mange år. Noen eldre tyskere brukte å vise bilder av familien, av barn og kone, og da hendte det at det kom en tåre i øyan på dem. De eldre, det var jo masse eldre folk som var der, som ikke var sendt direkte til russefronten, de var jo her i bygdene rundt omkring. Men så var det jo blanding med yngre folk, som SS-folk og sånn. Det var jo de som var de verste. De var mer brutale, det var det de var. Frekk og brutal i forhør og spørsmål, og hvis du ikke gikk så dytta de bare, og sånn der. De var ikke sånne som man ble kjent med. Det var verken "god morgen" eller "god kveld" eller noe sånt.

Beskjed om evakuering
Vi var på skolen da vi fikk vi beskjed av læreren, han Leiros. Han forklarte at skolen blir stengt og alle i Finnmark skal evakueres, og alt skal brennes. Han sa det rett ut, han var ikke snauere han, og det var jo det riktige han gjorde.

Familien rømmer til fjells
Alle naboene seg imellom planla at vi rømmer til fjells. Og det var jo akkurat det samme mange andre plasser. Man skulle bare rømme og vente til tyskerne hadde forre, så skulle vi komme tilbake igjen. Fra den norske regjeringa som var i London den gangen, hadde det gått ut over radio i hele Norge at ingen måtte reise, for freden kom ganske fort. De skulle komme hit opp og jage tyskeran vekk. Og det var egentlig grunnlaget for at masse folk rømte. Men så skjedde det jo likevel at det gikk ikke som det var planlagt. For russen kom, det var no greit, vi har ingenting imot at russen kom og jagde tyskeran, men de kom ikke lenger enn til Tana. Så vestover derifra så ble det jo sånn der ingenmannsland hvor tyskeran gjorde hva de ville. Den forståelsen har jeg fått hele tiden, og den argumentasjonen har jeg hørt. 

Det var cirka en og en halv times gåing innover fjellet. Da det ble bestemt at vi skulle rømme så ble det jagd noen sauer, en 10-12 sauer, dit opp på baksida av en elv. Sauan brukte å være der om sommeren, men det her var om høsten, i oktober. Det var for at det skulle være proviant der oppe. De skulle slaktes etter som vi hadde behov for det. Og en ku. De ble jo der oppe. Kua ble slakta litt tidligere, men sauan var der til tyskeran kom og henta oss. De var der rundt om i de bakkan. Der ble ikke noe slakting, de ble avliva. Vi så dem sprella når de ble skutt. Det var jo tilfeldigheter hvor de traff.

Hvordan bergas dere der oppe i Ravdul?
Ja hvordan. Ja, men det var no å berges som man berges ute i naturen. Vi bodde i gamme. Den ble bygd i all hast, med bjørkestenger på innersia og torv på yttersia. Vi hadde to gammer. Naboan her hadde sin egen gamme og de var vel fire. Og vi var fem søsken og mor og far og mamma sin mor.

Fisk var der jo i elva. Pappa og naboen Ånet hadde et lite garn, og de høgde bare holl i isen og heiv garn nedi. Det var fisk nok, ørret. Man kunne ikke fære i fjæra og prøve å få fisk, da ble man jo tatt av tyskeran med en gang.

De voksne hadde frakta mat oppover, mel og sånne der ting. Kaffe var jo rasjonert så det fikk man ikke, det var lite av det ihvertfall. Og sauan var jo der og kua hadde de der, og den ga litt melk til ungan. Når vi ble fri for kjøtt så slakta vi en sau. Altså det gikk no greit, akkurat det å være der og bo der og sånt.

Hvorfor ville de ikke bli evakuert sørover?
Nei, sørover ... du kan jo egentlig sjøl tenke deg, hvis du skulle bli tvangsevakuert og sendt hjemmefra, hva hadde du tenkt, du ville vel helst være hjemme?

Bygda brenner
Vi var jo på fjellet her. Om natta gikk vi en times gange fra der vi var. Da så vi når hele bygda brann. Og vi så når huset her brann. Jeg er ikke helt sikker på datoen, men jeg vil mene at det var et sted mellom femte og tiende november. Vi gikk om kvelden for å sjekke hvor dem begynner å brenne først. Da så vi at det brann. Skolen brann sist, der bodde dem sjøl vet du.

Blir oppdaget
Vi ble tatt åtte dager før jul, og transportert på ymse vis til Alta. De kom og beordra oss ned. Vi ble oppdaga fordi en som hadde gjømt seg lenger ute ved fjorden hadde vært på besøk, og tyskeran fant sporan etter han når han gikk om mårrran. Det hadde vært snebyga og nysne. Tyskeran var og sprengte telefonlinja som gikk innover fjellet og på den turen hadde de funnet sporan.

Vi ble ført ned til veien. Der sto lastebilan og venta. Bygda var jo brent ned.

Kokelv-Smørfjord-Alta
Vi ble kjørt til Smørfjord, til skolen. Der var vi ett døgn og så ble vi lasta i en kolonne som skulle til Alta, med masse, masse biler med krigsmateriell. Vi starta om morran og seine kvelden var vi i Alta. Det gikk no ikke så fort, men det gikk no likevel.

Og da når vi kom opp i fra Olderfjord, opp på høyda og begynte å kjøre på den sletta, så møtte vi på en hindring i veien, så det var ikke bare å kjøre. Tyskeran hadde jo laga sneskjermer av treplanker på begge sider av veien. Da ble vi stoppa der en stund, og da åpna de bilan, og vi en tre-fire som lå sånn her i sneskavvelen. (Viser med et stivnet ansiktsuttrykk og hender i været). Russefanger som var gått klar der. De var jo der og skulle måkke veien åpen.

Det kunne selvfølgelig være noen andre også, men det var jo mye russefanger som var der, og tyske desertører. Det var det dem brukte til sånne som streika, ikke kriga mer. Vi så en to- tre sånne ... som vi kunne se, men ellers så kunne vi ikke se alt. Det hadde sikkert føkke over.

Ble dere redde?
Nei, det var ingen som sa at de var redd. Nå vet jeg ikke om unger som var yngre enn meg så noe, men vi så i hvert fall, for vi satt i en bil det høvde å se sånn.

Vi kom til Alta, og var der i tre dager før vi ble sendt videre. Mannfolkan ble jo tatt til forhør da. Så ble vi sendt derifra med lastebåt fra Bossekop. En tysk ammunisjonsbåt. Den var lastet med forskjellig, kjøretøy og alt mulig. Det var vi og Andersen-familien. Og Alida og onkel Jon og en par stykker til som tyskeran hadde fått tak i på den turen.

Alta-Tromsø
Vi ble plassert i lasterommet. Og der satt vi på noe som vi trodde var kasseroller, men det viste seg at det var miner. Og det forsto jeg ikke før jeg kom i forsvaret, da forsto jeg at det var miner jeg hadde sittet på. Miner beregnet for tanks. Vi reiste med den båten til Tromsø. Da hadde det også vært kamper på sjøen i Kvænangen og Lyngen, så det tok en evighet før den båten kom til Tromsø. Den gikk ifra Alta, så gikk den inn Kvænangen, rundt og ut fjorden, rundt Lyngenfjorden og det tar jo en evighet. Den er jo lang som svarten den fjorden. Måtte gå slik på grunn av faren for å bli torpedert.

Ja, til Tromsø kom vi. Vi var vel ikke mer enn to-tre-fire dager i Tromsø, og så ble vi sendt med hurtigruta sørover. Jeg vet ikke hva slags bygg vi bodde i der. Kirka var det i hvert fall ikke, men det var et stort bygg. I Tromsø ble vi gassa før vi ble sendt videre. Avlusning som det heter. De tok en familie eller tyve-tredve stykker i pulje, og så gikk de hver sin tur inn igjennom et rom og ut det andre rommet. De sprøyta inn i klærne. Så bar det rett på hurtigruta. Der hadde vi lugar, så der var det store greier.

Tromsø-Rørvik-Trondheim
Vi reiste på julaften ifra Tromsø og kom nyttårsaften til Trondhjem. Vi reiste med "Lofoten" (hurtigrute). Gamle "Lofoten". Den så betydelig annerledes ut enn dagens "Lofoten".

Vi kom til Rørvik, og der ble hurtigruta stående i tre døgn, for det hadde vært marinekamper på Folla. En tysk båt med totusen mennesker om bord var blitt torpedert. Og så ble no det slutt, og båten gikk til Trondhjem.

Trondhjem har visst vært en stasjon som de fleste har vært innom. De ble samla i Vår Frues kirke. Den 23. januar fikk vi plass ut i Åfjorden, og så reiste vi dit.

Trondheim-Åfjord
Vi reiste med lokalbåt fra Trondheim til Åfjord.  

Åfjord
Vi kom til Kroken i Åfjord. Der var det en tredve-førti mennesker. Veiløs bygd. Ja, det var jo sånn vei innover at du kunne kjøre med hest. På kaia var det folk som ønska velkommen til bygda. Ekspedisjonskaia lå vel en tre-fire kilometer lenger inn i fjorden enn Kroken. Så ble vi frakta dit ut med hest, det var sånn kjerrevei.

Vi hadde jo ikke så mye med oss, selvfølgelig. Det var no stort sett de klærne vi gikk og sto i. Det var jo ikke noe annet. Bagasje fantes det jo ikke, allerede da vi ble tatt så var det bare det vi gikk i. Nei du vet det går jo ikke an å begynne å bære en syv-åtte kilometer med alt mulig rask. I løpet av reisen hadde vi fått utdelt skifteklær fra noe som heter Nasjonalkontoret, som delte ut skifteklær, underklær spesielt.

I Kroken bodde vi hos to eldre mennesker. Det var et barnløst ektepar. Han var 70 og hun var 67 eller 68. Et svært trønderhus, vi hadde en ende av huset som vi fikk disponere. Du vet de der trønderhusan, del er jo evig lang. Vi bodde i den enden som  før i tida var brukt som dobbelstue. Vi fikk jo melk og mat og kjøtt og alt vi trengte hos bøndene der. Så det er ikke noe å klage på.

Du ble kjent med unger der?
Ja, det var ikke problem det. Fantes ikke problem.

Så det gikk greit med språket?
Ja ja ja, det gjorde jo klart det. Nei så vi har ikke hatt noe å utsette på turen der nede. Vi ble godt mottatt. Folk gjorde det de kunne.

De var hjelpsom?
Ja de var hjelpsom. Pappa var jo frisk, og han hjalp dem med vedhogst og fjøsen og høya av og til, så det var ikke noe problem. De to som vi bodde hos hadde avvikla mesteparten av jordbruket. De hadde vel en ku igjen og en hest og noen få sauer. De var jo pensjonert. 

Hvordan var dagene dine? Hva gjorde du?
De var likedan som her. Jeg fant en god kompis. Og jeg var fryktelig interessert i fjellet, fiske i vann, og jeg gikk i alle elvene som fantes i området. (Kompisen er trolig Asbjørn Rømma, gutten på konfirmasjonsbildet. Waldemar forteller i en seinere samtale at han var på setra hos Asbjørn og hans familie, langt inne i en dal.)

Vi var der i ett og et halvt år. Og vi unger var jo blitt rene trøndera. Vi prata trøndersk som bare det. Jeg skulle gå på skole enda etter at vi kom dit, det halve året, men jeg gikk ikke på skole der. Men de som var yngre, mine fire søsken i skolealder, de gikk.

Traff du andre folk fra nord?
Vi hadde litt kontakt med en familie fra Olderfjord, Nyland. Og Frans Nilsen fra Russenes, de bodde jo ikke så langt unna.

Var det spesielt å treffe folk fra nord?
Det var jo selvfølgelig ... Man hørte jo med en gang etter krigen var slutt, "katti ska du reise?" Det var bare det som var planen, det var bare reiseplaner. 

Skøyeren Frans
Jeg husker skøyeren Frans fra Russenes. Vi brukte å være på sjøen av og til og fiske, selv om det ikke var rare fisken vi fikk, sånne smågjedder. Det va jo noenav de trønderan der, så sier Frans, på skøy selvføgelig, om den båten, ja han skulle reise om en uke. - No reise de her jækla finnmarkingan sier han på nordnorsk, sånn som de prater i bygdene her.
- Men dem ska elte igjen et minne om at dem har vært her. Han mente at han skulle sette et eller annet på dem.

Så sier de i den andre trønderbåten at "ka du no gjør galt, men ikke sett nokka gand på oss." Dem va dødens redd det der. For han va besett med det der. Naboan der hadde en gang mista et rasjoneringskort og leita etter det, selvfølgelig hevvet i en skuff og ikke tenkt noe mer på det. Så skulle han gå på butikken og kunne ikke finne kortet.
Frans sier, se i den øverste skuffa i skjenken der, der e rasjoneringskortet. Kortet va der, og Frans ble jo trollmann bare med det.

Han kunne mer sitt Fadervår?
Ja, ja. Men han va også sånn at han fikk folk til å tru at han kunne. Han va en sånn skøyartype.

Dødsfall og fødsel
Jeg hadde en bror som døde der. Han var født i mai eller juni i 1944, så han var ikke året, han var åtte-ni måneder gammel da han døde i 1945 i Åfjorden. Og yngste broren min ble født der, i januar-februar 1946. I juli reiste vi derfra.

Konfirmasjon
Jeg ble konfirmert der i femogførti etter krigen. Så hvis man hadde funnet et konfirmasjonsbilde derifra så … Jeg husker vi hadde et bilde, men jeg vet ikke hvor det har blitt av det. Vi var vel noenogførti komfirmanter. Marie Nyland fra Russenes ble også konfirmert der. Hun deltok på markering av 50-årsdagen for konfirmasjonen.

Nordover
Foreldran våres hadde lyst å reise nordover igjen, og vi også. Vi syntes det var greit å reise nordover. Vi følte ikke at å trø på den jorda ... Det hørte ikke oss til. Det var her vi skulle være. Og da vi reiste nordover så fikk mamma og pappa to sauer med seg. Gratis. Og en ku. Hesten hadde pappa kjøpt hos naboan der i Åfjord. Den var jo bare året gammel da. Og det der var i seksogførti. 4. juli reiste vi fra Åfjord.

Hjemkomst
Vi kom til Hammerfest først, og så var det lokalbåt hit til Kokelv. Der var jo noen brakker hvor de fleste bodde først når dem kom hit. Brakkene var no grei, men du vet at såpass mye folk som kom, så ble det litt trangt. Etter hvert så fikk alle familiene hver sin brakke eller hus foreløpig og bodde der.

Alt var brent. Noen gjerdstaura kunne stå igjen, ikke noe mer. Ingenting! Ikke noen ting, ikke en båt, ingenting var helt mer. Det som ikke gikk an å brenne var sprengt.

De fire-fem seks første husan kom vel opp i syvogførti. Det var satt opp sånne provisoriske boliger, sånne brakker som folk bodde i inntil de fikk ordentlige hus.

Brorens grav
Broren min har vært i Åfjord og leita etter broren vår sin grav, men han fant den ikke. For han gikk på skole i Verdal, på verkstedskole der et år og så var han der ute. Men jeg har hørt etterpå at flere av de som kom nordfra den gangen og døde der, er lagt i fellesgrav. Spesielt unger. Jeg har hørt det etterpå, men jeg vet ikke. 

-------------------------------------------------------

Informasjon i ettertid
Harry Braseth i Åfjord bor like i nærheten av huset der Waldemar og hans familie bodde i halvannet år under evakueringa og like etter krigen. Braseth forteller pr. telefon at de bodde hos bror til Harrys bestefar, som het Hans Braseth. Bestefaren hadde posten, og familien Aslaksen kom og hentet post. Dermed var de ofte hjemme hos hans bestefar, der Harry ble kjent med dem. Bestefaren og Waldemar skrev brev til hverandre etter evakueringa.

Vi ringer til Waldemar også, og nevner samtale med Harry Braseth. Han minnes at deres husvert under oppholdet i Åfjord og Harrys bestefar var brødre, og at bestefaren hadde posten og postrute. De fikk julekort mange år etter oppholdet i Åfjord. 

Harry Braset har siden sendt bilder av gården Braseth der familien Aslaksen bodde under evakueringa, konfirmasjonsbilde av Waldemar og hans kamerat (som ikke var konfirmant da, ifølge Waldemar) og Serine Braseth på gården Braseth. Bildene er skannet og lagt inn til høyre på denne sida, og siden sendt til Waldemar.