Krigsårene og flyktningtilværelse 1940-1945
Fortellingen handler om opplevelser fra krigsårene 1940 til 1944, og om evakueringshøsten 1944 og frigjøringsvåren 1945 slik min to år eldre bror Hermann og jeg kan huske. Jeg har tatt med det vi opplevde selv og det vi hørte i vår oppvekst hjemme og i nærmiljøet. Hjemme hos oss var det lite snakk om evakueringen og huleboerlivet.
”Det er ingenting å snakke om - det er ikke noe å minnes,” sa de voksne når vi ungene kom inn på temaet. Men mor hadde ei tante, Ingahkku, som likte å fortelle om små og store hendelser. Hun var gift med bestefars yngste bror, Erik. Familien bodde på slektsgården Slåtten i Kolvik og vi var nære og gode naboer. To år etter krigens slutt sendte Ingahkku et brev til Norges Finnemisjon, hvor hun beskrev sine opplevelser som huleboer. Beskrivelsen hennes er tidsnær, og derfor en unik dokumentasjon. Jeg har tatt med noen sitater fra hennes brev, da hun, mannen Erik, dattera Marie og sønnen Johan delte huleboerlivet sammen med oss i torvgammen ved Milletjavri.
Jeg har også tatt med en liten historie som fars fetter, Hans Mathisen, fortalte meg for mange år siden i Albir i Spania. Jeg skrev ned det han husket fra evakueringstiden. Notatene, som var gått i glemmeboken, dukket opp etter at jeg begynte å skrive om min tid som flyktning i eget land.
Om gården og storfamilien under samme tak
Les her.
Husdyr, våpen og radio blir beslaglagt
Med tyskernes ankomst ble folks hverdag totalt endret. Det ble innført bl.a. blending av vinduene. Folk ble beordra til å bruke sorte blendingsgardiner slik at lys ikke skulle sees. I nesten fem år så Kolvik ut som en ubebodd ødemark når mørket seg på. Det var ikke lov å ferdes hvor som helst og det ble satt opp forbudsskilt og annet informasjon i mange områder.
En dag kom lensmannen til oss og krevde å få utlevert skytevåpen og radio. Han bodde i bygda og visste godt hva de fleste hadde i husene sine. Bestefar, far og onkel Mikkel måtte gi fra seg hagla og rifla. Disse hadde de brukt de til å hente nødvendig mat i naturen. Det ble mindre mat i hjemmene da det ble slutt på kjøtt av sel, sjøfugl, rype og hare. Folk måtte nå bruke mindre effektive fangstmetoder som snarer og garn. Far brukte ofte å fortelle om hvor ille det var at han ikke lenger kunne dra på hvitrevjakt på Skaidividda. Han og kameraten, John Ole Johnsen, Storbukt, hadde i sine unge dager vært ivrige jegere. De jakta mest på hvitrev. De gikk på ski fra Kolvik til jaktområdet. De drev jakt fra vest av Skaidivannet til Neidan og mange ganger sørover mot gaisaene/tind, høye fjell. De hadde flere baser på fjellet, blant annet hadde de en gamme ved Buoidenjunni som de ofte benyttet seg av. Far brukte å fortelle at det spøkte i gammen. Enkelte ganger kunne han og kameraten våkne om natta av at noen rotet i ovnen. Da de slo opp øynene fikk de glimt av ei gammel kone med skaut på hodet som forsvant ut døra. Det var vel bare synsbedrag, for de var nok trøtte og slitne etter lange økter på fjellet uten blund på øyet.
Tyskere beslagla husdyr
Da tyskerne kom hadde de med seg det meste av hva de trengte av mat, klær og annet. Men når de fikk lyst på fersk kjøtt, dro de bare innom en gård og henta ei ku eller noen lam/sauer. Tyskere hadde bestemt at fjøsene ikke skulle tømmes for dyr, det skulle bli ei ku og noen sauer igjen i hvert fjøs. De kom også til oss og tok med seg ei ku, noen sauer og den ene hesten. Mor hadde tre kuer, men lurte tyskere ved å gjemme ei i gjødselkjelleren. Det måtte ha vært ei klok ku, for det var som hun visste at hun var i fare, og ga ikke fra seg en lyd mens tyskere var på gården. Mor snakket ofte om den snille og kloke kua.
Tyske bombefly på Banak
I Kolvik bodde det mange fiskere og de var så å si daglig ute på fjorden etter kokfisk og fisk for salg. Fiskekjøper Arthur Bye i Kolvik tok imot fisk for salting og tørking. Han hadde kjøle-/fryselager for fisk. Fryselageret var isolert med sagflis og torv. Om vinteren når isen var på det tykkeste på Kolvikvannet, fikk han noen hestekarer til å sage is i blokker og å kjøre det ned til islageret. Isen lå til langt ut på våren og sommeren. I Santhanstider, før makkflua levna til, ble mye fisk hengt opp til tørk. Senhøstes kom fiskeoppkjøperen sjøvegen og henta tørrfisk og flyndre.
På sine fisketurer kom fiskere ofte utfor mange opplevelser og noen var også ubehagelige og skremmende. De kunne ofte havne midt inn i bomberegnet fra tyske bombefly, som returnerte til Banak etter tokt over Østhavet eller Russland. Mor fortalte at flyene ikke kunne lande på Banak med bomber om bord. Bombene måtte først droppes før de kunne lande trygt. Tyskere slapp derfor restlasta over holmer og skjær rett utenfor bygdene Kolvik, Orkanluokta og Goarahat. Det var mange vindusruter som ble knust under de voldsomme smellene. På mange av øyene kan vi den dag i dag, 70 år etter krigen, finne rester etter fly, bombekratere og stygge sår i naturen.
En dag var noen fiskere fra Kolvik ute på fiske ved Ingerskjæret på østsiden av Akansuolu da to tyske fly kolliderte rett over hodene på dem. Det ble noen redselsfulle sekunder idet flyene styrtet. Det ene flyet traff øya med et kraftig smell og det andre styrta i sjøen like ved en fiskebåt. Tyskere på post hadde sett det hele. Fiskere som hadde vært i nærheten ble senere avhørt av tyskere, men de slapp fri.
Hermann forteller: ”En gang kom et fly i lav høyde over barnehjemstomta i Kolvik. Den var sort i fargen og fløy over Kolvikbukta i retning Banak. Flyet var kommet et stykke innover fjorden da alarmen gikk. Det ble forferdelig skyting, jeg syntes at det smalt overalt, men tyskerne greide ikke å treffe flyet fordi det fløy så lavt – det var et russisk fly, ble det sagt.”
Etter krigen ble det fortalt om et fly som nesten fløy inn i et hus i Storbukt, i siste liten klarte piloten å få løfta maskinen opp over hustaket. Det må ha vært nifst mens det sto på, men en enorm lettelse for dem som var i huset og for dem som sto et stykke unna og så hendelsen.
Nytt hus og bestefars sjøbu
Les her
Tyske soldater på loftet
Les her
Barnehjemmet i Kolvik blir til aske
Les her
Søndagsskole
Les her
Kolvik blir sjøflyhavn på tampen av krigen
Les her
Rykter om tvangsevakuering
Sensommeren 1944 begynte det å ryktes at sivilbefolkningen i Finnmark skulle tvangsevakueres til Sør-Norge. Det ble sagt fra tysk hold at finnmarkingene skulle skånes for russernes umenneskelighet. Hermann husker endeløse kolonner med russiske fanger, tyske soldater, kjøretøyer og hester på veien mellom Lakselv og Billefjord. De voksne fortalte at det var russere som var på frammarsj. Far og de andre snakket om at russere snart ville komme til Kirkenes og at de om en stund ville være i Kolvik. Hermann kan huske at folk var engstelige. Ingen likte tanken på en eventuell krigshandling i området.
En dag fortalte noen tyske soldater at Finnmark skulle brennes og at alle sivile måtte følge med tyskere sørover. Hermann overhørte også far og onkel Mikkel legge planer om å rømme til skogs istedenfor å bli med tyskere sørover.
Ingahkku skriver: ”Det er i september måned. Alt går sin vante gang og ryktene svirrer om at tyskerne er på retrett på Østfronten. I slutten av måneden begynner en frivillig evakuering østfra. En stund senere fortelles det at tyskerne brenner husene og jager folk av gårde, men enda kan vi ikke få oss til å tro at de kan være så umenneskelige. Ikke før vi med våre egne øyne ser at de begynner å ta våre dyr.
En dag blir vi forskrekket. Tyskerne tar til med å arrestere våre unge menn. Det blir en større ståhei og alle flykter til skogs. Det går på livet løs, men man holder seg skjult lengst mulig.”
Evakueringsordre
I slutten av oktober 1944 ga den tyske overkommandoen ordre om at Finnmark og Nord-Troms skulle brennes og befolkningen tvangsevakueres. De som ble igjen ville bli skutt. I Porsanger kommune ble rundt 1/3 av befolkningen igjen. Noen rømte til Rohci og videre over vidda til Valjok, andre frista tilværelsen som huleboere. I vårt område ble huset til Aslak Olsen (fars fetter) i Fanasgohpi/Båtbukt beslaglagt av tyskere og brukt som ”lokkemat” i jakten på huleboere. Aslak ble tatt da han og kona forsøkte å rømme. Han ble sendt til Krøkebærsletta i Tromsø og videre til Grini.
Verdiene blir gjemt
Folk i bygda startet med å gjemme unna det de hadde av verdier. Ting som de kunne få bruk for når krigen engang var over. At alle ville komme tilbake til sine hjemplasser, var det ikke tvil om. Også mor og far gjemte bort eiendeler og andre saker som tålte å være ute gjennom vinteren. Noe ble gjemt mellom store steiner og annet i bergsprekker og huler. Onkel Mikkel demonterte symaskinene (en for skinn og en for stoff) og strødde delene her og der mellom steinene under berget rett utenfor gården. Symaskinen for skinn hadde bestemor Laahtaan Anni hatt med seg fra Børselv da hun giftet seg med bestefar og flyttet over fjorden. ”Skinnmaskinen” ble sist brukt da Solveig sydde dorka (ytterplagg av sauskinn) til Porsanger museum i Lakselv. Smia ble tømt for alt av inventar, som ble gjemt i steinura ovenfor gården. Sjøbua ble tatt ned og tømmeret spredd rundt Saltegohpi. I en bergkløft like ovenfor gården hadde far og onkel Mikkel i hemmelighet bygd et mat- og utstyrslager, som var svært godt kamuflert. Lageret var gjort vanntett ved hjelp av store neverflak. Her ble mel, tørrmat, klær og annet dyrebart gjemt.
Tyskere hadde satt opp et skilt på nordsiden av gården ved ”Sandvikporten” der stien til Sandvik startet. På skiltet var det brent inn et dødninghode, som betydde at ingen hadde lov å gå videre mot Sanvikhalvøya. Vi barn hadde fått streng beskjed om ikke å gå forbi skiltet.
Far og onkel Mikkel bygde torvgamme
På bildet: Onkel Mikkel (Eliassen) og min far (Per Amundsen)
Far og onkel Mikkel hadde trosset tyskeres forbud om å ferdes i retning Sandvikhalvøya. Uten å bli oppdaget av tyskere hadde de bygd en gamme ved Milletjavri, et lite vann som ligger ca. to kilometer nord for Kolvik og vel tre km vest for tyskeres store militærforlegning mellom Ytre og Indre Sandvik. Det var ganske dristig gjort, men kanskje lurt. Tyskere ville forhåpentligvis ikke lete etter huleboere i sitt nærområde, og det viste seg å stemme.
Hermann husker at far jobbet mange netter for å få gammen ferdig. Den var på ni-ti kvadratmeter og lå i en grop inntil et berg på sydsiden av vannet. Det gikk en gammel krøttersti mellom gammen og Milletjavri. Terrenget der gammen var satt opp var noe ulendt. Der var en ganske tett skog med småbjørk og mye vierkratt. Gammen ble kamuflert slik at den så ut som en stor stein, det hang lyng ned fra taket. Det var nesten umulig å oppdage den, selv for lokalkjente. Det ble sagt at man måtte komme på kloss hold for å se døra. Gammegulvet besto av et lag med tynne kvister og myrgress. For å unngå trekk i overgangen vegg og gulv var det godt isolert med tørr mose. I gammen var det benker som man enten kunne sitte på eller sove på. I en krok ble det senere satt inn en ovn/komfyr.
Det var ei våt myr i nærheten av gammen hvor det kunne bli hentet vann fra. Det ville ikke være trygt å hugge hull i isen på Milletjavri fordi tyskere kunne fort få mistanke om at det var folk i nærheten.
Vi forlater vårt hjem i Kolvik og blir huleboere
Ifølge leksikon er huleboer en betegnelse på de av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms som høsten 1944 trosset tyskeres ordre om evakuering og gjemte seg i utmarka. De bodde i gammer, i fjellhuler, i steinrøyser og under båthvelv mens de ventet på frigjøringen.
Hermann huske godt da vi fikk ordre om å forlate hjemmet vårt og gå til Billefjord dampskipskai for videre transport til Narvik. Ordren fra tyskere ble selvfølgelig ikke lystret for det gikk stygge rykter om at båtene med evakuerte ombord skulle senkes ute på det åpne hav. Hermann mener å husker at mor hadde radio som hun hadde gjemt ett eller annet sted. Den lytta hun på av og til, men måtte spare på batteriet da det ikke var mulig å få tak i et nytt.
Den dagen vi skulle dra til gammen, kom bestefar sin bror Erkkeaddja og spurte om han og kona Inga, sønnen Johan og dattera Marie kunne bli med oss. De hadde egentlig planlagt å rømme til Ahkansuolu/Akkøya, men følte seg tryggere sammen sine egne. ”Gammesjefen” onkel Mikkel sa straks at det kunne de, for gammelivet ville sikkert ikke bli langvarig. Russere ville snart være i Porsanger.
Bildet: Ingahkku og Erkkeaddja. Det er tatt like etter krigen.
Huleboerlivet
For oss startet huleboerlivet om kvelden den 5. november 1944. Vi måtte forlate vårt nye hus hvor vi hadde bodd nesten på dagen to år. Vi dro til skjulestedet ved Milletjavri istedenfor til Billefjord dampskipskai som tyskere hadde gitt ordre om. Noen dager tidligere hadde mor gjemt to strisekker med barneklær i skogen under torv og lyng. Da hun senere skulle hente noe tøy til oss barn, fant hun bare aske igjen etter sekkene. Tyskerne hadde funnet klærne og tent på. Før vi forlot Kolvik kan jeg huske at jeg satt på vedkassen i kjøkkenet og slet med å få på meg beksømstøvler. De var stive og harde og hadde snøring. Da jeg omsider hadde fått på meg støvlene, begynte det å prikke i tærne. Det gjorde sikkert vondt, for jeg kan huske at jeg begynte å skrike. Mor kom og hjalp litt og alt ble bra.
Slik beskriver Ingahkku dagen: ”Det er søndag 5. november. Alt er så uhyggelig rundt omkring oss. Vi kan allerede se tyskerne svi av husene på østsiden av fjorden. Det er ikke søndag lenger. Folk arbeider med å gjemme inventar o.a. i berghulene og i skogen. Det blir kveld og vi forlater vårt koselige hjem og våre kjære dyr til røvernes vold.”
Fra 5. november 1944 til begynnelsen av januar 1945 bodde tre barn og ni voksne i torvgammen på ca. 3x3 meter uten å bli oppdaget av tyskere. Lite ante vi at det en måned senere ville det komme ytterligere to familier å søke ly hos oss, seks barn og fire voksne. Gammen hadde ikke soveplass til alle, så mennene måtte finne seg et trykt sted ute hvor de sov under båtseil og presenninger. Den første kvelden og natta var lang og utrivelig, ble det sagt, men kanskje var den litt spennende for oss unger.
Brenningen
Les her
Livet i gammen de første ukene
Om dagen mens det var lyst, måtte alle holde seg i ro i gammen. Tyskere drev jakt på sauer mens det var dagslys, så da måtte vi være svært forsiktige. En kveld Hermann var ute og lekte hørte han plutselig skyting og noen som ropte ”halt” (stans på tysk). Han sprang inn og fortalte hva han hadde hørt og det ble øyeblikkelig stille i gammen, ingen sa noe, alle lyttet.
En annen gang ble vi skikkelig skremt. Vi var sikre på at tyskere hadde oppdaget gammen og at de skjøt over gammen for å skremme oss ut, men alle forholdt seg helt rolig. Like brått som skytingen hadde startet så stoppet den. De tyske soldatene dro sin vei. Det viste seg senere at soldatene hadde stått på berget tett inntil gammen og brukt berget på andre siden av dalen som blink.
Ved mørkets frambrudd om ettermiddagen/kvelden ble det igjen liv i gammen. Det ble laget mat, rent vann ble hentet inn og søppelvann båret ut. Alle måtte påse at eventuelle spor ble slettet. I den første tiden hadde ikke gammen ovn, så maten måtte tilberedes ute. Det måtte skje seint på kvelden eller om natta. Mannfolkene hadde laget et teltlignende utekjøkken av bjørkeris og kamuflert det godt. Midt inne i ”kjøkkenet” hadde de bygd en grue av stein. Her ble det kokt middagsmat, og på steinhellene ble det stekt vasskaker. Nesten som på steinaldertid. Teltet av bjørkeris sto der i mange dager, men en kveld ble ”kjøkkenet” fjernet og alle spor slettet. Noen var blitt engstelige og hadde fått en ekkel følelse av at tyskerne ville komme å finne matplassen. Ganske riktig, neste dag gikk noen soldater rett over plassen.
Natta etter måtte et par menn dra til bygda for å lete etter en brukbar komfyr. De kom tilbake med en komfyr i ganske god stand. Det ble mye lettere å lage mat, men det ble også mye trangere i den fra før av overfylte gammen. Vinteren lot vente på seg og det var bra for oss og for alle de som hadde gjemt seg unna tyskerne. Så lenge det var barmark og bekmørkt kunne de voksne dra ned til bygda på rekognoseringstokt. Mange ganger kom de tilbake med mat som tyskerne hadde ”kasta” eller ikke brydd seg om. Noen ganger var det nære på at tyskere tok dem.
Ingahkku sin beskrivelse av livet i gammen: ”Oppholdet i gammen syntes mange ganger uutholdelig. Særlig var det tilfelle om dagen. Da måtte vi sitte helt stille og lytte til hver eneste mistenkelige lyd som hørtes. Men spenningen holdt oss oppe. Det var som et spill med livet som innsats. En visste ikke hva disse barbarerne kunne finne på, hvis de fant oss en dag. Og selv om vi ikke ble oppdaget, så hadde vi ikke for rikelig med mat.”
Dramatikk ved brødlageret i Goarahat slik far sin fetter Hans fortalte meg
Les her
Overraskende ”besøk”
I desember måned er det mørkt store deler av døgnet. Mørket gjorde det lettere for folk å flykte fra tyskere. Høsten og førjulsvinteren 1944 var spesiell mild og snøfattig. På lavlandet og ved sjøen var marka nesten snøfri. Den uvanlige lange og tørre høsten gjorde sitt til at folk overlevde under vanskelige forhold. Vi hadde bodd ved Milletjavri en måned da vi fikk overraskende ”besøk” som skulle vare i vel to uker. Tante Grethe, onkel Anton og deres tre barn, Borghild, Bjørn og Arnulf, dukket plutselig opp.
Tyskere hadde tatt dem i en gamme på sørsiden av Goarahatjavri. De var blitt ført ned til Nilsenhuset i Billefjord. Huset ble av tyskere brukt som oppsamlingssted av flyktninger eller rømlinger som noen sa. Fra Nilsenhuset ble flyktningene transportert videre med lastebiler. I all kaoset ble eldstegutten Bjørn på 6 år borte og det ble lett overalt. Til slutt ble han funnet i en av lastebilene. Der satt Bjørn glad og fornøyd for han skulle kjøre bil. Tante Grethe greide å lokke gutten ned fra lasteplanet og inn i huset til et rom på baksiden hvor resten av familien sto og venta. Det var mye rop og skrik både inne og ute, og dessuten var det bekmørkt. Det var en svært høvelig tid å stikke av på. Tante kjente til gammen vår og hun visste presist hvor den lå. Hun var vokst opp i Kolvik hos bestemor og hadde som ung jente gjette sauer ved Milletjavri. Ungene ble i tur og orden lempa ut gjennom vinduet og foreldrene jumpa etter. Dette så Ole Johannessen, så han flyktet etter med kona og tre barn. Det var kaotiske forhold i Nilsenhuset, så de ble ikke oppdaget og kanskje heller aldri savnet.
Ingahkku beskriver: ”De som rømte kom gråtende til oss, mens vi holdt på å spise frokost. Det hadde vært ”rørelse” hos Nilsens dagen før, og dette hadde preget den ene av familiefedrene. Hans familie var blitt delt. To av døtrene var blitt transportert sørover med tyskerne, så han var igjen med kona og de tre minste barna. I farten hadde de tatt døtrenes ransler istedenfor sine egne, så de var faktisk ribbet for klær. Vi forsøkte å ta oss av de to familiene så godt vi kunne. Trangt ble det i gammen, men i nøden må en friste mange slags tilværelser. Nå var vi 25 personer i gammen, og dette belegget hadde vi i to uker til tyskerne var ferdige med sine ødeleggelser i midten av desember.”
25 mennesker på rundt ti kvadratmeter
Hermann kan godt huske at det var vanskelig for så mange barn å være i ro. Mødrene hysjet på oss hele tiden. Vi fikk bare bruke hviskestemme og måtte for all del ikke gråte, spesielt ikke om dagen når tyskere var ute og jaktet på sauer. Det var som om vi barna forsto alvoret og forholdt oss stort sett i ro. Det var sikkert ikke lett å la være og snakke sammen på vanlig måte. Vi var tross alt ni barn i alder to til ti år som bodde sammen i en periode på 14 dager. Etter mørkets frembrudd var det tryggere, da kunne vi gå ut å leke. Erling, sønnen til Ole Johannessen, hadde med seg en lekepistol, en bue og noen kuler av tre. Alt hadde han smidd sjøl av bjørk. Kulene brukte han til både pistolen og buen og han var flink til å treffe blink.
Skremmende stillhet - som i ingenmannsland
Etter at tyskere hadde brent opp alt som kunne bli brukt som innsmett, begynte de tilbaketrekkingen mot Sør-Norge. Russere var kommet til Tanabru, men da brua var sprengt i stykker måtte de stanse. Vi ble boende i ”ingenmannsland”. Ingen skuddsalver hørtes mer, ingen skarpe smell fra eksplosjoner, ingen bjeffing av tyske schæfere og heller ikke sauebrek. Det var skremmende. Alle undret seg og spurte hverandre om hva som nå ville skje. Så stille hadde det ikke vært på fire år. Håpet var at tyskerne var reist for godt.
Ryktene begynte å svirre. Folk hadde verken radio eller aviser og heller ikke noen annen form for informasjon, men det var alltid noen som visste noe. Det gikk rykter om at den siste evakueringsbåten var skutt i senk av russiske fly ytterst ute i Porsangerfjorden, og at norske styrker var i anmarsj. Huleboerne begynte å røre på seg, de kom ut av sine gammer og skjulesteder. Mange som hadde rømt til fjells kom ned til Fanasgohpi ved Goarahatjavri hvor de fant gården til Aslak Olsen like hel som før brenningen startet.
Innsamling av brakkelemmer
Folket var selvfølgelig glade over at stillheten var tilbake i bygdene. De begynte å samle sammen materialer, planker og andre nyttige ting. Ingen ante at tyskerne og også de allierte med jevne mellomrom sendte patruljer til vestsiden av Porsangerfjorden. Allierte patruljer besto av nordmenn som hadde fått militær opplæring i Sverige og England. Utover vinteren 1945 hadde tyske og norske soldater mange trefninger, men ingen sivile liv gikk tapt. For hver dag som gikk ble folk mer og mer dristige. Far og onkel Mikkel fant endel brakkelemmer, som tyskerne ikke hadde brent. Lemmene dro de på kjelke til Kolvik. De skulle bygge en provisorisk brakke på branntomta.
Tyskere kom overraskende tilbake
Freden og gleden skulle ikke vare lenge, bare over jule- og nyårshelga. Vi ble oppdaget av tyskere i Hjalmarhytta ved Measttarjavri. En tysk patrulje på 33 mann kom tilbake til Billefjord området. De delte seg i tropper på 11 for å lete etter folk de visste eller antok var blitt igjen etter tvangsevakueringen.
Den 3.januar 1945 ble vi overrasket av en tysk tropp, mens vi holdt på å samle sammen materialer og annet utstyr til vårt nye hjem i Kolvik. Under kaffepausen var alle inne i hytta for å koke erstatningskaffe eller ”erstatningssverte”, som det het den gang. Tyskerne ga oss ordre om å bli i hytta til neste dag for da ville de komme tilbake å føre oss videre. Den tyske troppen dro av gårde og like etterpå kom en patrulje fra Lakselv med norske soldater. De hadde fått beskjed om å dra til Nordskog for å ta opp kampen mot tyske styrker. Soldatene trudde selvfølgelig at det var tyskere som var i hytta. Det ble noen dramatiske minutter før de oppdaget at det var sivile inne i hytta.
Ingahkku beskriver dramaet: ”De ser straks at det er fullt av folk der inne, men de kan ikke fastslå språket. En av soldatene er allerede stillet ferdig ved et av vinduene med en håndgranat. Vi sitter inne i hytta og aner fred og ingen fare. Riktignok har vi ventet så smått på våre norske gutter. Så går noen av oss ut, men det syn som møter dem er ikke akkurat oppmuntrende. Rundt hytta står hvitkledde skikkelser på kne med geværene til kinnet. En står rett utenfor døra og sikter rett på dem med et maskingevær. Plutselig spretter denne skikkelsen opp, kjører maskingeværet inn i døråpningen og roper ”heraus”. Det er sjefen for den norske styrken. Han trudde det var tyskere inne i hytta og ville tvinge dem ut. Men straks han ser at det er sivile, begynner han å snakke norsk. Det var like før soldaten ved vinduet skulle ha sendt håndgranaten inn til oss, for han syntes også det var tysk som ble snakket.”
Soldatene ba oss om å finne et annet sted å være for de ville vente på tyskerne. Vi forlot hytta og dro tilbake til gammen vår ved Milletjavri. Denne gangen var vi ikke så nøye med å skjule sporene våre. Vi var sikre på at det ville være over og ut med den tyske troppen når de kom tilbake til Hjalmarhytta og møtte soldatene fra Bergkompani. Tyskere drøyde med å komme. Soldatene ble både trøtte og sultne av all ventingen og dro tilbake til Lakselv uten å ha fått løsnet et eneste skudd mot fienden.
Vi ble tatt for annen gang
Like etter at de norske soldatene hadde forlatt Hjalmarhytta kom tyskere. De fant sporene våre og kom strake veien til vårt skjulested ved Milletjavri. Hermann kan huske at det var morgen da tyskerne kom til gammen. Med skuddklare maskinpistoler kommanderte de oss ut av gammen, mens de ropte og skrek både på tysk og norsk. De hadde med seg en nazist, Odd Stigen, som kom med mange trusler. De ville brenne alt vi hadde og samme dag jage oss over fjellet til Repparfjord. Han truet med å skyte oss alle sammen hvis ikke vi fulgte ordre.
Ingahkku skriver: ”En underoffiser kaller oss for spioner og truer med å brenne resten av våre eiendeler. Men da tok jeg den frihet å lese ham en lekse hvordan tyskerne hadde gjort seg til venner med hele det norske folk, og hvordan de nå herjer som røvere og plyndrere. Men den Gud som troner i himmelen skal betale det tyske folk for alle deres gjerninger”.
En tysk soldat (sambandsmann) som jobbet med en sender, fortalte at en destroyer ville være i Billefjord om noen dager og at den ville frakte oss sørover. Vi var sikre på at denne gangen ville vi ikke slippe unna, vi måtte nok reise sørover.
Tyskere roet seg ned og etter hvert normaliserte det seg. Jeg kan huske at vi barna satt ved siden av hverandre på en av benkene i gammen. Ingahkku satt ved en annen benk med Marie skjult bak ryggen, da en tysker kom inn. Vi må ha sett skrekkslagne ut for tyskeren stakk handa i frakkelomma si og dro opp en pose med ”bonbon”, tysk drops. Åge og jeg tok imot sukkertøyet, smattet og var sikkert veldig fornøyde. Hermann derimot, ville ikke ta imot ”gotter” av tyskere. Jeg tittet på han og syntes det var rart at han ikke tok imot ”bonbon” for sukkertøy var det beste han visste. Hermann fortalte senere at han var blitt sint på tyskere som truet med å ta oss. Ingahkku var engstelig og redd for sin 17 år gamle datter Marie. Tyskere hadde tidligere beordret unge jenter til arbeid i leirene sine, men ikke denne gangen.
De voksne samlet sammen saker og ting, men det gikk langsomt med pakking av kjelkene. Etter hvert hjalp soldatene til. Far hadde en ganske stor og smal pulk. Det var en tyskprodusert sanitetspulk som han hadde funnet på en av sine mange speidingsturer. Åge og jeg ble putta i pulken sammen med litt mat og det lille vi hadde av eiendeler. Hermann som var eldst, måtte gå sammen med mor. Like før vi startet var han innom gammen og hentet vekkeruret. Det var et fint ur med ringeklokke på toppen og et skikkelig håndtak å holde i. Ei klokke som ringte var viktig å ha med seg, alle hadde et vekkerur. Med hver sin ryggsekk på ryggen var mor og far de første som var startklare. De fikk ordre om å dra til Hjalmarhytta og vente der på resten av følget. Vi dro uten tysk vakt.
Erkkeaddja hadde en stor og tung kjelke, han greidde ikke å trekke den alene. En tysk soldat tilbød seg å hjelpe Erkkeaddja mot at Marie bar maskinpistolen hans. Det gikk langsomt og tregt opp bakken fra gammen. Det var ingen sti å gå etter så de måtte snirkle seg mellom trær og busker. Enkelte plasser måtte de hugge ned noen trær fordi kjelkene var pakket altfor brede. Jeg husker at far gikk foran med lange steg. Han hadde pulken etter seg, mens mor og Hermann småsprang bak pulken. Da vi kom over første bakketopp og tyskere ikke så oss mer, ble det fart på oss. Far løp ned bakkeskråningen mot Ballojavri. Jeg titta ofte tilbake for å se om Hermann og mor kom etter. Jo, de løp arm i arm, Hermann med vekkeruret dinglende i høyre handa. Vekkeruret hadde vi det i mange år etter krigen. Ned på ei myr ved vannet stanset far og lyttet etter om resten av følget. Da vi verken hørte eller så noe til dem dro vi videre til Hjalmarhytta. Far hadde gjort en avtale med onkel Mikkel om å legge igjen en stormlykt der.
Vi rømte fra tyskere for tredje og siste gang
Mor og far stoppet et øyeblikk utenfor hytta og lyttet før vi satte av gårde mot Kolvik. Håpet var å finne robåten som Petter Klausen (mor sin onkel) hadde gjemt mellom noen steiner ved sjøkanten. Hermann husker at vi sprang på nordsiden av Measttarjavri ned mot Jovsetgeddi. Jeg hadde mast om å få løpe etter pulken sammen med han og mor. Til slutt fikk jeg lov, men måtte opp i pulken igjen da jeg sakket akterut. I Kolvik gikk ferden over flere eiendommer hvor det skulle ha vært hus, men alt var lagt øde. Det var stille i lufta og kanskje litt nifst.
Nede ved sjøen fant far ei to-roms spissa. Han skjøv båten ut, fikk oss unger og mor oppi og sletta alle spor etter oss. Alt foregikk i en fart. Det var mørkt, været var fint og sjøen var nesten speilblank.
Det ble en nervepirrende rotur ut Kolvikbukta, tyskere kunne kanskje nå oss. Far rodde alt han maktet helt til vi var så langt fra land at det var umulig å oppdage oss i mørket. Da vi rundet Skatnjarga oppdaget vi at ryggsekken var blitt igjen på stranda. Vi torde ikke å snu, men måtte videre. Opp i sekken lå det eneste vi ungene eide, hver vår kopp. Mors onkel Petter fant heldigvis ryggsekken, som soldatene ikke hadde sett eller brydd seg om. Far rodde langs land til Trollholmsund, derfra til østsiden av Trollholmen der det var nærmest å ro over til Vassa. Vi kom fram til folk på østsida av øya og fikk innsmett hos noen i en liten gamme. Mor sin tante Kirsten (Kirsteahkku) og mannen Per holdt til under en hvelva båt lenger oppe på øya.
Da tyskere og resten av vår familie kom til Hjalmarhytta, var ikke vi der som avtalt. Tyskere løp omkring og lette etter spor, tilslutt fant de spor som gikk i retning Kolvik. Onkel Mikkel kommandert som kjentmann og de fulgte etter oss helt ned til fjæra i Kolvikgohpi, men der forsvant alle spor. Soldatene fant ut at far hadde ført oss ut i sjøen og at vi alle var druknet.
Familiene gjenforenes
Noen dager senere rodde far fra Vassa til Viekkir på fastlandet. Til Viekkir var det kommet mange flyktninger fra vestsiden av fjorden for her sto det noen hus igjen. Tyskere hadde ikke rukket å tenne på de siste gårdene før de i all hast måtte forlate Børselv. Blant annet var huset og fjøsen på gården til Ellen Utsis foreldre ikke brent ned. I likhet med andre i Børselv hadde eierne rømt til fjells. Vi fikk plass i fjøsen hvor vi kunne sove i noen kubåser til neste dag. Jeg lå våken hele natta og var redd geita som sto bundet i båsen ved siden av. Ho kunne jo komme seg løs, husker jeg at jeg tenkte.
Noen dager senere flyttet vi til en tysk bunker nærmere bygda Børselv. Det føltes trykt å være der, ikke langt fra bestemors hjemplass Laahtaan. Vel ei uke etter kom resten av familien over fjorden.
Ingahkku forteller om det som skjedde etter at vi skilte lag ved Milletjavri: ”De (tyskerne) fører oss til Indre Billefjord. Der kommer de i forbindelse med de øvrige 22 tyskere gjennom en sender. Så blir vi transportert ned til et lite sted som heter Anopset ved sjøen. Det er massevis av tyskere og en hel del norske nazister. De befaler oss å holde oss inne i hus og passe på de seks kuene som folk hadde berget, inntil de fikk tak i en destroyer som skulle hente oss. En naziløytnant leser dødsdom over oss. Jeg måtte oversette den for de gamle. Og dødsdommen lød slik: Hvis man forsøker å rømme, blir tre av oss skutt, og hvis alle rømmer og senere blir fakket, blir alle ubønnhørlig skutt ned.”
Da tyskere etter noen dager ikke kom tilbake til Orkanluokta/Anopset, fikk noen tak i to robåter. Alle fikk plass i båtene, som de rodde med til Børselv. Vi hørte etterpå at den tyske destroyeren som skulle hente folk i Anopset var skutt i senk ved Store Tamsøy av et russisk fly.
Fire måneder i Børselv
Tyskere hadde i all hast forlatt Børselv da russerne begynte marsjen vestover fra Varanger. De måtte reise fra sine bunkere uten å rekke å ødelegge de. Dette var en lykke for oss og for de norske soldatene som var kommet for å hjelpe oss. Hermann kan huske hvordan bunkeren vi bodde i så ut. Han beskriver den slik: ”Bunkeren hadde 3 store rom som lå etter hverandre. I det første rommet bodde soldatene, i den andre fikk vi lov til å bo og i den tredje var det miner og annet ammunisjon som var blitt igjen etter tyskere. Det lå en mengde ledninger strødd rundt omkring i rommet. Vi barn fikk ikke lov å gå inn på ammunisjonslageret.
Ved inngangsdøra lå en stor tyskprodusert bombe på ca. en meter. De norske soldatene hadde armert bomben, men det lå ledninger alle veier og vi måtte ferdes forsiktig. Når vi skulle ut eller inn, måtte vi gå forbi bomben. Det samme måtte soldatene gjøre.”
”Legebesøk”
Jeg hadde jeg mistet neglen på den ene tommelen og det gjorde veldig vondt, husker jeg. Far tok meg til bunkeren hvor det var en sanitetssoldat. Jeg husker at vi gikk gjennom flere rom og det var mye vann på gulvene. Det var satt ut planker som vi kunne gå på og det var rent og lyst overalt, husker jeg. I bakgrunnen hørte jeg vakker musikk. Eller annet sted var det noen som spilte grammofon. Jeg kan ennå 70 år etter, føle den gode opplevelsen jeg den gang hadde. Jeg holdt far i armen og følte meg glad og trygg. Etter litt sårbehandling og forbinding hos ”legen” var alt det vonde som blåst bort og vi dro hjem glade og fornøyde med et minne rikere.
En dag jeg var på trappa til bunkeren og så på noen soldater som kastet snøball, kom en snøball plutselig mot meg og traff meg i det ene øyet. Mor fortalte at jeg satte i et forferdelig hyl og sprang inn. Litt senere kom soldatene med en bunke blader til meg og beklaget at de hadde brukt meg som blink. Billedbladene må ha hjulpet for jeg kan ikke huske at jeg hadde vondt i øyet mer.
Matmangel
Etter hvert begynte det å bli knapt med mat både hos oss og hos soldatene. Tyskere hadde ikke forlatt Porsanger helt, noen holdt til i Kistrand kirke. Det var derfor ikke trykt å ro ut på fjorden etter kokfisk. Vi måtte ta til takke med det vi fant av spiselig brød på tyske lagringssteder, brød som var overdynket med kreosot. Hermann kan huske at vi henta drikkevann med kjelke fra Børselva og det måtte mange runder til før det var nok for noen dager.
En dag måtte far og onkel over fjellet til Laksefjord. De hadde hørt at der var det fisk å få kjøpt. De gikk over Børselvfjellet på ski med en stor kjelke på slep. På Kunes var de heldige og fikk tak i mye fersk fisk, lever og rogn som de kunne ta med seg tilbake. På hjemveien ble de overrasket av et forferdelig uvær som holdt på å ta knekken på dem, men de klarte seg og kom velberga til Børselv. Med seg hadde de mat til mange fiskesultne sivile og soldater. Senere på våren kom et militærkjøkken med mat til soldatene i Børselv. Mye næringsrik og god mat, bl.a. hvetemel, rug, havregryn, ekte kaffe og forskjellig annet. Soldatene delte maten med de sivile. Det ble slutt på matrasjoneringen for en stund.
Frigjøring og feiring av nasjonaldagen i Børselv
I Børselv gikk det etter forholdene bra med oss alle, med unntak av bestefar sin søster, Anna. Hun klarte ikke strabasene, fikk dysenteri og døde like før frigjøringsdagen Hun ble gravlagt på Børselv kirkegård der mange av hennes forfedre ligger.
Hermann sitt minne fra frigjøringsdagen: ”Det norske militæret hadde radio. De kunne fortelle at det gikk dårlig med tyskerne og at de snart ville tape krigen. Så en dag kom gladmeldingen alle hadde ventet på - landet var fritt, tyskerne hadde kapitulert, dagen var 8. mai 1945. Det var vindstille, ganske varmt i lufta og sola skinte fra en blå himmel. Det ble feiring av dagen med flagg som plutselig dukket opp av intet, ingen vet hvor de kom fra, men flagg var det overalt. Folk sang, peip og gratulerte hverandre. Det var en gledens dag.”
En flott dag ble det også på 17.mai. Mor, far og Hermann dro av gårde for å feire dagen sammen med slekt og venner. Vi to yngste, Åge og jeg, fikk ikke være med. Vi måtte bli igjen i bunkeren hos bestefar. Men så kom mors kusine, Marie, tilfeldigvis innom oss. Jeg hadde sikkert fortalt henne at jeg måtte bli hjemme for hun kledde på meg med det peneste hun fant og tok meg med. Vi gikk ned til Børselva og fikk noen til å føre oss over med båt. Vel framme på jordet hvor 17. mai feiringen foregikk, var jeg snar til å finne mor. Hun var i ferd med å arrangere sekkeløp, samtidig som hun delte ut sjokolade til barna. Hermann og jeg hang ”i hælan” på henne og maste om mer sjokolade. Mor forklarte oss at det var flere andre barn som også hadde lyst på sjokolade, ikke bare vi. Lydige som vi var, godtok vi det og fant på noe annet å gjøre.
Tilbake til hjemplassen i Kolvik
Hermann forteller: ”En stund etter 17. mai feiringen sa far at det var på tide å reise hjem til Kolvik og bygge nytt hus.” Mor og vi tre barn måtte bli igjen i Børselv noen uker lengre. Far, bestefar og onkel Mikkel over fjorden for å se hvordan det stod til på hjemplassen. Det første møtet var noe skuffende. Mat og utstyrsgammen vår var brutt opp og det vi hadde igjen av mel og annen mat var borte. Senere fikk vi vite at det var noen norske soldater som hadde funnet lageret ved hjelp av en kjentmann. De hadde tatt med seg melet, men ikke annet
Materialet til bestefars sjøbu ble funnet og bua ble reist opp ved branntomta på gården. Det var det første ”etterkrigshus” vi bodde i. Deler av hestegammen var inntakt. Med litt reparasjon kunne den tas i bruk. Da alt var i orden rodde far over fjorden og hentet oss hjem. Han fikk noen til å føre oss over fjorden i en liten sjark. Det blåste litt friskt på sjøen så vi barna måtte oppholde oss under dekk. Jeg ble fort sjøsyk og måtte ofte opp i frisk luft. Det var egentlig greitt å bli litt sjøsyk, tenkte jeg. Turen over fjorden med fiskebåt var spennende. Vi gledet oss til å komme hjem, husker jeg. Kanskje fikk vi treffe lekekameratene våre, naboguttene Johan og Rolf. Båten gikk til moloen i Kolvikbukta hvor vi ble satt i land før den returnerte til Børselv for nye oppdrag.
Vi var de første som kom tilbake til bygda etter frigjøringen, vil jeg huske. Opp til gården måtte vi følge en grusvei et lite stykke. På veien holdt jeg mor i handa, da hun plutselig stoppa opp. Hun kikka seg rundt, tok skautet fra hodet, tørka noen tårer og utbrøt:
”Ikke et hus - ikke et menneske å se”.
Skrevet i 2016 av Tora Johansen
