En tredjedel av befolkningen valgte å gjemme seg i berghuler, gammer og provisoriske skjulesteder fra oktober 1944 til mai 1945. De motsatte seg den tyske evakueringsordren og spesielt etter at norske myndigheter oppfordret folk til ikke å etterkomme den tyske ordren om evakuering av landsdelen. Folk ble lovet bistand av norske myndigheter og hjelp ville komme, forteller mange tidsvitner.
Den tyske tilbaketrekkinga gikk ikke så fort som noen kanskje hadde tenkt, og for mange ble det en kald overvintring i provisorier. Våte og kalde berghuler ble for mange overvintringsstedet, mens andre laget provisoriske skjul av materialer de fant, hvelva båter ble brukt som tak og kledd slik at de ble et slags skjul. Andre oppholdt seg i permanente jaktgammer som noen familier gjerne hadde langt inn på fjellet. Men redselen for å bli oppdaget av tyskerne var for mange den store trusselen, med uvissheten om hvilke represalier som ville komme hvis de ble oppdaget.
"Så mange som 23 000 trosset førerordren og lot seg ikke evakuere. De ble igjen og overvintret i de totalt raserte og minelagte områdene. De gjemte seg inne i trange fjorder, i dalene og fjellene og levde i stadig frykt for å bli oppdaget og straffet for ordrenekt. De bygde nye gammer, de bodde i huler og under båter som ble snudd. Mange av dem bodde slik fra oktober 1944 til mai 1945." Arvid Petterson, i Norgeshistorie. Han skriver også om hvorfor man trosset ordren om evakuering.
I dette prosjektet forteller Tora Johansen om flukt og overvintring i Porsanger.