dagny larsen mindre formatBombing
De begynte året før evakueringa å bombe Stabburselv bru. Og det er enda ikke noen som vet om det var russerne eller engelskmennene. Og det er kun jeg som enda vet, ingen andre. Kun jeg og bror min, men han er senil, han er helt ute av dansen, så han husker enkelte plasser og ikke alt. Hos oss begynte det med bombing av Stabburselv bru, jeg var åtte år i nittentreogførti. Det var om høsten, i begynnelsen av september, straks det begynte å bli mørkt om kveldan, så begynte det å komme fly som begynte å bombe Stabburselv bru.

Dem slepte lysbomber, det var lys som hang i fallskjerm for å få lys nok til å finne brua. Og sånn holdt dem på i to-tre uker. Dem kom ikke hver kveld, men vi var jo redd at når de kommer - våres hus var jo ikke så langt unna brua. Så begynte det med at det ble helt lyst om kvelden over hele Stabbursnes. Og så begynte dem å bombe, og traff aldri den der brua. Og første kvelden dem begynte med bombinga - vi var jo ikke vant å se at dem kommer og bomber i nærheten av oss, så vi skulle gjømme oss i kjelleren. Og åpna kjellerluka, det var jo sånn på kjøkkenet, åpna kjellerluka, og så datt bomben, akkurat der campingplassen er nu, akkurat der og det er kanskje ikke mer enn to hundre meter fra huset vårt. Og den bomben datt, og det var sånn trykk at kjellerluka datt igjen i full fart og ingen hadde tid til å åpne den igjen, men ut av døra alle sammen. Vi var vel kanskje en syv åtte stykker hjemme. Og vi sprang ut og så, det var liksom gjømmeplass vi skulle leite. Og inn i en stikkrenne. Da sprang vi mot veien og så mot campingplassen, vi visste ikke hvor bomben smalt. Vi starta jo å springe mot der hvor bomben smalt. Og der var også tyskere inne i stikkrenna. Dem hadde også gjemt seg dit, men det var no plass til mange der.

Og så ble det no stille og vi kom ut. Æ trur ikke det kom flere bomber i nærheten den kvelden. De kasta jo vilt mot sjøen, og da roet vi oss ned. Og det gikk noen kvelder så var det på igjen, og hver gang klokka ble halv åtte, så gikk jeg ut for å se vestover, mot Alta. Og når det kom lys over fjellet mot Lakselv, da skjønte vi at no er det ikke lenge før de begynner å bombe igjen. Og det ble lyst, og dem begynte å sleppe bomber.

Og det var den første kvelden da bomben datt ved campingplassen, da var det ikke campingplass der, det var to jenter som var på veien da. Men den ene hadde bodd i Oslo og visste at hvis det er bombing, så skal man slenge seg ned, for at hvis bomben detter i nærheten, da er det steinsprang som dreper. Så ho dro venninna ned i veigrøfta og la seg ned der og så datt bomben på andre siden av veien akkurat ved dem. Hadde dem ikke gjort det så hadde dem vært ferdig. Så ho berga livet demmes. Og så var det over, og dem har gått hjem og ikke sagt noe om at dette, kanskje til foreldrene, men ikke til noen andre. Vi visste ikke noe om det. Og sånn holdt det på i mange kvelder. Og vi begynte - jeg, mor min og søstra mi, vi for hver kveld opp til Enereng. Der var en gammel mann som bodde der alene, og der lå vi no om natta og straks det ble lyst så var dem borte. Og sånn fortsatte det med bombing. Det ble så uro, så far laga bomberom inn i bakken. Grov hull i bakken og panelte vegga, tak og golv. Da var det lettvint. Han laga brisk, det var bare å ta reinskinn eller tepper og ha døra igjen så hørte man ikke noe. Til slutt så gikk det over og ingen bru ble sprengt. Dem traff ikke brua.

Var det engelskmenn eller russera som bomba?
Det er det dem ikke var sikker på. Da mente dem at det måtte være engelskmenn. Og dem hadde også bomba i Lakselv, der var det ei jente som omkom i bombinga. Ja så gikk det over, det var i treogførti.

Evakueringsordre
Så var det stilt helt til fireogførti om høsten. Da fikk vi beskjed at alle skal bort, for husene og alt skal brennes, alle må ut av hjemmene sine. Så da gjømte vi de tingene som var løs i huset og for til Lombola, vi hadde hytte der. Og vi hadde fire kyr med og syv sauer og hest opp til Stabbursdalen. Vi for om høsten og så måtte de stakkars kyrne svømme over den dype Lombola, og sauene og hesten det samme, på andre siden. Det var meninga at tyskerne kom fra veien og mot Lombola, og ikke fra Alta og den veien.

Men hadde dokker da fått beskjed om at alle skulle evakueres?
Ja.

Men dokker gikk ikke med den båten?
Ja for båten gikk fra Billefjord og Hamnbukt. Den første beskjeden var det ikke snakk om båt. Vi skulle ut av husene for alt skulle brennes. For når russen kommer så skal dem ikke ha noe sted å bo. Men så var det noen kirker som ble igjen. Karasjok kirke og Kistrand kirke.

Gamme og telt
Ja så for vi dit og dem laga gamme til de dyrene våre på andre siden av Stabburselva, tak over en ganske stor grop. Og der bodde vi ni stykker, fire kyr og hest, i den gammen. Det var plass til alle, og ovn hadde vi, sånn gammeldags komfyr. Og sauene var i en annen grop, de hadde også tak over. Så gikk det no såpass lenge at det ble is, og alle trodde at no er vi berget. Men så begynte tyskerne, da var dem ikke dratt enda, så begynte dem å komme igjen, og dem henta masse folk. Folk fra Lakselv som også var kommet til Lombola og helt opp til Stabbursdalen og laget gammer der. Da henta tyskerne masse folk og for sørover med dem. Men vi rømte da også over fjellet til Gorbunvannet, Gorbunelva. Der var en mann som hadde et stort arbeidstelt, telegraftelt kalte han det. Og det var plass til hannes familie og våres familie. Og dyrene var bare sluppet ut. Fire kyr, syv sauer og hesten. Hesten hadde vi jo med, vi kjørte med hesten. Og da bodde vi i teltet der en uke og da kom de her guttan for å se etter de dyrene og fant to kyr i den gammen med døra igjen. Og sauene i en annen gamme med døra igjen. Men dem va ikke sulta i hjel. Ja så begynte de guttan å mate de dyrene og så fikk dem da vite hvor vi var, resten av gjengen. Melka de to kyrne og kom med melka til oss, det var no ganske lang vei fra Stabbursdalen og til Gårbunelva her.

Flukten videre
Så var vi vel en uke der i det store teltet og to hesta og to kyr til naboen og så tilbake til Lombola. Vi var der en par uker eller tre uke i Lombola og da var det januar måned allerede, jula var gått, januar måned og det var jo full vinter. Plutselig så kommer det to mann som pikker på døra til gammen våres og mor går ut. Da står dem med pistol på yttersiden. Da er det to spioner, tyske spioner, som leter etter evakuerte, huleboere. Så forteller dem at om to uker så kommer dem og henter oss over til Alta. Og da om vinteren. Vi sto no der og vi var no i gammen og visste ingen vei vi kunne dra. Og ellers så var alle tyskeran borte. Men så etter en uke så kommer det noen soldater dit og der er en av brødrene mine også med i militæret. Dem kommer i gammen og spør hvor lenge vi skal være der og om vi har mat nok. Ja, her har vært to spioner og de skal hente oss om en uke til Alta, over fjellet, om vinteren hvordan nå det hadde gått. Nei sier bror min, med en gang begynn å laste i sleden og alt som skal være med. Mor sier ho har satt brøddeig, ho må jo bake brød først. Nei, ikke noe brød, men av gårde. Deigen kan være i melsekken og melsekken i sleden. Det er bare å starte av gårde no, hvis dem kommer før den uka er gått så blir dokker slakta her eller så blir dokker tatt med til Alta, og dyrene det hadde dem slakta der. 

Stabbursdalen-Lakselv-Valjok
Ja vi var lydig alle sammen og lasta det vi hadde å ta med i hestesleden. Og jeg var yngst, jeg var ni år. Og jeg fikk ligge oppi sleden oppå reinskinn og frosen tysk brød, det var ikke nokka å skrike etter middag og pålegg jeg vil ha, det var å ligge der i det kalde, helt til Lakselv. Fra Stabbursdalen til Lakselv var det vel en par mil og godt og vel. Så kjørte vi forbi Lakselv og opp til Gaggavann, og der var hytter. Folk hadde hytter men at noen var dratt til Valjok allerede, så det var tomme hytter. Vi overnatta der og der var fjøsgamme også til de dyrene. Og dagen etter så starta vi derfra og lenger bortover så kom vi til Steinelv. Da overnatta vi i Steinelv og der var også gamme, og de som eide gamma var også dratt til Valjok. Så starta vi derfra og kom om kvelden til Valjok og til kapellet. Og dyrene, det var verre med dyrene, to unge kyr, for to ble drept av tyskerne i Lombola, så da hadde vi bare to igjen. Dem fikk no plass de sauene og to kyr. Hesten vet jeg ikke hvor han måtte stå om natta. Men i hvert fall, vi ble å bo på kapellet. Valjok kapell. Og der stekte vi den brøddeigen på en bitteliten svart ovn. Man måtte holde den med stokk, pinner på sidene av ovnen for å få mat til alle sammen. Det gikk bra det også. Da sov vi en natt der og dagen etter så fikk vi beskjed at i Nuvvus (i Finland), der hadde folk forlatt hjemmene sine, og der er tomme hus, dem tok til og med dyrene til tyskerne med til Sør Finland. For tyskerne ga beskjed at dere kommer med alle dyrene til bilvei. Og det var ikke bilvei gjennom Tanadalen, der var ikke bilvei. Så vi kjørte, det var isvei da vi for dit.  Så da dro vi dit, det var to mil fra Valjok og ned til Finland, til Nuvvus. Og der var jo fjøs, der var høy nok. Det var no ikke stort det huset der vi bodde tre familier, men at det var nok til at alle fikk komme inn. Vi lå no på golvet, strødd omkring. Det var en familie fra Kolvik, foreldrene til Grethe Karin, og dem hadde to gutter, og så var det bestemora demmes.

Var dem allerede kommet dit?
Ja, dem var der allerede. Så kom vi og så var det en familie fra Brennelv som også var der med tre tenåringsbarn. Eldste gutten var vel kanskje sytten år. Og vi var åtte stykker. Så ble det sånn at vi skulle hente, at det var forsyningsnemd i Valjok, at vi kunne hente mat der. Men når far kom dit, og da var han Opstad fra Gåradak, han var forsyningsnemd der. Og det var Svenskhjelpa som var kommet, det var fly etter fly som kom med forsyning til de evakuerte i Valjok. Men, de som hadde penger fikk mat, men nåde de stakkaren som ikke hadde penger, dem måtte bare sulte. Sånn var forsyningsnemda til Svenskhjelpa. Far våres han hadde no jobba i Vegvesenet i masse år, så han hadde no litt penger så han kjøpte no mel. For mor var stadig og sydde til de fjellsaman, så ho hadde middagsmat nok. Det var kjøtt og kumpus så vi hadde nok mat, men så han stakkars mannen som måtte snu med en kjeksboks, det var det eneste han fikk, tørr kjeksboks, og kommer hjem dit, nei han har ikke fått noe mat, det var kun den kjeksboksen. Og eldstegutten han var sulten, og sånn her vasskaka, som dem bruker å steke på ovnen, det lille kakestykket var igjen, og dem begynte å slåss, far og sønn. Det slåst om den her kaka og gutten stakkar han ble så gal at han ropte hele natta, vi måtte ut alle sammen, til nabohuset for å få sove. De måtte binde han fast i tau på golvet, der lå han på golvet og ropte og skrek. Bare demmes familie ble igjen i huset. De andre måtte alle sammen ut.

Og det er akkurat som gnistra i hodet mitt hvor ille vi har hatt det. Og når folk ikke fikk den hjelpa som var ordna og sendt til og med mat og klær og sko, alle skulle få gratis, men de som hadde penger de fikk og de som ikke hadde penger dem måtte bare være uten mat. Jeg har forbannet han Opstad i hele mitt liv, at det er en jøde han har vært. Opstad han var fra Gåradak. Du vet hvem han er, Tora og demmes onkel. Og Solveig Tangeraas sin onkel. Ja, og da var vi i Finland og kua kalva og vi hadde melk og vi hadde kusmør og sauene lammet og av de syv sauene ble det tolv lam. Så vi hadde mat hvis vi no kommer engang til Stabbursnes igjen.

Hjemveien
Så var vi der fra januar til april, så begynte det å bli, æ var rypejeger der, laga rypesnarer, satte ut rypesnarer og brødrene mine hadde rypesnarer og, og det har jeg også vært, og det var så artig. Og da måtte vi starte fra midten av april, for elva begynte å bli bløt, for veien var jo etter isen, og hvis det kom noen milde netter så var veien brutt og da var det ikke noen vei tilbake igjen. Så vi måtte starte til Valjok, for da er vi berget, da er vi på andre siden av Tanaelva. Der fikk vi overnatte i to netter. Så fikk vi høre at der er bunkerser i Skoganvarre og at der er det plass til dyrene og der kan vi få sjøl også bunkers til å være i. Så for vi da over fjellet, det var no langt i fra Valjok til Skoganvarre, men det var no nærmere hjem. Og hjem skal alle sammen uansett om det er noe hjem.

Dro dokker med hest da?
Ja, lammene og lillekalven i sleden, og jeg, lillebane, da fylte jeg ti år i Finland. Resten gikk. Sauene og kyrne og voksne gikk. Og så bodde vi noen uker i bunkersen der og det var så mye lus og de som lå på golvet dem fikk så mye lus at dem trengte nesten ikke å gå sjøl, ble bært av lusa. Ja så kom det så langt at det endelig kom åttende mai, da kom soldatan tidlig på morgenen og åpna døra og ropte, no er krigen slutt. Og alle opp og alle så glad at krigen var slutt. Nå trenger vi ikke å gjemme oss mer. Og vi bodde enda til sekstende mai, og om morgenen sekstende mai starta vi, hjem skal vi. Og det var beskjed fra de militære høvdingan at alle må til Hamnbukt. For veien fra Lakselv kan være minelagt utover. Alle må komme gjennom Hamnbukt. Men hvem hadde tid å gå til Hamnbukt, mange mil ekstra, ingen som ville det. Og vi kom, dem hadde laga bru over Lakselva da, ikke for bil, men man kunne gå. Så kom vi hjem sekstende mai. Da ville den andre kua også opp da vi kom opp på Stabbursneset, den ville starte til skogs. Da skjønte vi at det er like før kua skal kalve, så når vi kom hjem så kalva kua samme kvelden. Da hadde vi smør nok, melk nok, da var den lange turen over. Vi for i januar og kom tilbake i mai. Vi hadde vært borte i fire måneder.

Å komme hjem
Det var en gammel fjøsgamme som var hel hos naboen. Der fikk kyrne og kalvan være og sauen var jo ute med lammene, for det var jo bart og det var såpass varmt. Og så hadde vi et lekehus, nabogutten hadde laga, den var kanskje fire kvadrat. Og der lå vi de som ikke klarte å ligge ute, og ikke var det telt eller lavvo eller noe, nei hadde du ikke noe plater over hodet så måtte du bare være uten noe over deg. Men vi hadde no plass, det var fire kvadrat i lekekåken laget av fiskekasser.    Og far var jo rask i alle vendinger og hadde hest og voksne gutter enda. Og dem begynte å kjøre rundt i Stabbursnes og der var mye, tyskerne hadde jo sprengt flyplassen i Lakselv og det var masse planker og det var bare å hente planker og fjøler. Og så laga dem et ganske stort hus, da var det jo plass til oss alle sammen. Og naboene når dem kom og trengte hus. Ja så sånn gikk det på den turen.

Når dokker var i Finland, prata dokker med noen som bodde der, eller hadde alle dratt?
Alle var ikke dratt, det var en og annen som var der. Men det var ikke mange som var der, men det var en eldre mann, han ble igjen, han nekta overfor kona. Du tar ikke dyran hannes, han hadde to kyr, og du kan, og hun dro med døtrene til sør Finland. Men at han ble igjen med dyrene og når de evakuerte kom så, Paula sin tante var også med oss. Og jeg vet ikke hvor han mannen fikk tak i ho Heaikka Inga, siden ho begynte som hushjelp til ham. Og ho var der hos han mannen og han hadde rein også. Av og til den vinteren så for han til reinsamling eller merking og da ville ho Inga ha meg som pratekamerat. Så jeg brukte å være hos ho. Og jeg var så trollredd at jeg torte ikke å spise mens jeg var der for alt virka som troll overalt.

Ka du var redd for?
Skunka. Men det gikk fint og så ho hadde kamerat og jeg hadde kamerat. Ho måtte også hjelpes alene i det huset.

Men dem snakka vel samisk der, og mor din snakka finsk så dokker hadde ikke noe språkproblemer?
Nei, og de her brødrene mine dem kunne alle sammen finsk. Dem hadde gått skole i Lakselv. Sånn sett var det jo greit at dem kunne finsk. Den turen over fjellet med drektige kyr og sauer, det var ekkel rauting på dem, det var akkurat som dem pintes. Å gå i sneen. Det var bare reinsdyr som hadde gått over fjellet der.

Var du redd?
Jeg var jo ikke redd heller, for jeg lå jo under saueskinnsfella i sleden, oppå reiskinnet, og jeg sov for det meste, mens de andre måtte gå. Og der var også mange andre mennesker som gikk og gikk. Noen hadde bare kjelke med og saker og ting oppå kjelken. Og så komme tilbake, det var veldig fin vår. Det var varmt og godt og grønt. Dyrene trengte ikke noe mat, det var beite overalt.

Så folk sov ute når dokker kom?  
De her undomman dem var jo over alt, når dem fikk komme hjem da var dem jo glad. Og det var så mye laks i elva, egg på holmene, det var det som berga oss når vi kom tilbake. Og så var det ikke mat nærmere enn Børselv. Man måtte ro til Børselv for å hente mat.

Det var ikke butikker i Lakselv?
Ikke noen butikker i Lakselv, alt var jo brent og hvorfor det var butikk i Børselv det vet jeg ikke. Men dit måtte alle sammen. Og da var det fisk i sjøen, laks i elva så mye du orka å spise.

Dokker visste om at folk ble sendt med båt?
Ja, det visste vi. Og vi følte oss trygge når vi er selvstendige. At vi kan sjøl dra hvor vi vil.  Men så var det ikke sikkert hvor langt dem kom, kanskje tyskeran sprenger alt opp.
Det var bar høst og far hadde en hvit hest. Og tyskeran dem hadde jo flygemaskiner og fløy over alle veier og tyskeran hadde skutt etter sauene, for dem så dem om høsten, for sauene var hvite. Men den hesten, han likte ikke at hesten var hvit og han mente at dem kan jo skyte hesten, men så mor var jo håndarbeidsmenneske og hadde masse garfarger bestandig, og hadde henta da også masse brune farger i Kolvik hos Arthur Bye. Og så far spurte etter de fargene, jada, ho har farger. Så hadde han en kjele, fylte kjelen og kokte farge. Så øste han over hesten når fargen var blitt passelig lunka. Fra hodet og hele veien, sjøl sto han enda og strøk og gnidde det inn i pelsen. Henta noen kasser for å nå opp på hesten. Det ble en ordentlig sebrahest når han var ferdig, det var også noe som hørte til historien.

Og den fargen varte en stund?
Ja. Når vi dro til Finland da var den litt avfarga.


Kart med Dagny Larsens fluktrute: 

  •  Anne Marie Aronsen
  •  Waldemar Aslaksen
  •  Reidun Erdal
  •  Odin Juliussen
  •  Dagny Larsen
  •  Anna Knutsen
  •  Ragnvald Benjaminsen
  •  Erna Samuelsen
  •  Magnhild Andersen
  •  Anna Forsberg
  •  Olaug Furu
  •  Solveig Johansen
  •  Kari Sivertsen
  •  Sigvald Samuelsen


Evakueringsprosjektet
Intervju, utskrift og bilde: Svanhild Andersen

logo 2