Ole-Johan Nikodemussen har for noen år siden skrevet ned sine erindringer om evakueringstida. Vi har fått kopi av hans beretning for å delen den i dette evakueringsprosjektet. I samtale om det han husker fra den tida er han særlig opptatt av påkjenningene som lus og tuberkolose medførte, blant annet da de bodde svært trangt i en liten gamme i Litlefjorddalen.
Til Tonje fra mormor
Dette er en fortelling om evakueringen fra Finnmark høsten 1944.
Det begynte å gå rykter om evakuering hele denne høsten, men ingen ville vel trodd at sånt kunne skje. Det kom en del nye tyske soldater til Kokelv. De var liksom anderledes enn de som var der fra før, mer frekke og uvennlige. De begynte å ta dyr fra folk. En dag hentet de bestefar sin hest også. Straks etter fikk vi beskjed om å reise fra Kokelv. Vi flyttet til Litlefjord. Datoen var 2. november 1944.
Det var ikke så mye vi fikk med oss. Jeg husker at pappa og noen naboer lastet noen små båter med varer og ting, og rodde til Litlefjord en natt, mens andre gikk til fots over fjellet. Jeg var med det følget. Det husker jeg så godt.
Jeg var femten år da vi måtte evakuere. Vi dro herfra 5. eller var det 6. november. Da ble det brent her.
Forberedelser til evakuering
Vi hadde jo gravd ned saker og ting, gjemt og båret vekk. Og far hadde jo skøyta. De var tre som hadde båten i lag. Det var en sånn bankbåt, så den var jo beordra i tysk frakt. Så han fikk ikke tak i den båten. Vi hadde jo planer at vi skulle reise, men nå ble det så intenst det her at vi rømte opp til fjells. Men så kom en annen bror av han hit, onkel Per kom hit med båten Libakken. Vi hadde ligget ute den natta, oppe på bergan her og så når de tente på gardinan. Jeg ble livredd. Pappa gikk da ned om morran, og så kom han oppover igjen og sa “vi reiser når vi får skyss”.
Krigen
Vi bodde i Steinbukt. Pappa og søskenan mine, Arne, Helge, Kalle og æ og Signe og... Inger og Nils bodde også der. Mor min snakka bare samisk, så det va jo det vi prata. Æ brukte være med når ho va i Brensvika. Ho stelte for en gamling der, og der gikk det også på samisk. Så æ lærte jo ikke norsk.
Kokelv var minelagt
Det var to sorter miner: folkeminer og panserminer. Deriblant var det miner på våres jord, på nersida internatet. Panserminer. De minela vel der de trodde engelskmenn kunne komme i land. Det het sikkert ikke folkeminer, men vi kalte dem for det. Vi gikk ikke dit, vi så jo minene. En reinflokk gikk inn i et minefelt med folkeminer. Jeg tror det var i Selkop. Det var miner som hang sammen. Når reinene begynte å springe, sprengtes en etter en. Det gikk også en fjellfinngutt i minefeltet. Han tok visst borti en mine med staven sin, og den eksploderte. En tysker gikk også i minefeltet.
Waldemar Aslaksen forteller først om hjembygda Kokelv og tida før evakueringa i 1944, fram til at de sto på fjellet om så at bygda sto i brann. (Lenke til hele intervjuet i skriftlig form finnes nederst på sida).