Johan Reidar Johnsen 300xUtgangspunktet for intervjuet var at Johan Reidar en av dem som flyktet fra tyske soldater og bodde i en hule i Storbukt før de ble oppdaget og kommandert sørover. 

Hvor gammel var du under evakueringa?
Jeg er 82 år nå. Jeg var vel 7-8 år. Så jeg husker godt den tida.

Opphold i en berghule
Hvordan hadde det seg at dere dro til den berghula – i starten?
Vet du her, når dem begynte å brenne i Lakselv og røyken kom opp der borte, så tok far og onkel Karl kyrne med dit opp til fjells, til gropa der oppe. Kugropa kaller vi det for. De tok kyrne med dit og slakta dem, for at tyskerne ikke skulle få tak i dem. Dem tømte fjøsen og slakta kyrne der oppe. Og så rømte vi til berghula.

Og der var dere mange folk? Det står risset tall og navn på en stein utenfor hula.
Vi var niogtyve stykker. Flere familier. Anton som var to år eldre enn meg, det er han som har skrevet det der. Han har meislet inn i bergan der (ved hula). Men han er dessverre gått bort.

Johans kone: 29 personer. 17 barn og 12 voksne.

Johan: Det var mange familier der. Ole Pedersen fra Billefjord med familie var der. Og Persa ifra Sandvik, og Mattis Sundnes og … Det var mye folk. Persa hadde hele familien sin der. Magda og Martin Sandvik var også der. Der var mye folk.

Hvor lenge var dere i hula?
Jeg tror det var i cirka 14 dager. Men det var lenge nok.

Hva sov dere på – hadde dere sengklær?
Dem hadde skinnbellinger som vi sov oppå – på de flate steinan der. Folk lå jo overalt. Prøvde å sove. Ingen torde å gå ut.

Satt dere i hula hele dagen?
Ja vi måtte jo. Vi kunne jo ikke fære ut, for da ble vi oppdaga. Det var dårlige boforhold der. Men der måtte vi være. Men det var jo en lettelse at man ble henta ut derifra. Det var bedre å komme seg ut enn å være der. Tyskerne hadde oppdaget et elle annet – at det er folk der. Hva dem har sett, er ikke godt å si. Men de har klart å spore opp – at vi er der. Vi hadde jo gjømt oss.

Var du redd når dere satt i hula?
Det nytta vel ikke å være redd. Vi måtte ta som det kommer.

Husker du når tyskerne kom dit til hula?
Ja, vi var jo der. Dem kom ikke til hula, dem sto bare der nede, der hvor veien går, og ropte: Alle måtte komme dit ned. Dem ropte at dem som ikke er uten innen fem minutter, blir skutt i berghula. Alle storma jo dit ned.

Vi blir oppdaget og kommandert ut av hula
Vi var i den berghula der. Så hadde dem gjømt mat der borte ved Várdočohkka. Og far han pleide å gå dit i skjømninga og hente mat. Så gikk han dit en kveld når det hadde blitt mørkt, og da letter en rype opp der hvor maten ligger. Den skrattet og flyr rett imot berghula. Og han tenkte, ja det der var forvarsel. Og når han kom derifra, inn i den berghula der, så sier han: I mårra skal vi ut allesammen herifra. Og om mårran så oppdaga dem at – jeg husker jeg hadde skinnlua på hodet, jeg skulle kike – dem sa, der er tyskere der nede. Der hvor veien er nå, der i området. Der er tyskere. Og da begynte dem å skyte rundt berghula, så kulene bare sang. Dem skaut en stund med de her mauserne mot berghula, og så ropte dem, på tysk: Dem som ikke er ute innen fem minutt, blir skutt inni berghula. Og eldste bror min og Marius Henriksen, dem forsto jo tysk. Dem tolka ka tyskeren sier – hvis vi ikke er ute … så blir vi … Og alle storma jo dit ned til tyskerne.

Og vi hadde en kar som var kommet dit til berghula. Og tyskeren, han oppdaga han. Da tok han revolveren fram og begynte å vifte med den. Dem sa at – du skulle jo fære til Billefjord, men du gjorde ikke det! Og han gjømte seg bak mor våres. Og mor sier til han – Du må flytte deg! Hvis han skyter, så skyter han jo meg også! Du må flytte deg! Vi storma jo rundt mor. Heldigvis så begynte han å legge revolveren i hylstret igjen.

Klesvask
Tyskeran var nu enda grei. Dem satte fyr på den torvdungen som var der, og folk fikk vaska og tørka klær. Vi unger fikk lov å bære vann. Men ikke voksne folk. Bare vi fikk lov å gå og hente vann, ifra Hánssa Elle čohkka, fra myra der. Dem fikk vaska klær. Men nu har vi det var fint sa dem. (Han ler.) Dem vaska klær i de rustate spannan som dem hadde der, såpass at dem bergas. Det var jo enda godt med varme fra den torvdungen som brann. Det var gjerde rundt den. Så tørka dem klærne der. Hengte klærne der i gjerdet. Dem vaska de klærne, og vi bar vann med de rustate spannan. Og tyskeran var så tålmodig, dem venta til klærne tørka. Og så var det til Trollholmsund.

Torvdungen var der hvor veien går. Det var jo myr der, og Anders Persen, han hadde vinterbrensel der. Folk fyrte med torv i den tida. Tørr torv. Det var det som berga – at de fikk vaska.

Til Trollholmsund med båten Enigheta
Vi gikk til Trollholmsund, og far hadde en tre-roms spissa, på nersida Marit sitt hus, i fjæra der. En tre-rommer. Og far rodde – Enigheta gikk i tysk frakt da. Mikkel Mathisen gikk med Enigheta, i tysk frakt. Den kom dit til Trollholmsund-bukta, for å hente folk. Og far, når han henta siste lasset, jeg var med far hver gang han rodde og henta folk om bord, og tyskeren var med – henta siste lasset om bord i Enigheta, så sier han far til tyskeren at – hvem som skal ha båten? – Vi, sa tyskeren. Og far han skøyv den der spissa ifra Enighets-sida, og tyskeren heiv en branngranat i midterste rommet. Den brann en stund, og så ble det fylt vann i den. Da gikk Enigheta med oss imellom to Sandviker der, der var tyskere. Og la seg ved berget der. Tyskerne var så snill, de heiv svære sånne bonbon-pakker til oss. Det fikk vi spise. Det var sånne runde sukkertøy, til oss unger. De hadde vel småsøsken hjemme, dem og. Det heiv dem til oss.

Sørover
Og så bar det sørover. Vi var med lastebil, det husker jeg. Vi var under den presenningen der. Med lastebiler frakta dem oss, over Hatter og Sennaland, dit til Áisaroaivi. Der stoppa kolonnen, bortafor brua der. Det var noe som skjedde på Sennalandet. Da ble vi setta inni teltet der. Inni tyskerteltet. Vi måtte vente, det var noe som skjedde på Sennalandet da. Lastebiler med presenning over. Og ferdig der så ble vi frakta til Alta, og sendt med en båt ifra Alta til Tromsø. Kistefjell het den der båten, etter som jeg har hørt. Jeg vet ikke. Men det bar til Tromsø da, og derifra med hurtigruta sørover, til Bergen. Og så havna vi i Atlyngstad gård. Det var Hedmarks største bondegård. Da fikk vi gode dager. Og når freden kom året etter, så reiste far og eldste bror min nordover. De laget tak over huskjelleren.

Glimt av far på hjemturen
Far og mor, dem hadde jo avtale om at far skulle komme og hente oss når han var ferdig her. Men mor hadde ikke tid å vente, hun tok oss med til Bergen og tok nordgående hurtigruta. Og i Bodø, når vi kom dit, der lå sørgående hurtigrute også ved kaia. Og jeg og Anton, vi sto på dekket. Så sier han Anton – der borte går han far – etter kaia, innigjenna en dør. Og vi fortalte til mor, men hun trodde ikke oss.

Nesten forlis
Og vi havna i Tromsø. Vi kom til Tromsø, og så ble vi sendt med Rosendal hit til Trollholmsund. I Kårhamn, der var en svær bøya. Dem fikk ikke lov å henge i den bøya, men dem ankra bare ut i havet der. Så ble det uvær. Jeg husker det der. Vi var jo nesten helt i fjæra når …

Vi holdt på å forlise. Den rak jo med de betøyningene der. Og mor skulle gå bakover og varsle maskinisten om at vi holder på å reke i fjæra med båten. Og hun tar de to dørene opp, klatrer opp og … Vi var fremme i lugaren. Maskinmannskapet, de sov jo bak. Hun tar de der dørene … Eldstesøster sier til henne – Mor, du må ikke gå! Og holder henne igjen. Og hun slapp de der dørene, og de klappet igjen, og det small bare. Og med det der våkna maskinisten. Og han kom springende og rope til mor – du må kle på alle sammen! Alle ungan. – Hvis ikke motoren starter nå, så er vi ferdig. Og han sprang – den var tung å starte, motoren på Rosendal. Men da starta den med første forsøk. Og han tok og kjørte med betøyning og alt, og hengte fast i den der bøya. Da var det nært – vi var helt i fjæra.

Var det flere familier med båten?
Nei, det var bare vi. Mor med oss. Og vi kom til Trollholmsund den samme datoen, med Rosendal. Den kom med oss hit. En gammel sildesnurper. Det husket Anton, at det var samme dato vi kom tilbake, året etter. Da freden kom så – alle ville jo hjem. Men det var ikke mye å komme til.

Dere var vel redd når dere var i båten?
Ja, akkurat da vi holdt på å forlise. Det var ikke bare – det var jo miner overalt. Det var ikke så enkelt.

Tak over hodet
Eldste bror og far, de hadde laget tak over huskjelleren. Og der bodde vi. Og så ble det setta opp en gjenreisningsbrakke der nede. Og der bodde vi til huset ble bygd opp. Det kom to snekkere fra Oslo, Karsten og Wilhelm, og setta opp det huset her. To gutter ifra Oslo kom hit, og setta opp våres hus. Det var ikke enkelt i den tida. Alt var brent. Det var bare skorsteiner som pekte opp.

Det var vel mange som var kommet tilbake da dere kom?
Ja. Onkel Karl også, han som bodde her oppe. Dem var jo også evakuert. Jeg husker ikke hvor dem hadde vært.

Fikk spissa tilbake
Var det noe som sto igjen her?
Ingenting! Det var bare huskjellere, og skorsteiner som pekte opp. Det var dårlig stelt, men folk var jo vant å berges i den tida. Vi var jo heldig som hadde den spissa som far elta da tyskerne tok oss. Den der tre-roms spissa. Den hadde rekt på Trollholmen, og Petter Klausen fant den der. Han var huleboer. Han hadde lappa det der hullet, der hvor branngranaten hadde brent. Lappa med blysink. Og med den båten kunne vi ro – vi rodde fiske med den båten i masse år, og vi berga oss da. Vi hadde jo båt når vi kom tilbake. Petter hadde berga den båten på Trollholmen. Den var rekt i fjæra. Det var akkurat som mennesker som hadde lagt den imellom to steiner. Så den lå godt der. En vinter. At den ikke knustes. Og da hadde vi jo båt å fiske med når vi kom tilbake. Den hadde vi i masse år. Vi rodde og fiska og berga oss. Og tjente penger til livets opphold.

Den der spissbåten, den var laget i Østerbotn. Det var tre-roms spissa. Det var fin båt, det var god sjøbåt det der.

Og det var det folk fiska med her inne i fjorden?
Ja, vi måtte bare ro. Og seile. Vi seilte med den. Det var ikke motor.

Hvor lenge brukte dere seil?
Vi brukte helt til ’60-årene. Da kom Kohler-motoren. Da fikk dem motor i spissa, og da var det jo helt annet. Små bensinmotorer. Folk hadde jo ikke så god råd heller da, etter krigen.

Kua Elmida
Far og eldste bror reiste nordover når frigjøringa kom. Dem reiste hit for å lage en plass å bo. Da fikk dem kua med seg fra bondegården som vi var evakuert til ved Hamar. Den ble lasta av i Børselv, og rodd over med pram. Og da hadde vi jo melk, og det var god melk. Og det var det som berga oss. Elmida het den kua. Og båten hadde vi også da, vet du, når den var rekt på Trollholmen.

Dem må ha hatt det veldig tøft, her … Å lage et sted til kua å være og … Tak over kjelleren, og …

Sauene stakkar
De stakkars sauene, de ble springende her oppe når vi ble evakuert sørover. Hva som ble gjort med dem, det vet jeg ikke. Men kyrne ble slakta vekk. Hva som skjedde med sauene, det er ikke godt å si.

Før evakueringa: Bombing og flystyrt
Når de tyske flyene kom over her i lav høyde, når de for ut i Barentshavet med bombelast, så pleide far å ta oss med i kjelleren. Da gjømte vi oss der. I huskjelleren. Og en gang når dem kom tilbake fra Barentshavet de der flyene, så slapp dem bombelast på de der holman der inni – Akkøya og … Og jeg og Anton vi sto en gang i vinduet og kjeik når dem kom tilbake de der flyan, og bomba nede på holmene der. Og det var overskyet da. Da kom et fly nedover, og slapp bombene, og var på tur opp. Og så kom en annen, og da var de borte i hverandre med vingene. Og den som var på tur nedover, den stupte på Akkøya. Den som var på tur opp. Den ramla på Akkøya, på den der hylla på austsida. Og det andre, det stupte i havet. To tyske fly. Men det var en som berga – en som hadde hoppa ut av flyet når det kom ned, før det stupte i havet. En tysker. Det var folk i nærheten, og de berga han. Plukka han opp.

Var det tyskere som fant han?
Nei, det var folk som var her og rodde. Fiskere. Og tyskere kom og hentet han.

De fant vel flyet på Akkøya?
Ja, det lå jo der. Det var ikke mye å hente, gammel … maskingevær, og flydeler som var spredt utover. Det eksploderte jo når det ramla ned på østsida av Akkøya.

Om tyske soldater
De tyske soldater som kom her, de spurte oss unger om vi har sett Alta bataljon. Alta bataljon det var der, pekte dem (opp), men trøndere, det var bare sånn (pekte ned). Dem var livende redd Alta bataljon. Dem spurte bestandig om vi har sett Alta bataljon. Dem var jo gamle jegere de der i Alta bataljon.

Så dere unger ble kjent med soldater?
Ja. En gang var jeg og Anton her nede i fjæra og lekte med spissa. En søndag. Det var jo vestavind og ... Så kom det to tyske soldater. De ville låne den der spissa. Den der spissbåten. Ja, vi tok årene ut. Ja, det var helt i orden, sa dem, vi kunne bare ta de vekk. Og så gikk dem i båten og flirte enda – la de mauserne der og ... Og vi skjøv dem ut med den der spissa. Det var jo vestavind, vi regnet med at dem reker til havs med den der. Nei da, de fant de der som var nede i båten og kava seg på land. To tyske soldater. Dem flirte bare, og så dro dem derifra. Dem hadde vel småsøsken hjemme. Dem var jo jaga hit å tulle.

Men de her Kolvik-tyskeran, dem gikk jo bare forbi hula. Jeg tror de visste at vi var der. Men det var Sandvik-tyskerne som tok oss vekk derifra. Heldigvis. Vi hadde jo tyskere på hver side – i Kokvik og her oppe også, Tyskeberget. Det fikk navnet Tyskeberget, det der.

Skolegang sørpå og i Billefjord
Jeg begynte på Keurun skole, og der gikk jeg i første klasse. Egentlig skulle jeg begynne på skole her, men kunne ikke det på grunn av krigen. Og når vi kom nordover, så gikk det noen år, så fikk vi begynne på skole her i Billefjord. Det var en gammel tyskbrakke, der hvor samvirke … ved elva der. Der gikk vi på skole, og vi måtte gå på ski over fjellet om vinteren, med de her treskiene. Når det var mildvær, det var ikke så enkelt å gå med de der, det klabba jo sne under de der. Det hadde vært bedre å gå uten ski. Man var jo sliten når vi kom hjem, tilbake. Og når det var barmark, så spaserte vi rundt, gikk over Mesterfjellet og til Billefjord på skolen, og tilbake igjen når skolen var ferdig. Men melkeflaka oppi ryggsekken og brødskiva. (Ler)

Hvordan var det å gå på skole sørpå, for dere som var samisktalende?
Det var fin der, på Keurun. Det gikk på norsk der, og det gikk jo kjempefint. Men det var mye tyngre når vi kom tilbake hit – det var så lang skolevei. Det var ikke noen plasser å være. Vi måtte komme oss hjem når skolen var ferdig. Det var helt til Billefjord, og så tilbake igjen.

Da Kolvik barnehjem brant
Vi var jo her i huset da Kolvik barnehjem brann opp. Da kom det tjærapapp, og en masse røyk over det fjellet. Det kom svart papp og alt mulig flyganes over der. Der brann jo masse folk inne – unger brann jo inne der. Tyskerne hadde tatt det der barnehjemmet, og jaget ungene i øverste etasje. Og sjøl bodde dem nede.

Man vet vel ikke hvorfor det ble brann?
Det er ikke godt å si. Det er ikke godt å si hvorfor det tok fyr.

Bilder fra hule i Storbukt

Hule Storbukt innrisset tekst 501xHule Storbukt 501Utsikt fra hule Storbukt 501x

Evakueringsprosjektet

Mearrasiida liten uten tekst Intervju og bilder: Svanhild Andersen
 Mearrasiida 2019