Av Solveig Tangeraas, Kolvik i Porsanger
Før krigen var Kolvik en typisk sjøsamisk bygd hvor folk levde stort sett av småbruk og fiske. Kolvik var et sentralt sted med butikk, posthus, fiskebruk, dunrenseri, barnehjem, skole, tinghus, lensmann og det var anløp av lokalbåt hvorfra varene ble fraktet videre med hest og slede til Lakselv og Karasjok.
Optimismen var stor blant folket, selv om alle hus ble brent 6.november 1944.
I desember 1944 begynte mine foreldre sammen med flere andre å samle sammen materialer som tyskerne hadde spredt rundt omkring. De planla å bygge seg et krypinn så snart tyskerne hadde forlatt området. Men i begynnelsen av januar 1945 ble det stans, for sporene i snøen røpte skjulestedene deres, og de rømte over fjorden til Børselv. Da de kom tilbake i juni 1945 fortsatte de å samle på materialer slik at det ble nok til en liten brakke. Utpå høsten sto brakka ferdig, den ble 6 meter lang og 4 meter bred og har valmtak. Gleden var sikkert stor, det ble nok til kjøkken og 2 soverom. På den tiden fungerte kjøkkenet også som bad og vaskerom. Den første vinteren var det folketomt der, det var mine foreldre med 3 barn i alderen 3 – 7 år, min mors søster med mann og 3 barn i alderen 5 – 8 år, min mors bror og far som var 78 år. Det ble nok sikkert trangt om plassen, men ordtaket sier at hvor det er hjerterom er det husrom, slik var det vel også der.
Det meste var gått tapt under evakueringen. Symaskinen som var gjemt i skogen var plukket pent i stykker og spredt litt utover. Det var litt av et puslespill å skru symaskinen sammen igjen og den er fullt brukbar den dag i dag. Det var ingen butikk hvor de kunne kjøpe det de trengte, her var gode råd dyre, de lagde selv innbo og det som var mulig å lage av det de manglet. Fra Sverige kom det hjelpesendinger som ble fordelt til folket, det var kopper og emaljerte gryter og kar. Vi fikk blant annet en kjempestor stekepanne, praktisk til den store familien når maten skulle lages.
For å få tak i det aller nødvendigste av klær måtte de skrive en ønskeliste til forsyningsnemda i kommunen som hadde fått tilsendt en del klær fra Sør-Norge til utdeling. Året etter samlet de mer materialer og forlenget brakka med ca. 2 meter til et ekstra soverom.
I gjenreisningsbrakka bodde vi til julen1952. I dag står brakka der og kan fortelle oss om en tid vi i dag knapt kan tro har eksistert, slik det var i Porsanger for ca. 50 år siden.
Solveig hadde besøk av Samisk Museumslag, og fikk etter besøket dette brevet fra dem: 
Tidligere publisert i Porsangerfolket Årbok for Porsanger 2002. Publiseres her med tillatelse fra Solveig Tangeraas.
