Utgangspunktet for intervjuet var at Johan Reidar en av dem som flyktet fra tyske soldater og bodde i en hule i Storbukt før de ble oppdaget og kommandert sørover.
Krigsårene og flyktningtilværelse 1940-1945
Fortellingen handler om opplevelser fra krigsårene 1940 til 1944, og om evakueringshøsten 1944 og frigjøringsvåren 1945 slik min to år eldre bror Hermann og jeg kan huske. Jeg har tatt med det vi opplevde selv og det vi hørte i vår oppvekst hjemme og i nærmiljøet. Hjemme hos oss var det lite snakk om evakueringen og huleboerlivet.
Tyskerne kommer
Det var i nittenførtito så vidt jeg husker, det var høst, og vi gikk på skolen. På samme tid hadde tyskerne kommet og de hadde tatt den største av de to skolebygningene. Den var der hvor Astrid Josefsen har huset sitt. Det var etter krigen at de bygde huset sitt der. Den andre bygningen var lenger nord. Og det var en skolegård mellom de to bygningene. De kalte den for banen.
Før evakueringa
Du nevnte at du kunne tysk. Hvordan hadde det seg at du snakket tysk?
- Det bodde jo tyskere i Smørfjord, og vi ble kjent med dem. Det var ikke større plassen, og det var bare noen få tyskere der. Og de gikk jo i husene til folk. Så det oppsto et slags vennskapsforhold mellom folket og tyskerne som var der. Slik tror jeg det var på alle småplassene.
Bombing
De begynte året før evakueringa å bombe Stabburselv bru. Og det er enda ikke noen som vet om det var russerne eller engelskmennene. Og det er kun jeg som enda vet, ingen andre. Kun jeg og bror min, men han er senil, han er helt ute av dansen, så han husker enkelte plasser og ikke alt. Hos oss begynte det med bombing av Stabburselv bru, jeg var åtte år i nittentreogførti. Det var om høsten, i begynnelsen av september, straks det begynte å bli mørkt om kveldan, så begynte det å komme fly som begynte å bombe Stabburselv bru.
Ragnvald Benjaminsen er oppvokst i et finsk-/kvensktalende miljø på Gjøkenes i Øvre Lakselv. han var sju år da han kom til Hopen på Smøla i månedsskiftet november–desember 1944, sammen med sine foreldre Andreas og Hilma Benjaminsen, besteforeldrene Benjamin og Elen Marie Iversen og søsknene Alida og Helmer, samt enken Josefine Lindbeck. Da evakueringsordren kom, rømte de først til fjells. Der ble de oppdaget av tyske soldater og kommandert ned fra fjellet og til å dra sørover. De ble sendt sørover fra Hamnbukt i Porsanger med det tyske transportskipet Adolf Binder.