Tyskere beslaglegger et soverom
Vi var akkurat flyttet inn i nyhuset så var tyskere der og ville ha et rom til sine nyankomne soldater. Tre unge gutter, blant dem en polsk gutt på 16-17, år flytta inn. Den polske gutten må ha savnet veldig sine foreldre. En dag ga han mor en lapp med navn og adresse til foreldrene i Polen. Mor skjønte at han ville at hun skulle skrive brev til dem etter krigens slutt og fortelle hvor han hadde vært og at han ble sendt til Østfronten/Russland. Det ble aldri sendt noe brev til Polen, for mor torde ikke å ta vare på adressen da evakueringsordren kom. Det var ikke godt å vite hva som ville skje om tyskere fant en adresse til noen i utlandet. Med soldatene kom det mange morsomme episoder, men også noen utfordringer. Bl.a. likte de unge guttene ikke fiskelukt og det ga de uttrykk for. Hver gang det ble kokt fisk, og det var ofte, så gren de på nesen og marsjerte rett ut. Etter hvert lærte soldatene seg til å like lukt av fisk, og forsynte seg godt av fatet når de ble bedt til fiskemiddag.
Soldatene oppdaget fort at det ikke fantes toalett i huset og at de måtte ut for å gjøre sitt fornødne. De fikk et problem. Det var høst, og ute var det mørkt og ofte blåste det en kald vind fra nord. De første gangene gikk de bare rett utfor inngangsdøra og gjorde sitt fornødne der. Dette likte ikke mor noe særlig så hver gang en soldat hadde vært ute, tok hun spaden og spadde alt vekk. Til slutt skjønte de tegninga og fant et mer egnet sted lenger unna.
Omtenksomme soldater
Hermann forteller: ”Soldatene ba meg ofte om å komme på besøk, og det likte jeg godt. De viste meg bilder fra bøker og aviser og jeg fikk lov til å lytte på felttelefonen som de hadde på rommet. En gang jeg var på besøk hos dem og skulle ned loftstrappa, var jeg litt uheldig. Jeg snublet på det øverste trinn og datt forlengs nedover, men heldigvis hadde trappa repos som bremset noe. Jeg har ennå merke i panna etter fallet. Soldatene var straks på plass, ringte etter sykebil og tok meg med til lasarettet på Banak. De var snille, husker jeg, og de passa godt på meg. Husker jeg ofte tenkte at soldatene var sikkert født som soldater. De var ikke som vanlige mennesker, syntes jeg, men de var like snille som far og onkel Mikkel.
Jeg husker spesielt soldatenes interesse for mors kusine, Marie fra nabogården. Hun var ei vakker, livlig og sprek jente på 16-17 år. Marie svømte ofte i Kolvikbukta, sprang mye og slo salto bort etter jordene. Hun var barnepasser for oss ungene når mor skulle bort. Det var ikke bare soldatene som var begeistret for henne, det var også jeg. Når Marie ikke var hos oss, hendte det at jeg sprang hjem til henne ”for å bli passet på.”
Nabojenta, Karen, som var noen år eldre enn meg kom ofte for å leke med meg. En dag vi satt på lofttrappa med dukkene våre kom far og ga oss beskjed om ikke å gå på loftet når soldatene var inne. Dette har satt seg i minne hos Karen, og hun syntes det var svært omtenksomt gjort av far.
Etter hvert ble kommunikasjonen bedre mellom soldatene og husets folk. Soldatene lærte seg litt norsk, og mor lærte seg litt tysk. Det var ikke vanskelig for mor å lære seg et nytt språk, da hun kunne tre fra før av. Hun var det vi i dag kaller for trespråklig. Hun kunne både lese og skrive finsk, samisk og norsk, det hadde hun lært på skolen hos sin flinke og kjekke lærer, Ole Thomassen. Lærer Thomassen var en sjøsamegutt fra Storfjord i Lyngen og han var trespråklig.
